En kjærlighetshistorie.

Siden de andre er så opptatte med eksamner og reise for tiden (og jeg føler jeg kunne skrevet en hel bok), kjører jeg på med to historier fra livet mitt, idag og på lørdag. De kan være litt triste, men ny lærdom fikk jeg nå uansett.

Jeg står ute i røykeområdet og tar meg en tyggis. Jeg liker røykeområdet. Det går faktisk an å snakke der. Møte nye mennesker. Se hvordan folk egentlig ser ut. Slippe å presse seg mellom åtte gutter for å hilse på den ene jenta som står og danser.

Vi får øyenkontakt, holder øyenkontakten, og jeg gir henne et lite lurt smil. Hun smiler tilbake. Jeg hadde allerede bestemt meg for at jeg likte henne. Jeg stikker bort. Rekker ut handa. Sier jeg heter Andy, og spør om navnet hennes. Lisa het hun. Pent navn. Hun var økonomistudent. En av de økonomistudentene man aldri skulle trodd fantes. Hun var lav, hadde brune øyne, brunt halvlangt hår, et perfekt rundt ansikt (bollekinnene gjorde henne bare enda søtere), hun var faktisk ikke for tynn og hendene hennes passet perfekt til de små rumpeballene mine.

Vi prater om kunst. Jepp, kunst. Jeg som ikke engang interesserer meg for kunst. Jeg likte å se henne prate. Smile. Det var ikke så viktig for meg hva samtaleemnet var, så lenge hun fortsatte å prate. Jeg kunne stått der i en evighet.

Jeg kom kanskje med en litt for spydig kommentar rett før vi skulle gå inn igjen. Jeg snudde meg. Så at hun fortsatt stod der. Overrasket og sjarmert er vel den beste ordkombinasjonen. Jeg gikk tilbake. Så tok jeg henne i hånda (hånda var varm, til tross for kulden ute). Så tok jeg henne med inn på utestedet igjen. Så spurte hun meg om jeg ville ha et shot. Jeg takket nei, skulle tross alt være edru denne kvelden. Hun snudde seg mot meg. Jeg satt nå på en krakk. Dro henne inntil meg, og kyssa henne. Avbrøt fort etter det første kysset. Så henne i øynene. Dro henne igjen inntil meg, før jeg kyssa henne, en gang til.

Vi visste allerede begge hvordan dette ville ende. Så, lenge før utestedet stengte, var vi på vei hjem til henne. Hun bodde i en koselig leilighet. Litt for koselig til at det kunne være hennes egen. Det var det heller ikke. Hun dro meg med gjennom leiligheten og inn til soveværelset. Det jeg opplevde der, må ha vært verdens beste natt.

Jeg så på valpeøynene hennes at hun var lei seg da jeg måtte dra. Jeg var faktisk også litt lei meg. Det ble mandag. Jeg ringte henne. Vi traff hverandre igjen. Bare to kvelder etter første møte. Litt tidlig til å være meg, men med denne jenta, greide jeg ikke kontrollere meg. Leiligheten var like koselig denne gang. En god og varm sofa, en liten TV, en stor flaske Cola og henne, var det som skulle til for å gjøre denne dagen min perfekt også. Det ble faktisk perfekt. Og det var igjen trist da vi måtte forlate hverandre, klokken sju, morgenen etter.

Jeg ble nesten litt overraska av meg selv. Visste ikke jeg kunne bli så betatt i ei jente. Jeg har ikke akkurat til vane å forelske meg. Strenge krav har jeg hørt det kommer av.

Sendte henne en melding på onsdagen. Ville ikke virke for påtrengende. Det ble fredag. Jeg hadde fortsatt ikke fått noen svar. Sendte en ny melding. For å være sikker. Heller ingen svar. En måned var gått. Jeg hadde ikke hørt noen ting fra henne. Trist, ja, men jeg hadde alltid noe annet å farte med. Så tristheten tok aldri overhånd. Sendte enda en melding. Tenkte at denne jenta var det verdt å investere litt energi i.

Lisa, er for meg, nå, det eneste beviset på at jeg også kan forelske meg.

- Andy