Vår venn Andreas har vært innom Juntafil på P3 for å gi noen grunnleggende sjekketips:
http://p3.no/jenter-er-ikke-sa-opptatt-av-utseendet/
-0330
torsdag 7. juni 2012
Sjekkeskolen på Juntafil
Vår venn Andreas har vært innom Juntafil på P3 for å gi noen grunnleggende sjekketips:
http://p3.no/jenter-er-ikke-sa-opptatt-av-utseendet/
-0330
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Lurer på en ting i forbindelse med det du sa om at jenter liker gutter som har mange jentevenner / venner. Er det intrykket av at gutten har det som er viktigst, eller at han faktisk har det?
SvarSlettLa oss ta et eksempel: En person har veldig liten vennekrets, altså veldig få venner. Han tar bootcamp hos dere og blir "kjekk" på ganske kort tid, og fremstår som en person med mange venner. Han treffer en jente og går inn i forhold, og det kommer fram at han ikke har så mange venner alikevel.
Hva vil skje da egentlig, er jenta allerede forelsket nok til at det ikke er krise? Eller har man mulighet til å bygge stor vennekrets på en-to-tre etter bootcamp hos dere? Fortiden kommer vel fram etterhvert uansett...
Intervjuet er klippet ned ganske kraftig, så det lille jeg sier blir litt tatt ut av kontekst.
SlettDet er ikke antall venner som er viktig, det er "sosial verdi", og det er noe du først og fremst skaper selv gjennom måten du forholder deg til andre mennesker på. Det er ikke noe poeng å "fake" at man har mange venner, da det uansett ikke er så viktig.
Mente egentlig ikke at man skulle fake det. Heller at man ubevist lurer jenta når man gjennom væremåten forholder seg bra til andre mennesker, som du sier. Altså man vil vel da automatisk tenke at personen har mange venner? Hvordan kan en person være sosial uten å ha det?
SlettJeg tenker det sånnsett kanskje vil bli et slags kræsj når en person transformerer seg ganske raskt gjennom kursene deres.
Jeg mener ikke å være kritiske til dere, jeg spør fordi dette er noe jeg lurer på.
Med meg føler jeg at jeg har fått høyere sosial verdi etter jeg fikk meg fler bekjente på byen... for om man kjenner mange, så slapper man automatisk mer av... man har full kontroll... å resultatet av dette er da at man gjenspeiler seg som en person mange liker... sosial verdi speiler seg vell mest igjennom måten du er, ute balndt folk... ikke hvor mange venner du kan telle...
SlettOm man også blir kjent med flere mennesker, uavhengig av kjønn... trener man også samtidig opp selvtillit... en win win situation ;)
Før jeg kom over 0330 så var bekymringen min hvordan jeg skulle få kontakt med jenter / få kjæreste. Nå, selv om jeg ikke har gjort noe praksis, så bekymrer det meg ikke lenger, ettersom jeg det bare er å melde seg på bootcamp.
SlettBekymringen min nå går mer på hvordan jeg kan øke selvtiliten permanent og bygge opp nye og større nettverk når de få og små nettverkene jeg har ikke kan bygges videre på. Dette gjør at jeg, "tankemessig" bekymrer meg mer for hvordan jeg skal holde på en jente (altså ikke treffe) når jeg selv ikke føler jeg har et interesant sosialt liv.
Jeg er fullstendig klar over at jeg tenker mer negativt enn det som er rasjonelt, det i seg selv gjør meg mer positivt. Derimot får jeg ikke tankene helt bort likevel.
Paradoksalt nok er dette en kamp du bare kan vinne ved å la være å slåss.
SlettMin teori er at tanker på sett og vis er levende vesener, de trenger "mat" i form av at du investerer tid og energi i de for å kunne overleve. Ergo, hver gang du bevisst slåss mot de og forsøker å få de vekk vil du bare styrke fotfestet deres fordi du -må- fokusere på de for å kunne definere hva det er du vil ha vekk. Det blir som å be folk om å ikke tenke på en hvit løve. Det første du tenker på er da selvsagt en hvit løve, siden hjernen din umiddelbart leter etter en definisjon på hva det er den ikke skal tenke på.
