Hva vil det si å være "kul"?

Jeg jogger ikke en meter uten å høre på Radioresepsjonen på podcast, og i den anledning kom jeg i går over en litt eldre sending hvor skuespiller Ane Dahl Torp var gjest. La det være sagt med en gang; jeg mener fremdeles at norsk film nådde toppen med Olsenbanden på 70-tallet og har således ikke noe forhold til frk. Torp på hverken lerrett eller scene... men herregud for en kul dame hun viste seg å være!

Det fikk meg til å tenke; hva er det egentlig som gjør at enkelte mennesker oppfattes som "kule"? I frk. Torp's tilfelle, dreier det seg kun om at hun er kjendis og således har høy sosial verdi, eller dreier det seg om måten hun oppfører seg på?

Sannheten ligger som regel et eller annet sted midt imellom disse to ekstremitetene; vi mennesker er nå engang skapt slik at vi har lettere for å oppfatte en person som "kul" dersom vi ser at andre behandler vedkommende som om vedkommende har høy verdi. Det er ingen tilfeldighet at boyband og rappere lager musikkvideoer med et tyvetalls jenter som skriker etter dem!

Hvordan man oppfører seg er imidlertid, slik jeg ser det, enda viktigere. Det å være flink med mennesker, flink til å bli kjent med andre, flink til å bli oppfattet som en kul og ålreit person er nettopp de egenskapene som gjorde at mange "kjendiser" kom seg opp og frem i utgangspunktet. Hvor mange er det ikke i dette landet som kan synge og spille mer enn bra nok til å arbeide som artister? De som "klarer det" har ofte kommet dit de er pga. talent for sin kunst kombinert med people skills og nettverksbygging, ikke ved å sitte på rommet sitt, spille inn demoer og sende dem rundt med posten.

I dette innlegget skal jeg beskrive det jeg mener er typiske trekk ved "kule" personer.

1) De er HYGGELIGE
Kule folk er hyggelige, selv om ikke alle som er hyggelige nødvendigvis er kule. Bottom line; dersom folk generelt ikke liker deg kommer du sjelden langt her i livet! Kule folk tør å være den første til å smile og den første til å åpne en samtale, og når de prater med andre har de fokuset sitt på selve samtalen og på ønsket om å bli kjent med den andre. Dersom man isteden har fokus på hvordan man selv fremstår oppfattes man oftere som rar eller "ukul"; ønsket om å imponere, være morsom eller fremstå kul fører gjerne til at man velger å si ting man tror skal hjelpe en å oppnå disse målene, men som isteden har helt motsatt effekt. Dette skjer spesielt dersom man har lagt seg rigide planer for hva man skal si og hvordan man skal oppføre seg for å bli likt, planer som man gjennomfører uten fleksibilitet mhp. situasjonen man er i. Bli bevisst på din egen innstilling og vær ærlig med deg selv; flytt fokus utover, på samtalen som foregår, på den andre personen. Tør å slappe av, lene deg tilbake og registrere det som foregår rundt deg, ikke surr deg inn i dine egne tanker og bruk all hjernekapasitet på frykten for ikke å bli likt.

2) De har gode "mentaliseringsevner"
Mentalisering er et psykologisk begrep som er i vinden for tiden. Det betegner evnen til å forstå hva som foregår i sitt eget hode samt enda viktigere, hva som foregår i andres hoder og hvordan dette får dem til å oppføre seg slik de gjør! Kule mennesker registrerer andres handlinger, utsagn, kroppsspråk, toneleie og ansiktsmimikk, integrerer dette med informasjon om situasjonen vedkommende befinner seg samt erfaring fra både tidligere opplevelser og eget følelsesliv... de bruker alle disse dataene til å danne seg formeninger om hva vedkommende tenker og føler.

Mentaliseringsevnen er noe man utvikler tidlig i livet, men den fortsetter å bli bedre ettersom man lever lenger og skaffer seg mer og mer erfaring. Derfor er det mulig, som voksen, å trene opp denne evnen... det er sågar behandlingsformer for psykiske lidelser som baserer seg på dette. Prat med andre om hvordan de tenker og føler seg, bli mer nysgjerrig på hvordan andre tenker og hvorfor de gjør som de gjør samtidig som du jobber med selvinnsikt og forståelse av hva som skjer i eget hode... det siste er kanskje det aller vanskeligste.

3) De forstår balanse og timing
Kule mennesker er hyggelige, men ikke alle hyggelige mennesker er kule, skrev jeg i første avsnitt. En viktig del av det å være "kul" er nemlig å ikke prøve for hardt, å finne riktig balanse mellom ytterpunkter... å kunne gi komplimenter uten å virke smiskete, å være utadvendt uten å bli klengete, å balansere interesse for andre med tilsynelatende mangel på sådan.

Arne er på fest, og kommer inn i stuen. Den eneste han kjenner står i en ring med to andre og prater. Arne går bort, stiller seg på en ledig plass i ringen og smiler avslappet mens han står og ser på ansiktene til de som prater. På et passende tidspunkt i samtalen kommer han inn med en relevant kommentar: "Ah, det er sykt fett i Florida ass. Hvor skal dere bo?"

