Dette er et veldig kjent begrep innenfor sjekking og selvutvikling - Fake it till you make it.
Det problemet mange har med dette begrepet er det å "fake" noe til man faktisk er der; at man skal "late som" om at man har de egenskapene som behøves frem til de blir en naturlig del av deg. Og som vi alle vet så er det ikke særlig kult, "ærlig" eller i enkelte tilfeller rett og slett ikke sunt å prøve å "fake" noe, å være noe eller noen man egentlig ikke er.
Jeg har derimot noen personlige kommentarer rundt dette.
Den franske eksistensialistiske filosofen Sartre er kjent for et sitat(blant masse annet, kan jo ikke glemme Nobelsprisen f.eks) som sier:
Existence precedes essence
På godt norsk, eksistens kommer FØR essens, hvor essens er "hva noe er".
Det sitatet forteller oss er at siden vi lever i en dynamisk, kontinuelig skiftene tilværelse kan man ikke definere noe eller noen før det ikke eksisterer lenger: Vi kan ikke fange noe eller noens essens før det har blitt statisk og stabilt, noe det ikke kan være før det ikke eksisterer lenger og vi kan se tilbake på det i sin helhet i retrospekt.
Dette leder meg til spørsmålet; når er man egentlig noe, og når kan man egentlig noe?
La oss prøve oss på et tankeeksperiment; du skal lære deg å slå hjul, og du skal gjøre det for første gang.
Du har ALDRI slått hjul før, derfor kan du ikke slå hjul. Dette tror jeg få vil være uenige i. Du KAN ikke noe før du faktisk har gjennomført det. Det holder ikke bare å kunne teknikken i teorien, man må gjennomføre selve handlingen også da det å slå hjul er en fysisk handling og må da utføres gjennom bevegelse i rom.
Du tar sats og planter hendene i bakken.
Nå kommer vi til 1000-kronersspørsmålet; hva er man mens man er midt i prosessen?
Du holder på å slå ditt første hjul, men i de hundredels sekundene før det er gjennomført har du fortsatt ikke gjennomført det enda, du KAN fortsatt ikke slå hjul.
Enhver læringsprosess vil da, per definisjon, være "å fake" til man har "made it". Før man faktisk har komplett og totalt gjennomført den endringen eller lærdommen man søker, for første gang, gjennomfører man noe man ikke kan enda.
Første gang du leste en bok, første gangen du skulle ta et skritt, første gangen du prøvde å holde øyekontakten med en jente du likte, første gangen du løp 100 meter; alt dette var, midt i prosessen, "fake it till you make it".
Jeg er derimot ikke noen tilhenger av uttrykket "fake it till you make it". Det er missvisende og har en negativ tone med ordet "fake" i seg, man skal for Odins skyld ikke prøve å være noe annet enn hva/hvem man er. Poenget er ikke å gjemme seg bak en maske av en alternativ identitet, det er tross alt snakk om utvikling her.
Derimot så foretrekker jeg uttrykket "gjør ting før du er klar for det."
Du KAN ikke en ting/aktivitet/ferdighet før du har prøvd og gjort det for første gang. Enhver læringskurve og utvikling KREVER at du kaster deg ut i noe du ikke kan ENDA.
Dette er også en kritikk til de personer, både gutter og jenter, som kritiserer andre for å "være noen de ikke er" og for å være "fake"(noe som er en typisk janteloven-holdning) når det de utpekte EGENTLIG gjør er å strebe etter en lærings-og utviklingskurve. Skal man komme seg noen steder her i livet er man nødt til å kaste seg ut i det udefinerbare og usikre skal man treffe sikker grunn på et nytt og høyere nivå.
Livet og tilværelsen er dynamisk, den er kontinuelig skiftende. Hvem og hva du er er opp til deg og den retningen du velger å styre livet ditt i. Ikke hold deg selv eller andre tilbake med et passiviserende følelsesliv.
- Lars (hverdagsfilosofen)
Ahh, fake it till you make it, hørte det så mange ganger når jeg kom inn i miljøet for noen år siden.
SvarSlettI starten misforsto jeg det helt, jeg prøvde å overfake at jeg var helt konge og det gikk jo i dass. Skylder en del av det på lokale folka som jeg møtte her i Berlin, de var helt inn i Mystery og den regla der. Det passa ikke for meg i det hele tatt.
Nå i ettertid har jeg funnet ut at det å "fake" at man er noe man ikke er trenger ikke være dumt så lenge man ikke drar det for langt av gangen. Personlig er jeg sjenert og ikke spes snakkesalig. Men jeg starta å fake at jeg var det motsatte og det fungerte for min del.
Jeg fikk et par jenter som virka delvis forvirra fordi det jeg sa og det jeg gjorde ikke helt stemmte sammen. Et par av de kallte meg ut på det, men når jeg innrømte rett ut at jeg prøvde å være mer selvsikker og snakkesalig fordi jeg synes hun var søt og ville flørte med henne så fungerte det som regel i min favør. Noe jeg tok som at gutter som er selvsikkre er attraktive, men gutter som tørr å prøve selv om de har mest lyst til å løpe vekk er også attraktive. Hadde til og med en jente som sa hun ønska hun turte å gjøre det samme når hun så gutter hun likte.
Nå etter å ha "faket" i flere år så kan man vel egentlig si at jeg ikke faker lenger, selv om det føles slik ut for meg noen ganger. Jeg kjenner av og til suget etter å fyre opp øl-skjoldet, rette blikket i bakken og lene meg inn til nærmeste vegg.
Jeg er, i motsetning til deg, tilhenger av uttrykket. Ta til eksempel muntlig eksamen. Da tenker jeg: ha tro på det jeg gjør, lat som om jeg er flink, smart, kunnskapsrik og god til å framføre, sånn som jeg ønsker at jeg optimalt skal være.. Og via å fake det, har jeg "maket" det! Altså, litt som å være den beste deg du kan være.. Ikke en kunstig, feil versjon, men øve deg på å være god før du virkelig er the best :)
SvarSlettLett å gå surr i begrepsbruken her... Når man virkelig prøver, så prøver man på ekte, da kan man jo ikke være "fake", eller?
SvarSlettJeg er uenig. "Fake" kan oversettes på ulike måter, blant annet etterligning. Oversetter en "fake" til etterligning har sitatet en mye mindre negativ konnotasjon enn om en oversetter begrepet til falsk som mange gjør.
SvarSlettJeg har en stor tiltro til begrepet og bruker det hele tiden i praksis. Er jeg usikker på noe så gjør jeg det fullt ut slik jeg tror det skal gjøres. Spesielt i skolesammenheng har det vist seg å være lønnsomt, men og i sosiale sammenhenger.
Slik jeg ser det er vi alle egentlig enige. Det kom kanskje ikke frem godt nok at jeg tenkte hovedsakelig på en lengre utvikling her(noe eksempelet med å slå hjul nok kan ha skylden for), og da i forhold til det å bli flinkere med jenter, som er bloggens sentrale tema.
SvarSlettDet er der jeg ikke er tilhenger av begrepet, i tilfeller som at man "later som at man er noe man ikke er ved å posere som at man alt er ferdig med utviklingen man er midt i". Historien til VB understreker dette veldig godt!
Ellers er jeg enig i tilfellene til Feminist(22) og Hedda.
Dette var et helt utrolig bra, reflekterte og kloke ord! Filosofisk jente 20.
SvarSlettDette er så utrolig viktig å få med seg, både innen sjekking og livet generelt. Vi diskuterte akkurat dette i dag på vei hjem fra byn! Fin artikkel Lars!
SvarSlettGode poeng, og godt skrevet!
SvarSlettDet er også vanlig å tenke at først skal man bygge nok selvtillit til å gjøre noe nytt, for så å utføre oppgaven med stil, men det er dessvere den andre veien det fungerer. Du kaster deg ut i det, lærer, og i takt med utviklingen din følger selvtilliten - et skritt etter.
Se evt. denne trailer om en film, der snart kommer til landet :) Det er essensen i "Fake it till you make it". http://www.youtube.com/watch?v=OXUzG6YKuvo
SvarSlett