Selv brukte jeg følgende prosess for å få bukt med dette:
1 - aksept. Aksepter at tankene er der, og aksepter det med hele deg. Aksept er grunnlaget for -all- forandring, og uten aksept vil du være fastlåst i en evig krig mot deg selv.
2 - tillatelse. Tillat deg selv å føle disse tankene istedenfor å slåss mot de, men sett av et begrenset tidsrom slik at du ikke drukner deg selv i de. Si f eks til deg selv at ok, nå tenker jeg og føler sånn og slik, og det skal jeg gi meg selv lov til i ti minutter. Etter det må jeg gjøre noe annet.
3 - meditasjon. Dette var det som dro tingene i min favør, da jeg lærte meg å "skru av" tankene og observere de uten å engasjere meg eller delta i de på noe som helst vis. Det krever en del øvelse, men det er en svært effektiv metode for å "sulte ut" de uønskede tankene da man med trening kan gjøre ting uten å ha en eneste bevisst tanke i hodet. Dermed vil de ikke få "mat" og til slutt vil de visne bort og bli såpass kraftløse at du kan ignorere de.
Mine 2 cent.
Takk for tipset, også til dere andre som har svart.
SlettSiden vi først er inne på temaet, vil jeg være konkret med noen av bekymringene mine. Jeg gruer meg til at jenta spør / gir utrykk for å ville treffe vennene mine. Det er noen få jeg kan presentere henne for, men that's it.
Den andre bekymringen min er at jeg ikke føler jeg har mye å snakke om, ettersom jeg ikke har sosiale erfaringer. Jeg har i praksis brukt alt for mye tid forran pc'en i løpet av livet, og jeg kan ikke lyve meg unna det. Som jeg har forstått, så er ikke det veldig attraktivt. Selv om jeg blir mer sosial etter bootcampen, går ut etc, så har jeg ikke så god og lang fortid at jeg føler meg komfortabel til å prate om den på f.eks en date (skal jo ikke snakke om triste ting der).
Den tredje tingen jeg frykter jeg skal oppleve i det jeg begynner det sosiale livet, er "ta med deg noen venner" situasjoner. Det er begrenset hvor mange ganger jeg kan finne på unnskyldninger der.
Til slutt skal jeg understreke at jeg overdriver litt i denne kommentaren, men jeg vil gjerne høre hva dere andre mener om disse tinga. Jeg vet jeg egentlig ikke er såå håpløs.
1) Litt i tvil om du sier du har mange venner der du bare syns noen få er "presentable" eller om du har få venner.
SlettHvis det er det første så høres det mistenkelig ut som du er redd for at hun skal syns vennene dine er idioter og dømme deg ut ifra det, noe som i praksis vil si at du er redd for dine egne fantasier. Og når du tenker etter ... høres ikke det litt teit ut? ;)
Hvis det er alternativ nummer to - hva så? Min oppfatning er at suksess ikke kan (eller bør) måles i hvor mange venner du har, men hvordan du trives sammen med de du har og hvordan du velger å behandle de rundt deg.
2) Hvis du kan legge lidenskap bak så kan du snakke om nær sagt alt. For å ta meg selv som eksempel er jeg nå 36 år gammel og har ganske nøyaktig 7 års sosial erfaring. Før det satt jeg inne foran pcen og råtnet, jeg hadde sosial angst til opp over øra og jeg snakket ikke til andre enn bikkja, den nærmeste familie og bibliotekdama. Kort sagt, jeg følte heller ikke at jeg hadde mye å snakke om.
