Har det KLIKKA for Liv Signe?!!

TV2 og VG har vært så heldige å få tak i et klipp av kommunal- og regionalminister Liv Signe Navarsete som mister besinnelsen under et møte med velgerne sine. Artig for ungan, og jeg er sikker på at både TV2 og VG-nett ler hele veien til banken av opptrinnet.

Som jeg pleier å si... man kan sikkert si mye rart om denne saken, men man kan si minst like mye om bloggere og politiske kommentatorer som har sterke meninger om saker de bare kjenner fra VG-nett. Derfor skal jeg i vant stil nøye meg med å si noen ord om noe denne saken fikk meg til å tenke på, nemlig tendensen til å ta ting personlig. Dette temaet er nemlig svært relevant for sjekking!

Jeg husker jeg pratet med en kar en gang. Han prøvde seg ikke på jenter, forklarte han... for dersom han ble avvist kom han til å bli så ødelagt at det kom til å ta ham uker eller måneder å komme over det. "Hvorfor det," spurte jeg. "Hvorfor ikke?", svarte han.

"Man blir jo avvist... man blir vurdert og ikke funnet bra nok. Alle som påstår at det ikke gjør vondt lurer seg selv!"

Jeg vet ikke med dere... men dette tror jeg mange kjenner seg igjen i. Jeg pleide å gjøre det selv... men i dag innser jeg hvor komplett irrasjonelt det er å ta slike ting personlig. Og en av opplevelsene som fikk meg til å innse akkurat det var faktisk en rimelig heavy avvisning!

For å gjøre historien kort... jeg forøkte å hilse på en jente. Hun snudde seg, studerte meg et øyeblikk... så holdt hun hånda rett opp mot ansiktet mitt som for å si "Stopp!" og snudde seg bort igjen. Ikke akkurat det hyggeligste jeg har opplevd. Men historien stopper ikke der... for noen måneder senere traff jeg igjen den samme jenta på en fest. Jeg hilste på henne, men det var åpenbart at hun ikke husket meg... jeg var forsåvidt ikke helt sikker på om det var henne eller om hun bare lignet jeg heller. Etterhvert som vi pratet gjorde jeg sjekke-greia mi slik jeg alltid gjør, og så begynte jeg å få følelsen av at hun var hypp... jaggumeg ble hun ikke med ut for å røyke, og jaggumeg fikk jeg ikke nummeret hennes før jeg skulle videre til neste fest.

Det var ikke før etter at vi hadde hatt oss for første gang at jeg spurte henne om hun kunne huske å ha vært jævlig kjip mot en hyggelig, sjarmerende og fullstendig uskyldig fyr som forsøkte å hilse på henne på Livingroom omtrent et halvt år tidligere... og det kunne hun. "Den kvelden var helt jævlig," kunne hun fortelle. Den ekle, drita sjefen hennes hadde nærmest fulgt etter henne rundt i lokalet, og typen hennes hadde nettopp vært utro. Det var flere gutter som hadde forsøkt å prate med henne den kvelden... hun var kjempeflau for at hun hadde vært så kjip, men hun hadde VIRKELIG ikke lyst til å prate med noen akkurat da. Kanskje hadde hun til og med lyst til å være litt avvisende med vilje siden typen hennes nettopp hadde fått henne til å føle seg rimelig avvist selv.

Så kommer tusenkronersspørsmålet; var det JEG som ble avvist den kvelden på Livingroom? Vel, hvordan kan det ha vært det? Jeg hadde ikke sagt et ord til henne, hun visste ikke noe som helst om meg! Utseendet mitt var det tydeligvis ikke, ettersom pipa fikk en annen låt den andre gangen jeg traff henne.

Det var ikke JEG som ble avvist. Det var situasjonen... det var den personen jeg fremstod som der og da i den settingen og det mindspacet hun befant seg i på dette tidspunktet.

Hva hvis det hadde dreid seg om utseendet da? Greit nok, jenta kunne ikke vite noe om meg, men hva hvis hun kastet et blikk på meg og bestemte seg for at jeg ikke var interessant utseendemessig? Vel... er det NOE man lærer etter å ha fått litt erfaring med jenter så er det at de har veldig forskjellig smak. Jeg har opplevd jenter som jeg selv anser for under mitt nivå hva utseende angår som ikke har syntes jeg var kjekk i det hele tatt... og jenter som helt klart har vært utseendemessig bedre utstyrt enn meg selv som har syntes jeg var dritkjekk. Noe av forklaringen ligger i at "kjekkhet" er et sammensatt begrep; det utseendet man har fått fra naturens side påvirkes mye av hvilken stil man har, hva slags klær man går med og hvordan man oppfører seg. Men i tillegg er det rett og slett så enkelt at smaken er som baken. "Du er ikke min type" betyr "du er ikke min type"... det betyr ikke "du er ikke noens type!"

Tendensen til ikke å ta ting personlig synes å være direkte korrelert med suksess på de fleste av livets områder. Slik var det på skolen - når det går DRIT på matteprøva er den fruktbare strategien å sette seg ned, tenke OK, her er det noe jeg ikke har skjønt, hvordan kan jeg gjøre det bedre neste gang... ikke gå i kjellern, fortelle seg selv hvor ubrukelig man er og bli redd for å åpne mattebøkene!!! Når noen kritiserer en avgjørelse du har tatt på jobben så er det AVGJØRELSEN de kritiserer, ikke deg... forstår man ikke det får man raskt veldig vanskelig i en krevende stilling med mye ansvar.

Og sist men ikke minst... hvis du prøver deg på en jente og det IKKE går bra har du to valg.

Du kan gå hjem, trekke på skuldrene og bestemme deg for at nå har du som person fått stempelet "ubrukelig" av en jente (som automatisk antas å være representativ for jordens øvrige kvinnelige befolkning)... eller du kan sette deg ned, gå igjennom situasjonen, innhente informasjon, finne ut hva du kan gjøre annerledes neste gang, for så å forsøke igjen.

Hverken Bjørn Dæhli eller Therese Johaug var spesielt flinke på ski da de var yngre... hvordan hadde det gått med dem dersom de bestemte seg for at de var ubrukelige og ga opp? Eller dersom de bestemte seg for at ski var noe man enten kunne eller ikke kunne, ikke noe man kunne lære?

Erfaring er en vei brolagt med alle de feil man har gjort og alle de utfordringer man har møtt... for å komme noe sted på denne veien er første bud å forstå at det ikke bare er dumt, men også direkte FEIL, å ta kritikk og nederlag personlig.

Det gjelder for meg, det gjelder for deg... og det gjelder for politikere på velgeremøte.

- Sondre (tar ting personlig)