The One(s)

Dette kan kanskje være den viktigste artikkelen du noen gang kommer til å lese. Den handler nemlig om deg. Og en VELDIG VIKTIG jente.

Du vet hvem jeg snakker om. Hun superkule, helt beyond heite jenta du kommer til å møte i fremtiden. Hun du enten skal gifte deg med eller "la være å gifte deg med fordi å være gift er uansett bare ord på papir. Vi er samboere, men er like glade i hverandre som om vi hadde vært gift".

Uansett. Jeg snakker selvfølgelig om THE ONE.

En god del ser på møtet med The One som et vendepunkt i livet. Det vil si, et FREMTIDIG vendepunkt. Den dagen jeg møter The One, DA kommer jeg endelig til å bli lykkelig. DA er livet mitt endelig på rett kjøl. DA har jeg noe å virkelig leve for.

Og hun jeg holder på med nå? Nei, hun er ikke The One, hun er bare en jente jeg "øver meg på" til jeg kommer til å møte hun jeg EGENTLIG elsker. Eller nei vent, jeg er ikke helt sikker, hun KAN, KANSKJE, være The One. Jeg må bare finne det ut først.

Problemene med tankegangen over er ganske mange. For det første: Du maler NÅTIDEN som dårligere enn fremtiden. Du holder på med en tankegang som kan sidestilles med SELVSKADING. Vi snakker masochisme på temmelig høyt nivå. Du jakter etter en luftspeiling. En jente som ikke finnes.

The One er en TANKEKONSTRUKSJON. Det er kollektiv hjernevask. Det selger Hollywoodfilmer, tannkrem og kvisekrem. Det får folk til å stå opp om morran og gå på en jobb de hater. De har det jævlig nå, men en dag skal de få møte The One og alt skal bli bra.

Ok, dersom du fremdeles er fanget i The One-psykosen og har lest artikkelen frem til hit, er egoet ditt antageligvis ganske hissig på at du svelger følgende rasjonalisering: "Forfatteren av artikkelen har sikkert møtt sin The One allerede, men så ville sikkert ikke hun ha han, så han er sikkert bare bitter og sjalu på alle andre som møter The One".

Den beskrivelsen passet perfekt, dersom den gjalt meg for ti år siden. Jeg har, mens jeg fremdeles var fanget i The One-psykose, ganske riktig møtt jenter jeg har trodd var The One. Men jeg klarte aldri helt å riste av meg følelsen av at noe ikke stemte. Riktignok passet de VELDIG med ideen jeg hadde om The One, men aldri HELT. Jenta hadde som regel en eller annen MASSIV feil (som rusmisbruk, sosiopati, nervøse sammenbrudd eller utroskap), som overhodet ikke stemte med min idé av hvordan The One skulle være.

Konklusjonen var som regel at The One sikkert ventet på meg en gang i fremtiden istedet.

Før denne artikkelen blir altfor mørk og dyster skal jeg bryte igjennom og fortelle hvordan jeg sluttet å tro på The One, og lærte å elske The Ones istedet:

Det er lørdag kveld. Seline står i bakgrunnen. Søstra hennes er rasende og står nå to centimeter unna ansiktet mitt og skjeller meg ut.

"Det er fuckings søstra mi! Skjønner du? Hun ELSKER DEG, og du har tenkt til å ditche henne?"

Jeg hadde ikke tenkt så langt. Å ditche Seline hadde jeg overhodet ingen lyst til eller planer om.

"Er dere sammen? Er dere kjærester? Svar da! Eller er dere PULEVENNER? Fy faen, din jævla idiot! Seline fortjener så jævlig mye bedre enn deg!"

På dette tidspunktet begynte jeg å kjøpe argumentene hennes. Jeg følte jeg passet til beskrivelsen som jævla idiot. Hvordan kunne jeg ha vært så dum tenkte jeg. Å holde på med en jente på den måten. Hun kom jo garantert til å utvikle følelser for meg. Og jeg, mitt svin, hadde UTNYTTET stakkars Selines svake sinn. Leflet meg i hennes følelser.

Men jeg var jo GLAD i jenta? Jeg hadde INGEN planer om å ditche noen som helst.

"Jeg har ikke tenkt til å ditche Seline. Jeg er glad i henne. Jeg er ikke en dårlig person" sa jeg.

Søstra begynte å grine.

"Har du tenkt til å ta henne med deg da? Har du tenkt til å gifte deg med henne? Hæ?"

Nei. Det hadde jeg ikke.

Dagen etter møtte jeg Seline for å se film sammen. Jeg hadde forberedt noen ord om at det kanskje var best å avslutte hele greia, i og med at vi ikke hadde noen fremtid sammen. Hun kom meg i forkjøpet:

"Du trenger ikke ha skyldfølelse. Søstera mi er bare redd for meg, og det betyr egentlig bare at hun er glad i meg. Jeg tror for å være ærlig at søstra mi tar det verre at du skal flytte til Oslo enn det jeg gjør. Det finnes ikke EN The One. Vi har hatt det kjempefint sammen, og det er jeg BARE glad for. Jeg tror det finnes forskjellige The One til forskjellige tider i livet. Du har vært The One for meg det halve året her, og du har lært meg masse og vi har hatt det superfint sammen. Men ingen er The One for hele livet. Du kommer til å møte nye jenter, og jeg kommer til å møte noen som er The One for meg akkurat der og da."

Jeg følte meg opplyst og utrolig dum på samme tid. Denne lille jenta hadde akkurat lært meg noe veldig viktig. Og jeg hadde undervurdert henne til de grader.

Hun var lei seg for at jeg skulle flytte, men det scenarioet jeg hadde laget i hodet med sovepiller, barberblad, nødsentral, grining, snørr og tårer var ikke noe annet enn en vrangforestilling i hodet på meg og søstera til Seline.

Omtrent en måned etter hadde Seline fått seg ny kjæreste. Og jeg innså at det er viktigere å være lykkelig HER OG NÅ, med AKKURAT DEN du holder på med, enn å vente på The One.

-Andreas (en av The Ones)