Pumping Iron - Kan en 30 år gammel dokumentar om kroppsbygging lære oss noe om sjekking?

"Arnold! Våkn opp!"

Arnold løfter hodet fra puta.

"Jeg drar til New York nå... bare så du vet det, jeg kommer til å trene med konkurrenten din og avsløre hvordan du trener, gi ham alle triksene dine."

Arnold gjesper.

"OK, ses når du kommer tilbake."



I dagens artikkel tenkte jeg at jeg skulle gå Anders i næringen og anmelde noe, nemlig en av mine favoritt-dokumentarer: den smått legendariske "Pumping Iron" . Denne filmen var starten på gjennombruddet til verdens (nest, ehrm) mest kjente østerriker gjennom tidene; den er interessant, underholdende og, merkelig nok, relevant for sjekking.



***
Året er 1977; skjorteflakene er bredere enn vingespennet til en middels jumbojet, tapetene er blomstrete nok til å gi uheldige allergikere elveblest over hele kroppen og bodybuilding er en merkelig aktivitet som praktiseres i et avgrenset undergrunnsmiljø. For all del; steroidene var alt på plass den gangen, men de sinnsyke mengdene dop som dagens bolere flesker seg opp på lå fremdeles mange år unna.

To unge dokumentarfilmskapere følger flere aspirerende kroppsbyggere gjennom trening og på vei mot konkurranser, men mest av alt konsentrerer de seg om 28 år gamle Arnold Schwartznegger. Allerede den gang hadde han rukket å bli bodybuildingens største stjerne med seks sammenhengende Mr. Olympia-titler, men som nevnt var miljøet lite og oppmerksomheten likedan: Arnold var kongen, men det skortet på undersåtter. "Pumping Iron" ble imidlertid en kjempesuksess, Arnold ble et husholdningsnavn over natten... og som kjent brukte han berømmelsen som springbrett til både film og politikk.

Det fantastiske med denne filmen er at den kan nytes på så mange nivåer... også for de av oss som IKKE føler synet av oljete bolemenn i små truser er forlokkende nok i seg selv.

Den er utmerket motivasjon for alle som har ambisjoner om å komme seg i bedre form, selv om bodybuilderfysikk ala Jay Cutler og Dorian Yates neppe er noe å trakte etter dersom man er interessert i hva de aller fleste jenter liker... men hey, dit kommer man ikke uten hestedoser med assorterte legemidler uansett. Den er også interessant fordi den plasserer seg på en finurlig måte midt imellom drama og dokumentar... til forskjell fra dagens gjennomsiktige realityshow, hvor alle VET at de er der for å lage underholdning og skuespillerprestasjonene sjelden er overbevisende nok til å selge illusjonen om det motsatte, blandes realitet med manipulert virkelighet på veldig subtile måter.

Men det kanskje mest interessante er at i en film som i så stor grad konsentrerer seg om kropp og muskler så er det Arnolds personlighet og væremåte som virkelig stjeler showet. Det er ikke musklene til Arnold som fikk ham dit han er i dag, det forstår man raskt... han er smart, småsleip og fremfor alt, SVÆRT sosialt flink.

For all del; den psykologiske krigføringen Arnold kjører mot sin hovedmotstander, den unge og fremadstormende Lou Ferigno, blir nok for eksempel skrudd opp noen hakk fordi kameraene er tilstede. Men MÅTEN Arnold gjør det på er så klassisk og elegant... det er åpenbart at han henter frem sider av sin egen personlighet og væremåte fremfor å følge et manus, kanskje spesielt siden det finnes tallrike multimillion-dollar beviser på at mannen ikke er like flink til å spille skuespill som til å løfte vekter.

Når vi har kurs og snakker om hvordan man håndterer konkurranse fra gutter som bevisst prøver å ødelegge for deg i sjekkesituasjoner burde vi egentlig begynne å bruke klipp med Arnold fra denne filmen for å illustrere hvordan man skal gjøre dette

Arnold er aldri agressiv eller konfronterende... han er laidback og hyggelig, men man er aldri helt sikker på om han farer med godhjertet spøk eller om han egentlig dropper små stikk for å forsøke å sette ut motstanderen. At det har denne effekten er det ihvertfall ikke noen tvil om... i det hele tatt er Arnold en mester i å få andre til å bli det vi pleier å kalle "reaktive".

Hva betyr det å være "reaktiv?" Vel, i korte trekk dreier det seg om å signalisere lav sosial posisjon med reaksjonsmønster og væremåte som viser at man tillegger andre og deres adferd stor betydning.

Det å bli "starstruck" når man treffer en kjendis er et lett gjenkjennelig eksempel på det vi ville kalle å være reaktiv ovenfor vedkommende... man beveger seg raskt og mye, mister litt kontroll over hva man sier og reagerer kraftig på alt vedkommende sier og gjør.

Man blir reaktiv ovenfor mennesker man tillegger mye verdi, og derfor kommuniserer man lett på denne måten hvor man selv føler man befinner seg i det sosiale hierarkiet.

Sitatet i begynnelsen av denne artikkelen er et eksempel på det MOTSATTE av reaktivitet, mens motstanderne til Arnold ofte opptrer ekstremt reaktive i forhold til ham. Se for eksempel på avslutningen, hvor Arnold og Franco poserer ved siden av hverandre for å avgjøre hvem som skal bli den ubestridte mr. Universe... hvordan Arnold gjør greia si helt i sin egen verden, mens motstanderen titter bort på Arnold for å se hva han gjør. Se på hvordan Arnold bare ler og er enig hvis noen forsøker å fornærme ham eller sette ham ut, mens Lou og ikke minst faren hans reagerer og forsøker å komme med smarte "comebacks" når Arnold gjør det samme mot dem.

Arnold sin oppførsel kjennetegnes i det hele tatt ved at han ikke føler seg truet på noen måte... vi snakker om en avslappet og naturlig selvsikkerthet preget av omgjenglighet og sympatisk fremtoning fremfor agresjon og frykt for konkurranse. Se på hvordan han smiler og tuller hele tiden, hvordan han prater med alle... han er ikke badass eller tøff i trynet, han er rett og slett en fyr det er veldig vanskelig å mislike SAMTIDIG som han fremstår ekstremt sosialt dominerende. Ihvertfall i store deler av filmen... for det dukker definitivt opp litt overdreven cockyhet og noen skyggesider etterhvert, selv om Arnold i ettertid hevder disse var løgn og spill for galleriet.

Til tross for skyggesidene er det alt i alt mange gode eksempler på "stammelederadferd" i denne filmen; på kurs har vi brukt videoer av bla.a. kronprins Haakon og Jens Stoltenberg for å illustrere de samme tendensene. "Pumping Iron" er kanskje et enda bedre eksempel for læringens del; Arnold tar prototypen på en selvsikker mann, prototypen på en stammeleder, og gjør detaljene som kommuniserer denne statusen så overdrevne og tydelige at det er umulig å ikke få dem med seg.

Ikke verst for en kar som tilbringer mesteparten av tiden sin i dametruser;)

- Sondre (dokumentar-nerd)

PS: Intro sangen, som også heter "Pumping Iron" og hvis refreng er bygget rundt de samme ordene er verdt å høre for sin egen del. FANTASTISK 70-talls cheese!