Hvordan teste interesse?

Da jeg var liten var jeg stor fan av Ghostbusters. Jeg hadde Ghostbusters-sengetøy, Ghostbusters-sekk og massevis av utstyr for spøkelsesjakt i fargerik hardplast med diverse lys og klistremerker. Jeg husker spesielt PKE-meteret, en håndholdt innretning med sirene og roterende antenner som skulle gi utslag hvis det var skumle gjenferd i nærheten. Det slo alarm på helt tilfeldige tidspunkter, og hver gang det skjedde skvatt jeg så jeg holdt på å drite i den lille Ghostbusters-pysjen min.

Noen år senere tok jeg meg selv i å sitte på et utested sammen med et par kompiser og se på alle de søte jentene jeg skulle ønske at vi kunne prate med. Jeg var blitt gammel nok til å drikke øl, men livets øvrige mysterier kunne jeg fremdeles lite om (selv om jeg naturligvis trodde annerledes). "Svarte faen," tenkte jeg. "Hvis jeg bare hadde hatt et slags PKE-meter, sånn som Ghostbusters... noe som blinket hvis jenter var interesserte sånn at jeg kunne prøve meg uten å risikere å bli avvist! DA hadde jeg turt å gjøre det!" Det var en teit tanke, for noe sånt fantes jo selvsagt ikke. Trodde jeg.

Det skulle gå et par år til før Andreas viste meg hvor feil jeg hadde tatt. Andreas var en underlig fyr som jeg nettopp hadde blitt kjent med, og ryktene ville ha ham til å være en sånn som alltid endte opp med en jente. Han nektet ikke for det engang. I tillegg var han en særing som drakk grønn te på byen. Sånne typer hadde alltid irritert meg, så en dag spurte jeg Andreas om han ikke skule vise oss andre noen triks. Jeg sa det med nok sarkasme til å drepe en middels afrikansk elefantokse og var definitivt ikke forberedt på at han skulle nikke og reise seg, men det gjorde han.

Andreas banet seg hensynsfullt vei over gulvet, gikk målrettet bort til en jente med langt mørkt hår og håndhilste på henne og venninnene hennes. De pratet. Han stilte seg med ryggen mot en stolpe. Den mørke jenta snudde seg etter. Fem minutter senere leide han henne ut til røykeområdet, og så kom han tilbake med lebestift over hele trynet og et telefonnummer skriblet med rund jenteskrift i håndflata.

I dag vet jeg akkurat hva det var Andreas gjorde. Inne på utestedet pratet han med oss andre og drakk den fisefine teen sin, han snakket om musikk og filmer akkurat som oss, men nå og da kikket han opp. Innimellom fanget han blikket til en eller annen jente. Hver gang han gjorde det smilte han lurt mens han holdt blikkontakten noen sekunder, og hvis jenta smilte tilbake visste han at hun sannsynligvis kom til å være hypp på å bli bedre kjent dersom han gikk bort til henne senere på kvelden. Vi andre registrerte ikke hva han gjorde, for oss så det ut som om han bare fant tilfeldige jenter og fikk snøret i bånn hver eneste gang. Jeg ble både imponert og skuffa da jeg fikk vite sannheten, litt slik man blir når tryllekunstnere avslører triksene sine.

Jeg innså etterhvert at jeg hadde tenkt helt galt når det kom til dette med å "prøve seg" på jenter. Jeg hadde trodd man måtte hoppe i det, slippe katta ut av sekken, "spørre henne", be henne med på date, prøve å kysse henne... gjerne etter å ha vært forelska i noen uker eller måneder mens jeg mannet meg opp og ventet på det riktige tidspunktet. Det var så feil som man kunne ta. Egentlig skulle man gjøre det helt motsatte; begynne tidlig men gå trinnvis frem. Det fantes mange små steg man kunne gå innom før man i det hele tatt kom dit hvor man skulle kysse henne eller spørre om hun ville bli med på date. Steg som gjorde at man kunne teste interessen hennes underveis slik at man slapp å være redd for å bli avvist når sekken ble åpnet og katta spratt ut. Smile for å se om hun smiler tilbake... gjør hun det er det er bra tegn, men du har fremdeles ikke "prøvd deg". Stå slik at kneet ditt "tilfeldigvis" er inntil hennes mens dere prater for å se om hun flytter seg eller ikke... gjør hun ikke det er det et bra tegn, og du har fremdeles ikke "prøvd deg". Og så videre, og så videre.

PKE-meteret fantes... det gikk ikke på batterier og det hadde hverken lys eller sirener. Det var en samling kunnskap og strategier som jeg ikke ante at eksisterte, og de neste årene fanget jeg flere spøkelser enn jeg hadde turt å drømme om.