No more mister Nice Guy

Jeg var desperat. Ingvild hadde slått opp med meg to ganger allerede. Dette var siste sjanse.

Året er 2000. Jeg er på vei til en leilighet i Oslo hvor Ingvild er på besøk hos en venninne. I Rema 1000-posen har jeg en gave. Ikke fordi det er bursdagen hennes, men fordi jeg har lyst til å være snill. I mitt hode var jeg nemlig verdens snilleste fyr. Og i mitt hode ville Ingvild dødd for å være sammen med en så snill fyr som meg, bare hun visste hvor forelska og glad jeg var i henne.

At hun noen uker tidligere hadde sagt at hun likte meg godt men ikke var forelska betydde ingenting. Dette var et eventyr, og alle eventyr var NØDT til å ende godt. Jeg ringte på.

Jeg føler at det kanskje er på sin plass med et oversiktsbilde. Du kjenner jo ikke Ingvild. Og ikke meg heller forsåvidt. Ingvild var i mitt hode verdens søteste, snilleste, kuleste (hun likte samme musikk som meg), og verdens diggeste jente. Kvelden vi møttes fortalte jeg henne akkurat hva jeg følte: At det var kjærlighet ved første blikk. At jeg likte latteren hennes. At jeg håpet vi kunne være kjærester. Hun ble smigret, men sa at hun alltid falt for dårlige gutter, og trodde ikke jeg var hennes type. Jeg var villig til å endre meg. Hva enn hennes type måtte være: Jeg ville være det for henne.

Hun fortalte at hun aldri hadde møtt noen som var så ærlig og direkte og snill, og at jeg var den rake motsetningen til eks-kjæresten hennes. Og som hun forøvrig fremdeles var GOD VENN med og pleide å sove hos iblant.

Hvis du har sett din andel av Hollywoodfilmer så vet du at dette var et utmerket utgangspunkt for en klassisk romantisk komedie. Jeg var den snille gutten som EGENTLIG fortjente jenta, ekskjæresten var en kjip og ufordragelig fyr som sto i veien. Jeg forsto at filmen så vidt hadde begynt, jeg var bare nødt til å holde ut til sluttsekvensen. Du vet, den hvor helten (meg) kliner med jenta og tar frem ringen han har hatt i lommen under hele filmen. What could possibly go wrong?

Døra åpnes. "Fjerde etasje" sier hun gjennom callingen. Jeg er spent. På reaksjonen hennes når hun ser hva jeg har kjøpt til henne. På om hun kanskje har tenkt seg om og endret mening. Kanskje hun begynner å gråte og kaster seg om halsen min? At hun ville at jeg skulle dra helt ut hit måtte jo bety noe?

Hun ble ikke glad for gaven. Hun så bort på venninna i det hun tok i mot. Hun stoppet opp, trakk pusten dypt... "Andreas, jeg tror kanskje det her var en dårlig idé".

Lenge etterpå, når jeg fikk Ingvild på avstand og kunne se hele situasjonen utenfra var det egentlig temmelig tydelig hva jeg gjorde galt. Listen er egentlig lang som et vondt år, så jeg skal holde meg til de tre største feilene:

1. Jeg la alt for mye press på henne, alt for tidlig. "Hei, jeg er forelska ved første blikk" er noe JEG ønsket å høre fra jenter, men ikke noe jenter ønsker å høre fra en tilfeldig fyr på byen.

2. Jeg var "snill" i et forsøk på å bli likt. Det er ikke noe galt i å ha gode intensjoner, men å være FOR snill avslører at du ikke føler at du er NOK i deg selv. Det blir KLENGETE. Innerst inne tenkte jeg at hun ville få så dårlig samvittighet at hun på magisk vis skulle bli forelska. Men forelskelse er ikke noe man kan bestemme seg for å føle. Det er utenfor jentas kontroll.

3. Jeg fikk tunnelsyn, og falt i tankefella om at hun var den ENESTE I VERDEN jeg kunne være lykkelig med. Det betyr ikke at man skal la være å gjøre en innsats når man møter noen man virkelig liker, poenget er bare at ingen har lyst til å være noen andres ENESTE kilde til lykke. Det er rett og slett et helt jævlig ansvar.

Dette var heller ingen Hollywoodfilm. Det ble ingen happy ending.

Jeg kunne fort blitt bitter. Jeg kunne konkludert med at det var jenta, eller jenter generelt, eller norske jenter generelt, det var noe feil med. At "likestillinga har gått for langt", eller "mannsidealet er i fallitt", "jenter er horer", "jenter liker bare drittsekker", osv. Sannheten er bare at de ALLER ALLER fleste jenter er helt utrolig joviale og temmelig lite kjipe. Selvfølgelig finnes det jenter som liker drittsekker, jenter som er utro over en lav sko, jenter som får kick av å være dust mot gutter sånn at de kan føle seg overlegne. Men som sagt, de aller fleste jenter er temmelig ålreite folk. De aller fleste jenter liker snille gutter, de er bare allergisk mot OVERSNILLE gutter. Det avslører nemlig at gutten er desperat.

Det er ikke "drittsekkoppførsel" i SEG SELV som gjør at noen jenter faller for såkalte drittsekker. Det er hva drittsekkoppførselen BETYR: nemlig at gutten ikke er redd for andre. Hvis du husker tilbake til ungdomsskolen (ja, jeg vet akkurat hva du tenker, jeg hadde det helt jævlig jeg også), så var det ihvertfall for meg helt UMULIG å forstå hvorfor SÅ MANGE var SÅ DUSTE mot SÅ MANGE andre. Og det var enda vanskeligere å forstå hvorfor NOEN jenter faktisk LIKTE noen av de gutta som var aller kjipest mot andre. Nå må jeg skynde meg å understreke at det altså bare er et LITE segment av jenter som faktisk LIKER at gutter er duste mot andre, og det er jenter med den sjarmerende kombinasjonen av å være ekstremt usikre og lav empati. Med andre ord ingen jenter du har lyst til at skal være moren til barna dine uansett.

Men det er altså NOE sannhet i det. Jenter (generelt) tiltrekkes nemlig gutter som TØR å gjøre det de har lyst til uten å være redd for hva andre måtte mene om det de gjør. Om det vil si å dytte gamle damer eller å synge karaoke er ikke så farlig. Bortsett fra at de aller fleste jenter altså synes det er flaut å ha en kjæreste som dytter gamle damer.

Så, konklusjon: No more mister SUPER Nice Guy.

-Andreas (fremdeles snill)