Hvordan løse store problemer

Det er mye ved min personlighet man kan skylde på TV. Men en ting har brent seg fast i minnet mitt. Svaret på hvordan man løser de store problemene i livet.

Året er 1997. TV-serien Bonanza lærte oss gutter hvordan ekte menn ordner opp i problemer. Gjennom nøye gjennomtenkte etiske valg, forbrødring og familieverdier, konsekvenstenkning og litt knyttnever (men alltid som siste utvei) hamlet brødrene (og far) Cartwright opp med alle tenkelige problemer i Vesten.

Men spesielt EN episode har satt spor. Hoss (tjukkasen) er nødt til å skrelle poteter. Enorme mengder poteter. Vi snakker et helt rom fullt av potetsekker. Og Hoss spør sin allvitende far om råd.

Og svaret var så enkelt som det var sant. Man skreller EN POTET AV GANGEN. Uansett hvor STORT og uoverkommelig et problem er, så kan det ALLTID brytes ned i overkommelige deler. Vi mennesker er livredde for det store og ukjente, og finner på de mest absurde unnskyldningene for å la være å løse problemer vi tenker at er alt for store.

Dette er en blogg om sjekking, og selv om prinsippet om å skrelle EN potet av gangen kan overføres til ganske mye, så er det spesielt sant i forhold til å lære seg å sjekke. Første gang jeg kom borti litteratur om sjekking slo jeg det fra meg med en gang. Unnskyldningen min den gang var "Meh... han her vil jo at alle gutter skal oppføre seg som drittsekker. Sånne jenter JEG LIKER hadde aldri falt for noe sånt". Men det var egentlig ikke drittsekkoppførsel vedkommende anbefalte, men å ikke være så fordømt snill BARE I ET FORSØK PÅ Å GUILT-TRIPPE JENTA TIL Å LIKE DEG. Det er forbanna usexy med gutter som "alltid kjører henne dit hun vil", "alltid stiller opp", "alltid er der for å høre på hvor forferdelig jenta blir behanda av den kjipe typen hennes". Samtidig er det heller ikke sant at jenter liker drittsekker. Tvert imot. Men det er en annen historie og en annen artikkel. Poenget i denne artikkelen var at jeg så på "dette med jenter og sånn" som noe fryktelig stort og uoverkommelig. At jeg for det første var for stygg, og for det andre alt for tynn og spinkel til at jenter kunne like meg. Jeg likte ikke spesielt godt å dra ut på byen, jeg visste ikke hvordan jeg skulle gå frem eller hva jeg skulle si til jenter jeg likte. Jeg følte jeg så døll ut på håret. Jeg følte ikke at jeg var interessant å prate med, eller at jeg egentlig hadde noe å tilby en jente i det hele tatt. Det var et stort og tilsynelatende uoverkommelig problem.

Løsningen? Jeg tok EN potet av gangen.

-Andreas