Siste buss forbi Apotekergata

Jeg kom tidsnok til holdeplassen for en gangs skyld; jeg hadde faktisk noen minutter ekstra, og for å slå ihjel tiden tok jeg opp mobilen og spilte et spill. Oppslukt som jeg var glemte jeg tiden fullstendig, så neste gang jeg hevet blikket var det for å registrere at 37-bussen var i ferd med å lukke dørene og kjøre videre. Jeg måtte vente enda sju minutter før jeg endelig kom meg på og var på vei oppover St. Hanshaugen... herregud, noen ganger har man bare så sinnsykt uflaks.

Det var da jeg hørte et smell bak meg.

Der og da virket det ikke så dramatisk; det var regnvær ute og jeg tror de fleste på bussen avskrev det hele som et uskyldig tordenskrall. Det var ikke før jeg kom frem dit jeg skulle at jeg hørte hva som hadde skjedd på Apotekergata holdeplass; forstod at bussen jeg hadde rukket var den siste som kom forbi før det smalt.

På et øyeblikk var synsvinkelen forandret, og irriterende uflaks var blitt til sinnsyk griseflaks.

Jeg tror ikke jeg trenger å fortelle noen om de tragediene som utspilte seg både i hovedstaden og på Utøya den ettermiddagen. Til de av dere som er rammet; vi tenker på dere og føler med dere alle sammen. Og dere andre som, i likhet med undertegnede, har daglig griseflaks uten å egentlig tenke over det; husk det, neste gang irriterende småting truer med å gjøre tilværelsen sur.

Livet er ganske fantastisk, og det finnes verre skjebner enn å miste bussen.

- Sondre (bor 600 m fra regjeringskvartalet)