Sjekking - bare et skuespill?

Da jeg var yngre og spilte i band var det alltid to problemer som gikk igjen.

Det første var at ingen i kompisgjengen kunne synge. Alle kunne spille gitar, selv om enkelte av naturlige årsaker måtte nøye seg med bass eller trommer; men instrumenter var enkelt, det var jo bare å skaffe seg notene (eller tabulaturet, som det heter på gitar) og øve. Synging, derimot, var noe mystisk; noe man liksom hadde eller ikke hadde, noe man ikke kunne lære.

Det andre problemet var sceneshowet. ”Joa,” pleide folk som hadde sett oss å si. ”Dere spiller dritbra, men det er litt kjedelig å se på liksom...” Det var samme greia nok en gang. ”Utstråling på scenen...” enda en sånn kjip greie man ikke kunne laste ned notene til fra nettet!

Løsningen på begge problemene slo meg en dag jeg stod backstage og så på bandet som spilte før oss. Det var en kjip kveld å spille på; publikum kunne telles på to hender og lokalet var temmelig stort, så ”glissent” er vel egentlig en underdrivelse. Men dårlig oppmøte til tross; gutta i det andre bandet GA JERNET. De hoppa rundt, banga på seg whiplash og fortsatte å skrike til publikum selv om ingen svarte. Men det rare var at det så ikke teit ut; jeg fikk ikke lyst til å le av dem fordi de stod og oppførte seg som rockestjerner foran et publikum som knapt eksisterte. Det var da det gikk opp for meg:

Hvis du spiller rollen din bra nok vil folk kjøpe det.

Det som ser dumt ut er når du ikke tør å ta den helt ut, når du bare satser 70%... når det skinner tydelig igjennom at du egentlig ikke tror på det du gjør. Å synge, det var samme greia... det å lære seg å synge, akkurat som det å lære seg å rocke på scenen, handlet om å studere de som kunne det fra før og om å TØRRE å ape etter dem. Ikke nølende... men å VIRKELIG prøve, tørre å gjøre seg til, tørre å eksperimentere.

Denne innsikten gjorde at jeg i løpet av noen måneder gikk fra stå som en saltstøtte og stirre innadvendt på gitaren min til å ligne på en som faktisk spilte i et rockeband. Bandkarrieren er forlengst over, men erfaringen fra den kvelden har jeg tatt med meg til mange andre områder av livet, til alle de forskjellige ”rollene” tilværelsen krever at jeg spiller. De fleste av oss lærer oss ett eller flere yrker i løpet av livet... og vi møter raskt en forventning fra omverdenen angående rollen vi går inn i når vi utøver yrket vårt, måten folk forventer at en flink utøver av dette yrket ter seg på. Lyst til å bli advokat? En viktig del av det å bli en flink advokat er å se på de som kan det fra før og tørre å ape etter dem når de holder sine innlegg i rettssalen. Skal du holde tale i bryllupet til kompisen din? Hvis du vil bli oppfattet som ”flink” er nøkkelen å TØRRE å gjøre seg litt til, tørre å være litt dramatisk, overdrive litt, spille litt.

Da vi bestemte oss for å spille inn en podcast måtte jeg nok en gang hente fram denne erfaringen; å lede et radioprogram handler om akkurat samme greia. Man må TØRRE å gjøre seg litt til, tørre å forsøke å høres ut slik som ”radiopratere” vanligvis gjør. Det er ikke så lett som det høres ut; du står der foran de andre gutta og vet at du snart skal begynne å snakke på en måte som du ikke pleier å snakke på... veien er kort til frykt for latterliggjøring og beskyldninger om å ”ikke være seg selv”. Da er det greit å kunne slappe av og repetere den gode, gamle setningen: hvis du spiller rollen bra nok vil folk kjøpe det. Det er ikke sikkert det blir bra på første forsøk, men det trenger det heller ikke... isåfall må vi se på hva det var som ikke funka og prøve en gang til.

Det var altså radio, musikk, jobb og taleholding... noen som tror den samme regelen har noe for seg å huske når man er på sjekkern? Vel, dere har isåfall helt rett. Som i alle andre menneskelige relasjoner har vi ”roller” å spille ovenfor hverandre også i situasjonen ”gutt møter jente”. Det betyr ikke at vi ikke er oss selv - den vi er inni oss forandrer seg ikke, vi mener de samme tingene og har det samme synet på rett og galt – men det er et ubestridelig FAKTUM at vi påtar oss én rolle når vi er ute med gutta og en annen rolle når vi besøker tante Magda på gamlehjemmet. Ikke la frykten for å drite deg ut eller frykten for at andre skal anklage deg for å ”ikke være deg selv” hindre deg i å spille de rollene du tross alt MÅ spille her i livet på en slik måte at du oppnår de målene du har. TØR å se på hvordan kjekkaser ser på jenta, hvordan de prater til henne, måten de er på... TØR å gjøre ditt beste for å ape etter, det er slik man lærer. Hvordan tror du ”kjekkasen” lærte seg å spille rollen sin slik han gjør i utgangspunktet? Han så på andre som kunne det, på onkler, fettere, brødre og kompiser. For ham er det kanskje naturlig, fordi han vokste opp rundt disse menneskene og fikk oppførselen inn med mors(fars? Ehrm)melka... men det betyr ikke at det er for sent for de som ikke var like heldige. I siste instans handler det om å tørre.

Det finnes faktisk en artig liten øvelse du kan gjøre for å se, rent konkret, hva det er jeg mener når jeg snakker om ”å tørre”. Den er best å utføre når man er et par stykker sammen, og den går som følger:

Skrik så høyt du kan.

Dere ser LETT hvem som tør og hvem som ikke gjør det... og dere finner antagelig ut at det ikke er like enkelt som det høres ut. Men forsøk å ta et par skritt tilbake... trekk et dypt pust... og husk at dersom du bare gir jernet vil andre kjøpe det.

For verre er det faktisk ikke.

- Sondre (kjøper det)