Hvis jeg skulle tippe vil jeg tro at du har opplevd å bli dumpa... for de fleste av oss har jo egentlig det. Noen reagerer konstruktivt; de tenker OK, dette var kjipt, nå kommer jeg til å ha det råttent i noen uker, men etterhvert kommer det til å gå over. De tar en øl med en god kompis og snakker om situasjonen eller spiser bøttevis med Ben & Jerry's mens de badmouther eksen sammen med venninnene sine, og etterhvert ordner ting seg.
Andre, derimot, sliter mer. De vikler seg inn i en spiral av håpløshet og kjipe tanker og kan ende med at det som egentlig skulle ha vært en normal sorgreaksjon utvikler seg til noe mer ondartet.
Stig er 34 år gammel. Han traff Ida da han var 19; hun var den første kjæresten hans og de har vært sammen helt til hun gjorde det slutt for en måned siden. Hun ga ham rimelig klar beskjed, men til tross for dette klarer ikke Stig å gi slipp på forholdet. Han tenker konstant på henne, på hva han har gjort som fikk henne til å slå opp, på hva han kan gjøre for å få henne tilbake. Han møter henne fremdeles regelmessig... selv om han blir verre hver gang han ser henne klarer han ikke la vær, og han tolker alt hun sier og alt hun gjør i håp om å finne tegn som kan si noe om sjansen for at det igjen skal bli de to. Han mister lysten på mat og klarer ikke sove, orker ikke gå ut, slutter å glede seg over de tingene han pleide å like å gjøre. Han ser ikke vitsen med å leve dersom han ikke kan få Ida, og han får til og med tanker om at dersom ikke han kan få henne, så skal ingen andre få henne heller. Så en dag ser han det på Facebook; Ida is in a relationship.
Stig sin historie er ganske typisk; utfallene er mange og varierende i alvorlighetsgrad; drap, selvmord, rusproblemer og vanskeligheter på skole eller i arbeidsliv er noen av dem. La det være sagt med en gang; det er tvilsomt om det finnes noe jeg kan si eller skrive som kunne ha fått Stig til å se annerledes på sin situasjon. Jeg har hørt det en million ganger:
"Det er annerledes for meg!"
"Jeg VET at det er min skyld!"
"Jeg elsker henne, og uten henne er det ikke noen vits i at jeg lever!"
"Ikke KOM her og fortell meg at dette vil bli bedre, det er JEG som vet hvor vondt jeg har det!"
Jeg sier ikke at Stig ikke kan hjelpes, for det kan han; men det kommer til å ta tid og møysommelig arbeid. Ingen kan knipse med en finger og "fikse ham" på sekundet! I dette innlegget skal vi derfor fokusere på å beskrive noen av faktorene som gjør at enkelte er utsatt for å reagere med "ondartet kjærlighetssorg"; hensikten med dette er å FOREBYGGE, ikke å behandle.
1) Personlighet
Til grunn for de fleste av våre reaksjoner ligger personligheten. Vi skal nøye oss med å konstatere at det finnes mange personlighetstrekk og reaksjonsmønstre som kan medføre at man får vansker etter å ha blitt dumpa; det å identifisere og gjøre noe med slike "issues" krever langvarig arbeid og mye motivasjon, og hvis jeg kunne oppnå denslags pr. blogg hadde jeg nok hatt en nobelpris på peishylla og litt mer penger i banken. Dersom hovedproblemet ligger på personlighetsplan er terapi og motivasjon for å forandre seg veien videre.
2) Forestillinger om kjærlighet og forhold
For mange er det slik at forestillingene de har om hvordan kjærlighetslivet fungerer gjør dem utsatte for å pådra seg "ondartet" kjærlighetssorg. Troen på "the one" og skjebnen er f.eks. et tveegget sverd i så måte; den gjør det kanskje lettere å holde sammen og lettere å ikke føle tvil ang. hvorvidt den man endte opp med faktisk var den riktige personen, men dersom ting ryker blir man plutselig veldig sårbar. En mer robust innstilling vil f.eks. være å tro at det finnes mange mennesker der ute man er kompatible med, og at man når man blir sammen med en av disse begynner å bygge noe fint, vokser sammen... hvis dette går føyken er det trist og man mister det man har jobbet med å bygge opp, men samtidig vet man at det finnes mange andre man kan starte et nytt byggverk sammen med.
