Jeg rasker til meg nøklene, og når akkurat å spraye meg inn med litt parfyme før jeg legger på sprang ned mot Nationaltheatret. Anne, som jeg så vidt hadde prata med på byen helgen før, hadde ringt meg og lurt på hvor jeg ble av. Jeg dro en hvit løgn og sa at jeg hadde sovna på sofaen. Jeg som var skråsikker på at det var i morgen jeg skulle møte henne.
Jeg ankommer 7eleven sammen med en fin kombinasjon av svette- og parfymelukt. Så... hvem var denne Anne igjen. Jeg blir like overrasket hver gang jeg er på plassen foran t-banestasjonen ved Nationaltheatret. Mellom fem og ni på kvelden står det alltid haugevis av folk som venter på å møte daten sin. Det er så sykt lett å se at de to som akkurat hilste aldri før har møtt hverandre. Jeg gjetter Sukker. Uansett, jeg går forbi en del av dem og møter blikket deres, venter på respons og blir like rød i kinnene hver gang det ikke er riktig person.
Plutselig lyser ei jente opp. Jeg kjenner det støkker litt inni meg. Hadde jeg kommet på at hun stemte så godt overens utseendemessig med drømmejenta mi hadde jeg i det minste spraya meg inn med et trykk til parfyme. Jeg merker jeg blir enda rødere i kinnene enn jeg ble når jeg prøvde å hilse på feil jenter, men klarer å manne meg opp, gir henne en klem og mumler fram et svakt sorry.
Siden det er fredag foreslår jeg at vi tar trikken opp til løkka for å skvise siste rest ut av sommerkvelden sammen med en utepils. Hun er med, men samtidig litt satt ut. Jeg merker at den fomlete introduksjonen min har satt meg litt ut og at jeg mest sannsynlig ikke stemmer overens med slik jeg var da jeg først møtte henne.
Vi blir sittende å prate på trikken opp, og jeg merker at jeg må gripe meg selv i nakken. Det er rart hvor satt ut man kan bli av små sjokkerende hendelser stablet oppå hverandre. Av og til hjelper det rett og slett bare å tenke at hun aldri hadde møtt deg dersom hun faktisk ikke likte deg, samtidig som man slutter å tenke på eventuelle utfall og en tilsynelatende ellers dårlig dag, men kun konsentrerer seg om hvor fantastisk livet er akkurat nå.
Jeg åpner øynene mine igjen. Hun er fortsatt like pen og sjarmerende. Om ikke enda mer sjarmerende. Jeg smiler, og hun smiler tilbake. "Vi skal av her", sier jeg rolig, mens jeg elegant danser meg smilende gjennom folkemengden på trikken og stiger ut. Jeg føler meg endelig tilfreds.
- Andy
Jeg ankommer 7eleven sammen med en fin kombinasjon av svette- og parfymelukt. Så... hvem var denne Anne igjen. Jeg blir like overrasket hver gang jeg er på plassen foran t-banestasjonen ved Nationaltheatret. Mellom fem og ni på kvelden står det alltid haugevis av folk som venter på å møte daten sin. Det er så sykt lett å se at de to som akkurat hilste aldri før har møtt hverandre. Jeg gjetter Sukker. Uansett, jeg går forbi en del av dem og møter blikket deres, venter på respons og blir like rød i kinnene hver gang det ikke er riktig person.
Plutselig lyser ei jente opp. Jeg kjenner det støkker litt inni meg. Hadde jeg kommet på at hun stemte så godt overens utseendemessig med drømmejenta mi hadde jeg i det minste spraya meg inn med et trykk til parfyme. Jeg merker jeg blir enda rødere i kinnene enn jeg ble når jeg prøvde å hilse på feil jenter, men klarer å manne meg opp, gir henne en klem og mumler fram et svakt sorry.
Siden det er fredag foreslår jeg at vi tar trikken opp til løkka for å skvise siste rest ut av sommerkvelden sammen med en utepils. Hun er med, men samtidig litt satt ut. Jeg merker at den fomlete introduksjonen min har satt meg litt ut og at jeg mest sannsynlig ikke stemmer overens med slik jeg var da jeg først møtte henne.
Vi blir sittende å prate på trikken opp, og jeg merker at jeg må gripe meg selv i nakken. Det er rart hvor satt ut man kan bli av små sjokkerende hendelser stablet oppå hverandre. Av og til hjelper det rett og slett bare å tenke at hun aldri hadde møtt deg dersom hun faktisk ikke likte deg, samtidig som man slutter å tenke på eventuelle utfall og en tilsynelatende ellers dårlig dag, men kun konsentrerer seg om hvor fantastisk livet er akkurat nå.
Jeg åpner øynene mine igjen. Hun er fortsatt like pen og sjarmerende. Om ikke enda mer sjarmerende. Jeg smiler, og hun smiler tilbake. "Vi skal av her", sier jeg rolig, mens jeg elegant danser meg smilende gjennom folkemengden på trikken og stiger ut. Jeg føler meg endelig tilfreds.
- Andy
Så deilig å høre at ikke alt er like perfekt for dere heller alltid, men at dere vet å ta dere inn igjen raskt. ;-)
SvarSlettÅh! Så fint skrevet. Jeg ville vært den jenta! ;)
SvarSlettntåååå!
SvarSlett