Det er brent inn i minnet mitt. Jeg hadde selvfølgelig lest ”the Game” og skulle for aller første gang gå bort til ei jente jeg ikke kjente, for så å sjarmere henne i senk med de nye triksene mine. Camilla og meg gikk på samme skole, og jeg hadde alltid hatt et godt øye til henne. Det var jul, og julleballet på den videregående skolen var alltid en slager. Jeg sjekka at dressen (som jeg mest sannsynlig ikke hadde brukt siden sist jul) fortsatt passa, og brukte gjerne fem minutter ekstra foran speilet før jeg dro ut.
For å spore helt av så er det faktisk ganske interessant hvor forskjellig gutter og jenter ser på slike ting.
Mens vi bruker noen minutter ekstra for å sjekke at sleiken sitter ekstra perfekt, bruker jenter gjerne flere timer foran speilet, før de endelig går mot ytterdøra, ombestemmer seg, snur, og bytter til den røde kjolen allikevel. Noen gang tenkt på hva de pynter seg for?
Mens vi bruker noen minutter ekstra for å sjekke at sleiken sitter ekstra perfekt, bruker jenter gjerne flere timer foran speilet, før de endelig går mot ytterdøra, ombestemmer seg, snur, og bytter til den røde kjolen allikevel. Noen gang tenkt på hva de pynter seg for?
Uansett, kvelden går, og jeg har fortsatt ikke klart å manne meg opp til å gå bort til Camilla. For å være helt ærlig vet jeg ikke engang hvordan vi til slutt stod der, helt alene, å så på hverandre. Jepp, vi stod bare å så på hverandre. Ventende på at den andre personen skulle si noe. ”Hva skal jeg si” var vel den eneste tanken jeg hadde i hodet. Kanskje jeg til og med tenkte så hardt på det at jeg sa det høyt. Hva vet vel jeg. Etter hvert ble det uansett bare for pinlig. Hadde jeg tippa hvor lenge vi bare hadde stått og sett på hverandre der og da, ville jeg nok gått for en time. Eller kanskje to.
Heldigvis kom jeg etter hvert på en av linjene jeg hadde skrevet ned i den superhemmelige boka jeg hadde hjemme, godt gjemt under senga. Eller, heldigvis er vel kanskje ikke det rette ordet, dog bedre enn ingenting. ”Så pen kjolen din var! Den er jo helt lik juletreet der borte.” Jeg pekte på juletreet (for å være helt sikker på at hun forstod hvilket jeg mente). Camilla så rart på meg. Husker jeg rett, svarte hun ikke engang på spørsmålet før hun var utav synet.
Hvor mange ganger jeg prøvde nedskrevne ”sjekketriks” etter dette har jeg dessverre ikke tall på. Men det kan ikke ha vært særlig mange. Nå har jeg derimot en måte å prate med jenter på som egentlig aldri slår feil. Men det kan jeg skrive om en annen gang.
- - Andy
Nice NEGing! :D
SvarSlett