3) "Martyr-syndromet"
Det kan argumenteres for at dette egentlig er noe som hører inn under punkt 1), men jeg skal allikevel nevne det spesielt fordi det er så vanlig. Stig har det jævlig... men er det kanskje sånn at han, på et eller annet nivå, egentlig synes det er litt deilig å synes synd på seg selv? Kanskje har han en (gjerne underbevisst) forestilling om at dersom han bare viser Ida hvor vondt han har det, hvor mye han lider uten henne, så vil hun forstå hvor mye han elsker henne... film og musikk forteller oss jo til stadighet at det er sånn kjærlighet fungerer, right? Dessuten lærer vi det jo da vi er små; hvis du har det vondt, så sørg for å vise det. Denne strategien fungerer nemlig fint for å få trøst av mamma... men den fungerer VELDIG dårlig for å gjøre en kvinne tiltrukket av en mann.
4) Tendens til å fokusere på det negative
Ankelte mennesker har en tendens til å tenke negativt; på mange måter kan dette bli en slags uvane, og denne uvanen kan skape mye problemer. Vær bevisst på tankene dine; tving deg selv til å undersøke negative tanker og forsøke å se dem fra andre vinkler. Eksen hadde vel noen negative sider også, ikke sant? Er det ikke sånn at nå har du fått muligheten til å finne en som har akkurat de egenskapene du alltid savnet hos henne?
5) Manglende følelsesmessig innsikt
Dårlig evne til å skille kjærlighet fra andre følelser kan også gjøre ting vanskelig; for hva er det egentlig som er så trist for Stig? Er det at han har det så jævlig etter bruddet BARE et utrykk for udødelig kjærlighet til Ida slik Stig tror? Eller skyldes deler av smerten frykten for å være alene, tapet av det å være i et forhold, redsel for at ingen andre vil ha ham, sjalusi på evt. nye kjærester, praktiske/økonomiske/sosiale konsekvenser av bruddet eller skyldfølelse ovenfor barn eller foreldre? Dersom kjærlighetssorgen kureres på magisk vis når man treffer en søt jente på byen er det sannsynligvis noe annet enn det at man fremdeles elsker eksen sin som ligger bak.
6) Lite erfaring og liten evne til å trefe nye partnere
Jeg vil våge å påstå at jo mer erfaring man har med det motsatte kjønn, jo mindre utsatt er man for å få "ondartet kjærlighetssorg". Dersom man har vært i flere forhold og opplevd at det var kjipt når ting røk, men at det ordnet seg og at man så traff noen man likte enda bedre, er man bedre rustet til å tåle et nytt brudd. På den motsatte siden; dersom man har lite erfaring, og dessuten ikke har så lett for å treffe nye partnere, blir ting ofte vanskeligere. Uten at jeg kan påberope meg noen statistiske referanser er min erfaring at gutter/menn er overrepresentert i gruppen av personer med "ondartet kjærlighetssorg"; det er nærliggende å sette dette i sammenheng med at det, i snitt, er lettere for jenter å treffe en potensiell partner. Jeg vil derfor påstå at det for mange vil virke beskyttende mhp. "ondartet kjærlighetssorg" å gjøre tiltak for å bli flinkere til å komme i kontakt med, og få ting til å skje med, det motsatte kjønn. Hvis du vet at det finnes hundrevis av jenter der ute som er hypp på deg er sannsynligheten NOGET mindre for at du går fullstendig i kjelleren etter å ha blitt dumpa! Du trenger ikke melde deg på kurs, men gjør en innsats for å få bedre klesstil, begynn å ta kontakt med jenter på byen, begynn å henge med gutter som "har draget" og svelg stoltheten din mhp. å lære av dem...og gjør noen inngrep mhp. trening/livsstil. Når det er sagt finnes det selvsagt eksempler på gutter med "draget" kan få "ondartet kjærlighetssorg"... men da er nok årsaken oftere å finne i personlighetsmessige problemer, jmf. punkt 1).
7) Dårlig "breakup-hygiene"
Dersom du er blitt dumpa er det generelt lurt å IKKE ha kontakt med eksen. Si det på en straight måte: Jeg er ikke sint på deg, men akkurat nå trenger jeg at vi ikke har noe kontakt. Slett henne fra Face og fra telefonlista; hver gang du kommer over navnet hennes vil det gjøre deg verre.
8) Uhensiktsmessig adferd fra eksen
Det er også en del man kan gjøre som "eks" for å forhindre at den man dumper rammes av "ondartet kjærlighetssorg." Det å være klar å tydelig på at det er slutt og null sjanse for at ting endrer seg er ofte en av dem; mange får dårlig samvittighet og tar enkleste utvei ved å antyde at det kanskje er en mulighet, selv om de innert inne vet at løpet er kjørt. Det å legge praktiske ting best mulig til rette for at den man dumper skal slippe å se en eller ha kontakt med en kan også hjelpe. Kanskje skal han få lov til å henge med de felles vennene deres mens du henger med andre... og selv om foreldrene hans synes det er SÅ trist at dere ikke er sammen mer og gjerne vil fortsette å ha kontakt med deg så er det ikke sikkert at dette er spesielt bra for ham.
Dette var noen tanker om "ondartet kjærlighetssorg" og hvordan man kan hindre å pådra seg dette. Opplevd dette selv eller sett venner/ekser som har hatt det slik? Bruk kommentarfeltet!
- Sondre (gleder seg til helg:)
fredag 17. juni 2011
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
kjenner meg så igjen. har kommet ut fra en slik "ondartet kjærlighetssorg" men kjenner fortsatt savnet når jeg ser navnet hennes, eller det nye profilbildet, som gjør at hun plutselig ser mye mer atraktiv en før jeg ble sammen med henne. selv om jeg forstår alt som ikke er bra for meg, i sammenheng med henne, klarer jeg ikke å holde meg unna. det som gjør det ekstra vanskeli, er at vi fortsatt er gode venner. men jeg har tatt i et tak, og slettet henne fra facebook og slettet nummeret hennes, slik du har anbefalt, og håper på å komme meg mer ut, for å treffe nye mennesker :)
SvarSlettJavisst! Jeg var dødsforelsket i en jente i ca. 5-6år, plutselig en dag klikka det og vi ble sammen. Vi hadde det kjempebra sammen og alt virket perfekt! Desverre ble det slutt etter ett år og jeg fikk "ondartet kjærlighessorg". Det er faktisk noe av det jævligste jeg har vært med på. Tenkte så mye at hode nesten eksploderte, tenkte på å dø, tenkte på å få henne tilbake ovs ovs ovs. Jeg sletta henne aldri fra facebook da, noe jeg nå skjønner at jeg burde gjort... Hun er faktisk den beste jenta jeg har hatt:) Vi hadde det helt perfect, så jeg tenker fortsatt litt på henne selvom det er 3 år siden vi slo opp:) Med litt opplæring fra dere bloggutta så kommer jo ikke dette til å skje igjen:D
SvarSlettTakk for en fantastisk bra blogg. Vurderer faktisk å melde meg på et kurs til høsten, så stå på.
SvarSlettJeg hadde ondartet kjærlighetssorg etter 8 år sammen med samme jenta og gikk gjennom de samme stadiene som beskrevet over. Spesielt punkt 2, 3 og 6 kjenner jeg meg godt igjen i. Men etter å ha synes synd på meg selv lenge nok måtte jeg begynne å ta ansvar for min egen lykke og tenke på hva som gjorde meg lykkelig. Jeg fant ut jeg måtte endre livsstil/klesstil og litt omgangskrets. Det er så merkelig at når man begynner å få litt kontakt med andre jenter så forsvinner sorgen litt etter litt selv om jeg fortsatt kjenner følelsen når jeg kommer over kommentarer hun poster hos felles facebookvenner. Men det er heldigvis langt fra våkne opp med mareritt som jeg gjorde nesten hver dag første måneden.
Jeg er forøvrig veldig enig at en må komme seg så langt unna (dvs fjerne alle muligheter for kontakt) ekser som mulig inntil alle følelser er borte.
Hva skjedde med blogginnlegget fra mars som het "jeg hater deg"? Synes det var veldig bra og motiverende skrevet.
Jeg har et annet spørsmål.
SvarSlettHvis du har vært fullstendig på bærtur med det motsatte kjønn og gjort mange av disse feilene mange ganger? Hvis du har vært besatt av jenter som har vært en 6er, og selvfølgelig fortalt henne det. Hvis har blitt avvist på det groveste. Hvis du har vært helt, fullstendig, på bunnen både resultatmessig og følelsesmessig...
Og så har du kjørt igjennom PU-kverna og vasser essensielt i tilbud. Du har møtt igjen den daværende 6ern du var besatt av da du var 17 år og hun er bare et takras som du ikke forsto hva du så i. Du kan knipse med fingerne på byen og jenter kommer bort. Du har fått jenter som ville vært drømmejenta før som man kunne levd lykkelig med, og ikke bare det, de har elsket deg. Men dette er ikke noe særlig verdt lenger. Og det er ikke noe hat, bitterhet eller "ta igjen"-mentalitet inne i bildet, det er bare den fullstendige apati overfor romanse og kjærlighet.
Hva sier psykiatrien? Er man da fullstendig syk i hodet og lever i fornektelse eller er man den ultimate alpha?
ASFer, velkommen til min verden. Og jeg er jente...
SvarSlettMye bra kommentarer:) De tre første av dere beskriver jo det jeg kaller dårlig breakup-hygiene; dersom man sliter med å komme over noen må man som regel kutte alle bånd for å klare det. Dere kan ikke være venner lenger, du må slette henne og blokke henne på Face... slett henne fra livet ditt, hun finnes ikke mer. Ikke av sinne eller bitterhet, men mtp. mentalhygiene.
SvarSlettASF-er: Jeg har nok fremdeles til gode å møte noen som bare kan knipse med fingrene på byen og jenter kommer bort, som du skriver... det kan ihvertfall ikke jeg:) Men allikevel kjenner jeg godt igjen det du beskriver... dersom man lever et liv med stor tilgang på nye partnere hele tiden blir man lett blasert og distansert, og kan slite med å engasjere seg dypere og med å bli forelska. Det er litt som når man blir søkkrik og mister gleden over alle luksustingene sine. For de som har kommet dit fra en helt annen tilværelse er det kanskje også slik at mye av det man pleide å tro var "forelskelse" egentlig var gleden over å endelig treffe noen, dette faller jo helt bort når man plutselig har masse å velge mellom. Man kjenner ikke lenger ekstatisk glede hver gang man treffer en ny jente.
Mitt råd dersom man har det slik er å ta en pause. Kutt kontakten med de man holder på med dersom man ikke føler noe dypere for dem og ta et par måneder til et halvt år i sølibat. Bruk tiden til å tenke over hva man egentlig vil... og på å tenke over det man har holdt på med siste tid. Leter man etter en drømmeperson som realistisk sett ikke finnes? Gir man for fort opp eller begynner å se seg om etter andre så fort man legger merke til en liten feil ved vedkommende? Etter det kan man f.eks. lage seg en regel om å bare holde på med en person av gangen, og om å gi vedkommende litt mer tid før man svinser videre til neste.
Selv om jeg har antydet noen forklaringer her, tror jeg ikke det finnes noen enkelt årsak som gjelder for alle. Hva sier de forskjellige psykoterapeutiske retninger? Vel, nettopp det. Det er mange mulige forklaringer, og for å komme til bunns i det trenger man å snakke inngående med hver enkelt person.
Føler at det er individuelt, jeg har hatt et par år på meg nå, og jeg har nesten mistet helt lyst på one night stands ettersom jeg har sluttet å drikke. Det å møte jenter som en faktisk liker, og muligens lar det utvikle seg til noe mer, syns jeg er fantastisk :)
SvarSlettBra post! Jeg har riktignok aldri vært i et fast forhold selv, så skal ikke påberope meg noe stor erfaring med det å slå opp, det er bare de tankene jeg gjør meg selv, men mange av punktene her er punkter jeg kan kjenne igjen min egen personlighet og atferdsmønster i, og det du skriver er gode råd og tankesett som mange kan dra nytte av.
SvarSlettEr veldig uenig i at det å slette personen fra face og telefon er den beste idéen. Ved å alltid unngå den ubehagelige situasjonen vil man aldri lære seg å takle det. Hvis bruddet var stygt med mye onde følelser mellom begge parter er det sikkert best, men hvis man fortsatt liker hverandre som personer ser jeg ikke nytten. Jeg tror det fremtidige livet blitr bedre av å håndtere det negative fokuset og tankene rundt det og vokse på det som person istedenfor å rømme fra det, men nok en gang, kan ikke backe opp med egen erfaring her.
Nok en gang, bra post med masse gode tips som kan gjøre forskjellen for alle som sliter med det :)
Et godt tips ang. facebook.
SvarSlettNettopp blitt slutt mellom meg og min samboer etter 2 år, det svir grusomt men jeg har gjort noen ting for å få ho ut av syne.
Har ikke slettet henne på facebook, men jeg har lagt inn et program som heter "eternal sunshine" som skjuler diverse personer for meg på facebook. Dvs at hun ikke dukker opp på chatten, vennelista på profilen etc.
Man finner ho selvsagt om man søker, men jeg er sterk nok til å ALDRI finne på å gå inn på hennes profil, og ettersom jeg har skjult alles hennes venner i tillegg vil jeg ikke møte på ansiktet hennes inne på facebook.