Ikke synes synd på kompisen din

En ting som er veldig smart å gjøre, uansett om man er helt nybegynner eller i forsettelsen av sin utvikling i å bli mer attraktiv hos det motsatte kjønn er å finne seg en samarbeidspartner. En "sjekkekompis" som jeg ofte (litt harry) kaller det.

Etter at jeg for noen år siden var på Bootcamp, kom jeg hjem til hjembyen min uten noen å dra ut med. Etter en stund fant jeg en kompis av en kompis av meg som også var singel og interessert i å treffe jenter. Jeg bestemte meg for å prøve å gå ut sammen med han, og det viste seg å være et ekstremt godt valg.

Jeg har lyst til å reflektere litt over hva jeg tror gjorde oss til et bra team.

Empati fremfor sympati:

På veien møtte vi selvfølgelig på noen usikkerheter og personlige utfordringer: Da var det godt å ha noen som var god til å lytte og forstå. En ting mange ikke er bevisste på er forskjellen mellom empati og sympati. Veldig enkelt kan man si at sympati går ut på å føle med noen og støtte dem. Mens empati går mer på det å forstå hvordan den andre har det. Det er derfor mulig å ha sympati uten å ha empati. For eksempel hvis du ser noen du ikke kjenner går nedover Karl Johan og gråter så kan du helt klart ha sympati for vedkommende. Men du vet antagelig ikke mye om hvorfor vedkommende gråter og har derfor ikke muligheten til å ha stor grad av empati.

Og her kommer poenget: Når noen er enige med deg er sjansen for at du endrer synspunkt på noe, mye mindre. Når en prøver å endre seg selv så ønsker en ofte å bryte fri fra gamle måter å se seg selv på, at man synes synd på seg selv osv. Jeg vil si at sympati kommuniserer at "Jeg er enig med deg i hvordan du ser situasjonen". Dette styrker ofte den andres oppfatning. Derfor skal en være litt forsiktig med å vise for mye sympati.

Min sjekkekompis var nemlig aldri enig med meg i at jeg ikke kunne åpne de jentene som sto i hjørnet, at jeg ikke hadde sjans på hun superhotte jeg hadde møtt kvelden før, at jeg ikke hadde sjans på de jentene jeg likte mest osv.

At noen forstår deg og er der og hører på deg føles godt. Men forståelse uten å være enig fører ikke til at ens negative og begrensende tanker krystalliserer seg og blir enda større. Sympati er også noe som kommer inn på dette med å synes synd på eller å skulle trøste (som selvfølgelig er greit i blant). Men ikke nødvendigvis når man møter på begrensningstanker som man prøver overkomme.

Jeg anbefaler derfor hovedsakelig: Jeg forstår deg fremfor at jeg er enig med deg. Endring handler jo om det å ikke være stuck der hvor du er nå.

Mer tro på deg enn det du har selv:

Denne henger litt sammen med det forrige punktet og utgjør sammen en veldig kraftfull kombinasjon.
Jeg mener at de aller fleste går rundt med alt for lave tanker om hva de kan få til. Det er et ordtak som heter at: "Om du tror at du får det til eller tror at du ikke får det til, så har du antageligvis rett uansett".

Du trenger ikke å synes synd på noen du tror har evnet til å fikse ting på egenhånd. Hvis du tror at kompisen din kan komme gjennom de vanskelighetene som dukker opp på egenhånd, så trenger du heller ikke å synes synd på kompisen din, kun støtte han og gi råd. For meg var det å finne noen som hadde tro på meg gull verdt.

Diskutere situasjoner sammen:

Vi var opptatte av å diskutere egne styrker, svakheter og alternative handlingsmåter. Rett etter vi kom hjem fra byen eller dagen etter satt vi ofte lenge og diskuterte det som hadde skjedd. Hva hadde skjedd om vi hadde gjort noe annerledes? Hvilken effekt ville det hatt?

Vi blant annet opptatt av at vi skulle kommunisere tydelig med jentene vi møtte. At vi skulle vise vår intensjon og aldri lure noen. Vi fant til og med opp et eget ord: "Kjærstete". Når man oppfører seg "kjærstete" så kommuniserer man til jenta at man ønsker å bli deres kjæreste. Vi diskuterte ofte hvordan vi skulle unngå å gi feil inntrykk, og hvordan man kunne være ærlig.

Ærlige tilbakemeldinger:


Vi hadde ikke en dømmende holdning til hverandre og vi kunne snakke om alt. Samtidig holdt vi en balanse slik at vi ikke drev med unødig synsing hele tiden, men heller lot hverandre få resonere seg frem til ting selv. Samtidig ga vi også ærlige svar når den andre spurte om det. Vi ønsket blant annet å kle oss bedre enn vi hadde gjort tidligere og vi brukte derfor en del tid på å diskutere og sette oss inn i klær og hva som var god passform. Her var det ekstra viktig med ærlige tilbakemeldinger på hva som så bra ut og hva som ikke gjorde det.

-Tom

PS: Hva synes du kjennetegner en bra sjekkekompis? Diskutér i kommentarfeltet under: