Heidi: Sjekketriks hadde aldri fungert på meg!

-Sjekketriks hadde ALDRI fungert på meg

-Hvorfor ikke? undret jeg.

-Jeg tror sånne sjekketriks fungerer på en viss type jenter.

-Hva slags type?

-Jeg vet ikke, men jeg hadde ihvertfall gjennomskuet sånt ganske kjapt.

Heidi hadde dådyrøyne, langt svart hår, gyldenbrun hud og en livsfarlig kropp. Hun var på besøk i Oslo, og nå satt vi og diskuterte sjekking over hver vår varme sjokolade. Jeg skiftet samtaleemne.

Kvelden jeg hadde møtt Heidi for første gang var jeg i Trondheim for å holde Bootcamp.

-Andreas, spurte den ene deltageren. Hadde du klart å sjekke opp henne? Haha.

Han pekte på en jente som sto midt i en klynge av sju-åtte guttevenner helt innerst i hjørnet av utestedet. Og det var helt tydelig at alle guttene hadde samme mål for kvelden; nemlig henne. Ikke et optimalt utgangspunkt med andre ord. Deltageren sa det nok med en viss ironi, men jeg har en svakhet: Jeg klarer ikke å la ting ligge hvis noen utfordrer meg. Og selv om det så tilnærmet umulig ut å sjekke henne opp foran alle de lite konkurranselystne guttevennene hennes, så visste jeg at det ikke var HELT umulig.

-Javisst!

Som spinkelt bygd, gjennomsnittlig utseende gutt har jeg faktisk en slags fordel man kanskje ikke forventer at jeg skulle hatt: Når jeg går inn i en gruppe hvor mange av guttene er "større" enn meg oppstår det en slags "Hvem faen ER han som tør å utfordre gutter som er dobbelt så store som seg selv?"-effekt. Både guttene og jentene antar at det må være en eller annen GRUNN til at jeg ikke er redd for konkurranse. Og denne effekten bestemte jeg meg for å utnytte. Disse gutta var definitivt både fysisk kjekkere og velsignet med mer muskler enn meg.

Hun sto nå helt inntil veggen, med en mur av gutter rundt seg. Jeg ble nødt til å fysisk bane meg vei gjennom de for å komme frem, men det fikk briste eller bære.

-Hei.. Så populær du er.

Hun smilte.

-Ja, det er bursdagen min. Hva heter du?

-Andreas. Kom, du må bli med og hilse på vennene mine.

Tilbake sto sju forvirrede gutter og så på at jenta de feiret bursdagen til sto og klina med en fremmed gutt hun hadde møtt to minutter tidligere. Skadefryd er antageligvis ikke en veldig oppbyggelig eller sunn følelse, men jeg må innrømme at en del av meg nøt å se kameratene hennes stå med ansiktsuttrykk som avslørte bunnløs sjalusi og/eller total forvirring over hvorfor hun valgte MEG fremfor noen mye kjekkere eller som hun kjenner fra før.

Vi avtalte å møtes på en kafe like ved hotellet mitt dagen etter, fordi jeg hadde pause fra Bootcampen mellom teoridelen og utedelen. Det viste seg at hun var like interessert i sære emner som meg, og det viste seg samtidig at hun hadde den magiske og sjeldne kombinasjonen av å være både ekstremt pen OG ekstremt smart. Definitivt en jente jeg hadde lyst til å møte igjen.

-Jeg må egentlig tilbake til hotellet og stryke en skjorte før jeg skal møte de andre kl 2300. Men du kan være med å se på meg stryke skjorte?

I etterkant ser jeg at det kanskje var en litt cheesy replikk, men det var faktisk sant. Jeg hadde bare en skjorte med meg, og den måtte strykes.

-Hehe, ok.



Noen uker senere var hun altså på besøk i Oslo, og samtalen kom inn på temaet sjekking. Hun hadde lest i VG om at det gikk ann å ta kurs for å lære hvordan sjekking fungerer, men hun hadde ikke troa på at det fungerte. Kanskje på en spesiell type jente. Men ihvertfall ikke på henne.

-Men den kvelden jeg møtte deg, hva om man hadde lært bort måten jeg sjekket opp deg på? undret jeg.

-Men det var jo ikke sjekking! Jeg syntes du var søt bare.

Jeg smilte.

-Andreas (sjekker aldri, og er ikke redd for å bli kalt "søt")