Følelsesløs eller kynisk?

Å bli avvist og å bli separert har mange likheter. Det er som regel den ene parten av forholdet som sitter igjen, druknende i tårevått toalettpapir og godt på vei til å spise like store mengder is som finnes på Nordpolen. For all del, is er godt, men som et forsøk på å dempe sorger mener jeg helt klart det finnes bedre alternativer.

Ida, som jeg traff sist vinter, må være den eneste jenta jeg har slitt skikkelig med å komme over. Jeg skulle egentlig bare hente noen kamerater som hadde vært på byen, men tenkte å komme innom utestedet litt før stengetid. Det var da jeg så henne. Trippende nedover de speilglatte marmorplatene, fullt innpakket i en herlig vinterjakke og med et pent skjerf hengende rundt halsen. Jeg så an situasjonen, valgte riktig timing og gjorde greia mi.

To uker senere, og vi var praktisk talt gift. Vi drakk av samme flaske, sovnet hver kveld i armene til hverandre, og kysset i offentligheten. Å kysse i offentligheten burde være det klareste tegnet på at ting begynner å bli seriøst. Men ting går (heldigvis?) ikke alltid som man vil, og en uke senere satt jeg med en stor klump i halsen. Nei, her prater vi ikke om hovne mandler, men om noe som føltes som en skarp stein med en vekt tilsvarende min egen kropps. Og det gikk rett og slett ikke over.

Som jeg alltid gjør når noe er galt, gravde jeg meg ned i alskens bøker og artikler, samt forhørte meg med mine nærmeste venner om hva som faktisk fungerer mot denne forferdelige sykdommen. Jeg fikk masse rare tips. Legge meg i hagen og se på stjernene, begynne å trene, skrive ut og ødelegge bilder av henne, skvise erter på vorta og hive de bak ryggen ut i hagen uten å se meg tilbake. Det siste forveksler jeg kanskje med mormors råd mot vorter, men dere ser poenget. Det er mange håpløse tips der ute. Men til slutt fant jeg noen som virket, og de har gjort meg klart mindre utsatt for kjærlighetssorg (samt kanskje til den følelsesløse og overfladiske personen enkelte hevder at jeg i dag er; jeg vet du leser frøken-Stavanger;)

Det første er kanskje litt vanskelig å gjennomføre, men har helt klart vært det mest effektive for min del. Først må du lære deg å være klar over når du faktisk tenker på personen som har smittet deg med kjærlighetssorg. Og når du tar deg selv i å gjøre det, må du starte å gjøre noe helt annet. Ta oppvasken, spill twister eller smør bestevennen din inn i peanøttsmør. Whatever makes you happy… hovedpoenget er at du får hjernen inn på andre tanker. Bare gjør det.

Det andre trikset skal Sondre skrive om i nær fremtid. Så dere får vente i spenning og sende meg hatbrev om jeg er for slem.

- Andy