Første gang jeg oppdaget at jeg hadde evnen var på ungdomsskolen. Trine og jeg danset kinn mot kinn og jeg visste at det var nå eller aldri. Audun hadde gitt meg et ultimatum. Enten prøvde jeg meg på Trine, ellers så kom han til å gjøre det. Vi likte henne visst begge to, men siden jeg hadde funnet det ut først skulle jeg nå altså få et ørlite forsprang. Trine pustet tungt i øret mitt. East 17 sang "Stay Another Day".
"Oh, don't leave me alone like this
Don't say it's the final kiss
Won't you stay another day"
Tankene raste gjennom hodet mitt. Hva var sjansen for at hun kom til å si ja? Hva var riktig måte å spørre på? Var dette virkelig riktig tidspunkt? Skal jeg gjøre det nå? Nå? Nei. Nå kanskje?
Plutselig ble det stille. Hodet ble tømt for tanker samtidig som jeg merket at munnen min åpnet seg og var på vei til å si ett eller annet. Det var akkurat som om jeg så meg selv utenifra. Jeg kunne observere meg selv løfte munnen opp mot øret hennes.
-Skal vi være sammen?
Der og da skjedde det noe i meg. Jeg ble helt vanvittig glad. Jeg hadde evnen! Jeg turte! Bare jeg kuttet ut tankene mine og bare GJORDE DET.
-Eh..Nei, svarte hun.
-Ok, svarte jeg. Jeg la hodet ned på skuldren hennes igjen. Litt trist fordi hun ikke ville være sammen med meg. Men mest glad fordi jeg hadde turt å spørre. Hvis jeg spør hundre jenter om de vil være sammen med meg så må jo en av de til slutt si ja, tenkte jeg.
"Thought I heard you say
You love me
That your love was gonna be here to stay
I've only just begun
To know you
All I can say is
Won't you stay just one more day"
Senere forsto jeg at å spørre rett frem om noen vil bli sammen med deg var en dårlig strategi. Men fremdeles, når jeg merker at jeg blir nervøs før jeg skal gå bort til en jente jeg liker, tømmer jeg tankene jeg har i hodet, og forsøker å tenke minst mulig. Ideelt sett bør den eneste tanken i hodet ditt når du har lyst til å bli kjent med en jente på byen være "Hun var søt. GO!"
-Andreas (tør å prate med jenter)
Hehehe, classic:) Du hadde ihvertfall baller!
SvarSlettHaha, søt historie. Ble Trine sammen med han andre?
SvarSlettEast 17! <3 Da gikk jeg i 6. klasse, tror jeg. Det er morsomt, fordi her om dagen, satt jeg og søkte opp de gamle boy band-sangene som jeg likte på ungdomsskolen, og tenkte at hvis jeg hørte på de før jeg gikk ut, så ville det trigge de gamle fjortisfølelsene, og det ville bli mer spennende å møte nye gutter på byen. Det funket ikke...men gøy å mimre litt, for det!
In the words of east 17:
Alright, alright, everything's gonna be alright
let the light of love shine FROOOOOOOO!
:O)
@Jente: Nei, Audun fant ut samme kveld at han ikke var så keen på trine likevel.
SvarSlettAudun feiget ut, tenker jeg! Han var ikke så tøff som deg ;P
SvarSlettVært i samme situasjon selv også, bortsett fra at jeg aldri turte å spørre :(
SvarSlettMen det er utrolig hvor mye bare det å tørre å si hei til jenter gjør, husker de første månedene etter at jeg startet å dra ut på byen for å prate med jenter (i stede for å drikke meg drita med venner). Det gikk ikke så veldig bra i lang tid men så plutselig sa jeg hei til en jente på rett sted til riktig tid. Hun sjekket meg opp etter at jeg sa hei :)
Og etter den tid skjedde det igjen og igjen bare fordi jeg turte å si hei. Det gjorde underverker for selvtilliten til en kar som hadde tilbrakt de siste 10 årene foran pc'en på gutterommet.
Er i situasjonen der jeg ikke tør. 22 år og nærmest vettskremt rundt jenter, det er som å stå ved kanten av et stup og jeg får svette hender.
SvarSlettProblemet er at jeg, som jomfru, halvforelsker meg i nesten alle jenter jeg ser, uansett situasjon. Alle kan potensielt hjelpe meg med hva jeg ser på som et problem jeg har.
Men jeg må si jeg er fasinert over hvor mange grunner jeg kommer opp med på så kort tid for hvorfor jeg ikke burde prøve engang!
UP THE SHUT FUCK!!!!
SvarSlettLo meg halvt i hjæl :-D