Kule folk respekterer flyten i en samtale. Arne i eksempelet over vet at de andre ikke kjenner ham, og at de derfor vil ha lav terskel for å finne ham påtrengende hvis han kommer inn i samtalen på en lite smooth måte... derfor er han avslappet, sier noe som er relevant, positivt og interessert uten å virke smiskete. Dersom han hadde kommet inn med: "Jeg har vært i Florida, bodde på DET dritfine hotellet og leide Ferrari, dritkult ass!" hadde han lett blitt møtt med øyerulling og "eh, hvem er du egentlig?" Siden samtalen var så godt igang valgte han å bare gli inn i den fremfor å avbryte flyten for å hilse på alle; avgjørelser som dette tar Arne på sparket basert på tidligere erfaringer og forståelse av hvordan han selv ville ha følt det dersom han var en av de andre i sirkelen og en ukjent fyr kom bort og avbrøt samtalen de var så engasjert i for å introdusere seg.Det å balansere interessen man viser andre er noe kule folk ofte oppnår i egenskap av at de snakker med mange andre mennsker. Dersom Arne f.eks. sitter i en sofa med flere mennesker rundt seg kan han begynne en samtale med den som sitter på den ene siden av ham og så inkludere den som sitter på den andre siden i samtalen. Nok en gang er ikke dette noe han planlegger eller presser igjennom dersom det ikke virker naturlig, men noe han gjør når han ser at sjansen byr seg; når Arne først prater med den ene og er hyggelig og interessert, for så å snu seg litt bort og prate med den andre på samme måte, oppnår han at begge to ønsker, nesten konkurrerer litt om, oppmerksomheten hans.

Det høres litt kynisk ut, men min observasjon er at mange "kule" mennesker gjør dette, ubevisst eller ikke... men det gjøres alltid på en veldig subtil måte. Når de "kule" tilsynelatende ignorerer andre er det fordi de er opptatt eller engasjert i noe annet. Generelt er regelen at jo mer sosialt ukalibrert en person oppfører seg, jo mer akseptert er det for deg å ignorere vedkommende... så hvis du er i en samtale og noen andre, f.eks. en konkurrerende gutt, forsøker å bryte inn på en måte som ikke er smooth eller hyggelig, så tørr å late som om du ikke hører vedkommende. Oppfør deg litt som de voksne gjør når fireåringen forsøker å avbryte dem. Lite er mer effektivt enn å bli ignorert på denne måten for å få en person til å virke "ukul"... men premissen skal alltid være at du ignorerer fordi du er oppriktig engasjert i det du holder på med, ikke fordi du ønsker å være dust.

På en bootcamp en gang opplevde en av deltakerne våre at en kar kom bort og avbrøt samtalen deltakeren hadde med en jente. Karen introduserte seg, hilste på vår deltaker som sa navnet sitt... hvorpå karen repliserte "Vet du hva? Du minner meg veldig om en fyr jeg ikke likte!" Deltageren ble perpleks, men i virkeligheten finnes det ikke noe enklere enn å ødelegge for denne fyren... gi jenta "shit, hva SKJER med han her a?" blikket og si spørrende "Ooookay?" til ditt hyggelige, nye bekjentskap. Legg presset tilbake på ham og tving ham til å stå til rette for den sosialt upasssende oppførselen han har vist... nå må han forklare seg, du tvinger ham til å fortsette i det sosialt ukalibrerte sporet han kom inn på og han kommer bare til å fortsette å ødelegge for seg selv.

4) De er lite "reaktive"
En person som er "reaktiv" beveger seg gjerne mye, smiler nesten konstant og ler gjerne mye selv om det som blir sagt egentlig ikke er så morsomt. Det betyr ikke at man ikke skal smile eller le; det er bare bra å vise følelser, men det vi snakker om her handler egentlig om signalisering av verdi i flokken, om det å ikke tåle sosial "spenning". Dersom man gjør noe man er redd for ble teit - f.eks. mister noe i gulvet - er man "reaktiv" dersom man skvetter til og frenetisk begynner å sope opp restene og "ureaktiv" dersom man rolig trekker på skuldrene, bøyer seg ned og plukker opp det man mistet. I sosiale sammenhenger er andre tegn på "reaktivitet" å stadig skotte bort på andre som for å sjekke reaksjonen deres, å hele tiden se til andre og la seg lede ang. hvor man skal sette seg eller hvor man skal gå. Det å være reaktiv er generelt mye mer akseptabelt for jenter; jenter kan bli fnisete og reaktive når de flørter, gutter skal liksom være rolige og "kule".

5) De kler seg bra
Klær og stil er sosiale koder, og jenter er generelt mye mer obs. på disse kodene enn gutter. Enkelt sagt; ved å vise at man forstår disse kodene signaliserer man at man har "skjønt det", at man følger med og legger merke til sosiale nyanser.

Det var noen tanker om hva det er, rent konret, som får enkelte til å virke "kule"... jeg kunne sikkert ha skrevet mange sider til om temaet, men det får vente til en annen gang. Inntil da, fred og kjærleik:)

- Sondre