...bort sett fra at jeg var lidenskaplig opptatt av musikk, jeg liker å lese, jeg har skrevet en halv bok og jeg liker anime, actionfilmer, dårlige actionfilmer og scifi. Noe så banalt som musikk kan holde deg i ånde en hel kveld, fordi du både kan lære noe nytt og lære fra deg noe, og det er et tema man stort sett aldri kan bli helt enige om. Dessuten, hvis du har noe du er opptatt av så finn ut hvorfor du er opptatt av det og hvorda du kan formidle den kjærligheten du eventuelt har til tema på en best mulig måte. Engasjer deg, smil, spør, bruk stemme og kroppsspråk aktivt, og -FØL-! Jeg skal strekke meg så langt som til å si at det er særdeles langt mellom de som har absolutt -ingenting- å snakke om, de fleste faller gjennom fordi de -tror- det de kan noe om ikke er interessant nok. Og da er du jo egentlig bare ute etter å imponere, noe vi alle vet er dårlig butikk ;)
3) Korriger meg gjerne hvis jeg tar feil her, men det høres nesten ut som du forsøker å finne en unnskyldning for å la være å sosialisere, siden det en gang det snør sidelengs i helvete kan hende du havner i en situasjon der du blir spurt om å ta med deg venner noe sted. Hvis du absolutt vil ha en "unnskyldning" for en situasjon du (forhåpentligvis) jobber aktivt for å forandre, noe som forøvrig bare er teit siden du risikerer enda en "indre krig" du ikke kan vinne, hva med å si det som det er? Si til de som lurer at du har valgt å gå alene fordi du forsøker å bli bedre på å omgås andre mennesker og øke den sosiale sirkelen din. Hvem kan klage på noen som faktisk forsøker å ta tak og forandre situasjonen sin? Hm? Hæ?
2 cent til ;)
Angående 1: Det er altenativ 2. Jeg har aldri hatt kjæreste før og vet ikke hva jeg kan forvente, hva som er normalt med tanke på introduksjon av venner etc. Skal jeg bare bare la være å nevne noe? Jeg er redd jeg blir satt ut av spørsmål som "hvor er resten av vennene dine" etc...
SlettSist jeg hadde en flørtende tone med en jente var på VGS, for 5-6 år siden. Hun pratet om alle vennene sine, hva de hadde gjort sammen etc, og jeg følte meg bare mer og mer udugelig, og viste ikke hva jeg skulle svare når det ble min tur til å fortelle hva for noe kult jeg hadde gjort i helga (sitte forran pc'en).
Det jeg kanskje burde gjort var å fortelle at det var det jeg gjorde, stå for det, og fortelle hvorfor det var kult. Men dersom sannheten var at jeg ikke hadde noe annet å gjøre (henge med venner) så ville jo det blitt løgn også. Rasjonalisering.
Som du sier er jeg helt enig i at jeg bare bør kaste meg ut i det og drite i andre som bryr seg, men om jeg skal sjekke opp en jente er vel ikke "jeg har sittet forran pc'en hele livet mitt fram til nå, men fra i dag av skal jeg være sosial" (litt overdrevent) det beste å si? Isåfall kreves det en type selvsikkerhet jeg tviler på kommer med engang.
Kort fortalt er jeg redd for å få kjæreste nå pga disse tinga, men skal nok uansett ta bootcamp til høsten og prøve å fikset det sosiale live mitt litt :)
Du gjennomskuer fort personer som "faker" væremåter og holdninger, hvis du omgås dem nok.
SvarSlettJeg tviler på at ei jente som går i forhold med deg, på grunnlag av "sosial verdi", slår opp med deg pga. at du har få venner. Det er personen som teller, ikke det som kan telles. Om du isåfall finner deg ei slik jente, så har du i utgangspunktet gjort en stor feil. Hun skal jo like deg for den du er, ikke for din "sosiale verdi", penger, eiendommer, jobb osv. Men dette er faktorer som kan gjøre livet ditt litt lettere.
Og btw, transformasjonen som du sikter til vil ta jævlig lang tid. Din "gamle" personlighet vil alltid dukke opp i ettertid, spesielt når du blir satt på prøve. Så det å endre holdninger og væremåte er definitivt en langtidsjobb. Men de som er negative til at du forandrer deg er ikke verdt å ha som venner/kjæreste.
SvarSlettDette blir spennende å høre!
SvarSlettMed sosial verdi er noe du tilegnes av hvem som helst ute i det offentlige rom. Din sosiale verdi bedømmes ikke av en enkel faktor som f.eks. hvor mange venner du har, men er sammensatt av mange relaterte faktorer. Antall venner og bekjente er en faktor, din adferd rundt fremmede/andre mennesker er en annen faktor. Disse tingene er noe som utmerket godt kan læres, det er jeg selv et levende bevis på (takk til Andreas, BC 2010 forresten :). Det har ingenting med "transformasjon" å gjøre, sånn sett. Jeg er akkurat den samme personen som jeg alltid har vært, bare tryggere, ærligere og en bedre versjon av meg selv.
SvarSlett