Vær deg selv: Paradise-generasjonens favorittunnskyldning

Å "være seg selv"... DER har vi et begrep som fortjener litt spalteplass!

Jeg er gammel nok til å huske "Big Brother", og allerede den gang forundret det meg hvordan deltagerne syntes å mene at utrykket "Jeg var meg selv 100%" ga en slags carte blanche til å oppføre seg som en apekatt med rabies og litt for mange kromosomer.

Jeg vil ikke på noen måte hevde at reality-deltagere er noe representativt utvalg av kongerikets befolkning, men like fullt synes jeg våre lett eksponeringshungrige venner i bunkeren på Fornebu satte fingeren på en relativt fremtredende tendens i samfunnet rundt oss. Det å "være seg selv" er en dyd... diskusjoner vinnes lett ved enten å anklage motstanderen for ikke å være seg selv eller ved å påberope seg immunitet i utrykkets navn.

Er det virkelig så enkelt? Tenk litt over det... den litt vel familiekjære gjengen i Alvdal og den østerikske kosebamsen Josef Fritzl var jo "bare seg selv" de også?

I utgangspunktet finnes det ikke noe bedre råd enn det å være seg selv... det er kanskje derfor dette utrykket så til de grader misbrukes også. Det er for eksempel en perfekt front for janteloven... "du skal ha den plassen du er tildelt, og ihvertfall ikke gå forbi MEG!" er lett å skjule bak et hoderystende og tilsynelatende velmenende "tsk tsk tsk, hvorfor kan hun ikke bare være seg selv?"

Vi som jobber med å lære bort hvordan man kan bli mer effektiv i sin tilnærming til det motsatte kjønn og hjelper folk å gjøre det beste ut av utseendet sitt er selvsagt ikke fremmede for innvendinger basert på denne gode, gamle sannheten.

Hva er det som er så spesielt med disse sidene av livet? På andre områder er det jo fullstendig stuerent å jobbe for å utvikle seg og for å forbedre seg. Hvor mange er det som setter seg ned med armene i kors og sier "Lære Tysk?! Nei, dersom tyskerne ikke forstår meg sånn jeg er så kan det være det samme!" eller "Nå har han begynt å ta UTDANNELSE også nå! Hvorfor kan han ikke bare være seg selv?"

Det paradoksale er at det å bli flinkere til å tilnærme seg jenter ofte dreier seg om nettopp det å bli flinkere til å være seg selv. Det handler om å luke bort alle de tingene man gjør fordi man vil imponere eller virke kul... det handler om å si det man mener selv om hun er uenig og om å foreslå det man faktisk har lyst til fremfor det man tror hun vil like... om å bli såpass vant til å prate med fremmede jenter at man klarer å være den samme avslappede personen man er i selskap med mennesker man kjenner godt og stoler på.

Tolket på denne måten er "vær deg selv" det beste rådet noen kan gi... men tolket som "følg instinktene dine uten å stille spørsmål ved dem og gjør det du alltid har gjort selv om det gir dårlige resultater", slik mange har en tendens til å gjøre, blir det et jerngrep som hindrer utvikling og vekst av alle slag. For hva er egentlig "deg selv?" Er klesstilen din "deg selv?" Er forestillingene dine om hva det motsatte kjønn tiltrekkes av og om hvordan man bør gå frem for å tilnærme seg en jente man liker "deg selv?" Er de ubevisste forsvarsmekanismene dine "deg selv?" Det ville ha vært ganske så trist.

DU er noe mye mer. Du er han som tenker på familien sin og kjenner hvor glad han er i dem, han som tar en øl med bestekompisen sin og vet at han ville ha gjort hva som helst for å forsvare ham... han som dukker opp når du føler deg trygg, glad og elsket men som drukner i en tåke av hat, skryt og bitterhet så fort du føler deg truet eller redd for ikke å bli likt.

Det er HAN du skal være tro mot... alt annet er bare innpakning.

- Sondre (bare seg selv)