Hva skal barnet hete?

Da jeg først bestemte meg for at jeg skulle bli skikkelig flink med jenter, var Maren den første jenta jeg faktisk klarte å sjekke opp. Hadde nettopp lest The Game og var helt frelst. Overbevist om at alt som skulle til var å være mystisk nok. Blir flau bare av å tenke på hvordan jeg gikk frem, men siden det er dere skal jeg fortelle om første møte:

Det er november og jeg er ute på Andys pub med noen venner. Klokken har passert ett og vi har alle drukket litt for mye. Har mast hele kvelden, på kompisen min Mats, om at vi må sjekke jenter sammen, men han vil jeg skal vise at det fungerer først. Er egentlig alt for sjenert til å gå bort, så jeg styrter resten av ølen og reiser meg opp. Jeg kjenner at alkoholen har gjort meg tøff.

Et par bord bortenfor sitter det en jente helt alene. Jeg går bort med ekstrem selvsikkerhet. "Kjapt spørsmål, hva syntes du om neglene mine?", jeg viser henne de helt normale, litt ustelte neglene.

- Hæ? Neglene dine?

- Ja, ble de kanskje litt for sorte?

- HÆ? De er jo helt normale.

- Ånei... da er du ikke full nok. Kommer tilbake når du har drukket litt til, jeg.

Snur ryggen til og går tilbake til Mats.

Plutselig går det opp for meg hva jeg har gjort. All selvsikkerheten renner ut av meg, og jeg føler meg ekstremt teit. Mats maser om at jeg MÅ gå tilbake. Jeg vekter forslaget, men føler jeg har blitt alt for selvbevisst til å engang tørre. Til min store overraskelse kommer Maren bort til bordet vårt. Alt ordner seg. Etter dette blir det alt for mange halvlitere. På en eller annen utrolig måte klarer jeg også å få nummeret.

Når jeg først klarer å manne meg opp til å ringe henne, etter en times oppvarming (som blant annet innebar å ringe sju tilfeldige numre i telefonkatalogen), går resten ganske greit. Eller, greit og greit. Greit i forhold til hvor usikker og håpløs med jenter jeg faktisk var. Det tok to dater å få kysset, og enda fire til før vi hadde sex. Noe som muligens var ny rekord. Hun ble min aller første sengevenn. Vi holdt på i fire måneder, helt til vi måtte droppe kontakten fordi hun fikk for mye følelser.

Så, la oss spole frem litt over tre år, fram til i dag. Jeg har ikke hatt kontakt med henne de siste tre årene, har egentlig ikke tenkt noe mer over henne før nå nettopp. Sliter med influensa, og når jeg er syk så blir jeg alltid melankolsk. Derfor endte jeg opp med å søke opp gamle "flammer" på facebook.

Det viser seg at jenta har hatt det travelt, hun har klart å både bli gift og fått barn.

Og hva heter barnet?

*Trommelyd*

Anders!