Er det virkelig lett å sjekke jenter?

En av de vanligste kommentarene vi får av gutter som har vært på kursene våre er "Jeg trodde ikke sjekking skulle være så lett?". Her er et par eksempler fra reviews tidligere bootcampdeltagere har skrevet om oss:

"En aha-opplevelse om hvor lett det faktisk er. Ingen rutiner, ingen teknikker - bare natural style. Resultat: 17 telefonnummere, 3 kyss og mange erfaringer rikere."

"Det viktigste jeg sitter igjen med etter Bootcampen er at jeg ikke lenger trenger å tenke i særlig grad på hva jeg skal si, og at jeg stort sett er komfortabel og har det gøy på byen. Det meste av teorirotet jeg hadde i hodet er nå ryddet opp i, og jeg ser at ting er utrolig mye enklere enn jeg trodde tidligere."

"Min bakgrunn før jeg dro på Bootcamp: 25 år gammel. Jomfru. Aldri hatt kjæreste. Aldri "sjekket opp" en jente klinkende edru på byen. Aldri turt å spørre om et telefonnummer. [...] Forutsatt at man gjør slik man har lært, og at hun/gruppen man prøver å åpne ikke er lukket på forhånd, går det alltid bra. Metoden man lærer er genial i all sin enkelhet. "Sjekking" er ikke vanskelig."

"På søndagen etter teorien kom jeg hjem. Går inn på badet og blir stående å se på meg selv i speilet og begynner å le høyt av hele greiene. Er det så lett? Er det mulig liksom."

"Nå, et og et halvt år etter kurset, har jeg et av verdens beste liv. Faktisk sitter jeg å prater med ei søt, liten, og blond jente, i skrivende stund, på bussen mot Oslo. Jeg kan alltid være meg selv, og jeg trenger verken sjekkereplikker, fancy utstyr, eller alkohol for å kunne sjarmere jenter. Da jeg så for meg hvordan jeg kom til å bli, for to år siden, hadde jeg ikke en anelse om at jeg kom til å leve i den overfloden av jenter jeg gjør nå. Takk, Gode Vibber."

Er det rart vi liker jobben vår? Uansett, poenget mitt var at når man får det til så er sjekking noe av det letteste som finnes. Samtidig husker jeg hvor vanvittig vanskelig og uoverkommelig det føltes før. Selv om jeg dro ut jevnlig og forsøkte HARDT, om igjen og om igjen, så føltes det omtrent som å stange hodet i en murvegg. Jeg forsto at jeg før eller siden kom til å bryte igjennom bare jeg skallet hardt nok og lenge nok, men det føltes som om det var en evighet til, og prosessen var ikke særlig behagelig.

Hva var det som endret seg? Hvorfor ble det plutselig lett? Jeg var ute med Alexander (tidligere instruktør i Gode Vibber) og vi var da på en såkalt 30-dagers-mission. Vi dro ut hver eneste kveld, 30 dager i strekk. Og rundt dag 20 skjedde det noe spesielt. Det traff meg som et lynnedslag. Jeg forsto det. Som en slags sjekkingens grand theory of everything: Jenter tiltrekkes gutter som er komfortable med sosial spenning, gjennom et filter av verdi og tillit.

Jeg forklarte teorien til Alexander, og øynene hans lyste opp. "Du har rett!" Vi testet det ut på de to nærmeste jentene. Boom! Begge åpnet seg, begge var interessert, og begge nærmest presset telefonnummerne sine på oss. Det føltes som å finne den hellige gral og de vises sten på en gang.

Skulle jeg dele hemmeligheten med så mange som mulig, eller skulle vi holde det for oss selv? Jeg  delte en tidlig versjon av teorien med medlemmer av det norske sjekkemiljøet, men med litt delte resultater. En hel haug med gutter løp nå rundt på byen og var "komfortable med sosial spenning" gjennom å være mest mulig bajas. En misforståelse som nesten var litt komisk, da teorien omtrent var det motsatte. De hadde oversett den delen av teorien som snakket om å være "rolig, laidback, og sosialt kalibrert", og at det ikke holdt å KUN være komfortabel med sosial spenning, man er nødt til å ha verdi og tillit også. Jeg utviklet en modell jeg kalte "Lyst og Lov-modellen" som vi begynte å lære bort på Bootcamp, med det resultatet at deltagerne våre fikk mye bedre resultater mye, mye kjappere. Det var lettforståelig, mange fikk resultater på kort tid, og gutter som følte de hadde et dårligere utgangspunkt enn andre ble plutselig sikre på at dette var noe de kunne mestre ved å øve.

Realiteten for de fleste som holder på med sjekking jevnlig er at de oftere blir avvist enn at det går bra. Det er til og med en del sjekkere som er så vant med å bli avvist at de nekter å tro at det ikke skal være sånn. De snakker om "numbers game", at ved å bli avvist nok ganger så kommer man før eller siden til en jente som vil snakke med deg. Problemet med det, mener jeg, er at man blir så vant med avvisning at man begynner å FORVENTE det. Jeg har sett sjekkere som har holdt på i mange år, som bare går rundt og slenger dritt til jenter, og selvfølgelig blir avvist gang på gang. Unnskyldningen er at de holder på med "selvunderholdning". De argumenterer med at de forsøker å nå en tilstand hvor de ikke lenger bryr seg om hvordan de oppfattes av andre. Jeg er enig i at man bør bry seg MINDRE om hvordan man oppfattes, men å gi så TOTALT faen at man begynner å være idiot mot andre virker for meg som selvbedrag og som ekstremt ukonstruktivt med tanke på å sjekke jenter. Kule, greie jenter foretrekker kule, greie gutter.

Er det sånn at vi gutta på bloggen aldri blir avvist? Selvfølgelig ikke. Men det er nærmere unntaket enn regelen. Det er ofte at samtaler dør ut eller at man rett og slett ikke har kjemi, men de fleste jenter LIKER å prate med oss, og har et godt inntrykk av oss i etterkant. "Kill them with kindness" er det et uttrykk som heter. I sjekkesammenheng betyr det i praksis å være så trivelig når du går bort til jenta at hun rett og slett ikke føler hun KAN være avvisende.

Så lenge man er normal, hyggelig og grei, tillitsfull og komfortabel med sosial spenning er sjekking faktisk ganske lett. Men det kreves at man vet hvordan og at man går ut og øver, øver og øver. Ingenting skjer ved å sitte hjemme foran PC'en.

-Andreas