Jeg har alltid likt apekatter.
Jeg vet ikke hvorfor; kanskje er det likheten med mennesker som fasinerer meg, de subtile ansiktsutrykkene, de store, mørke øynene som det er vanskelig å kikke inn i uten å ane konturene av en sjel... eller kanskje er det rett og slett det faktum at få andre dyr kan klø seg selv i rumpa, lukte på sin egen finger og bli så sjokkert at de faller ned fra grenen de sitter på. Jeg vet jeg har bikka tredve, men for meg er denslags fremdeles komikk på høyt nivå.
Kan vi lære noe av apene? Jane Goodall mente ihvertfall det; hun tilbrakte år i jungelen med sjimpanser, og fant at de hadde langt mer til felles med oss mennesker enn det man hittil hadde trodd (eller ihvertfall turt å innrømme). Tysk-kanadiske Birutė Galdikas gjorde mye av det samme med orangutangene, og i dagens innlegg tenkte jeg at jeg skulle fokusere på sistnevnte.
Vår røde, hårete fetter fra Borneo og Sumatra går for å være litt asosial i forhold til de andre menneskeapene. Voksne individer uten barn vandrer gjerne rundt og er mye alene, mens hunner med barn slår seg ned i mer avgrensede områder. Disse ligger stort sett innenfor området til en dominant hann, som er hovedpartneren til disse hunnene. Den dominante hannen ser merkelig nok helt annerledes ut enn andre hann-orangutanger; han har lang pels og store skinnfolder på siden av ansiktet, og han roper et spesielt rop. Dette er, interessant nok, fysiske trekk som utvikler seg den dagen han blir en dominant hann; hanner som lever innenfor området til en annen dominant hann får ikke disse fysiske karakteristikkene. Tilstedeværelsen av en dominant hann hemmer altså den fysiske utviklingen deres! Hunnene tiltrekkes stort sett bare av de dominante hannene, så hva gjør resten av orangutang-gutta? De tyr til voldtekt... ikke spesielt sjarmerende, jeg vet det. Apene har sine skyggesider.
Heldigvis fungerer det ikke helt på samme måten for oss mennesker; det hadde unektelig vært kjipt dersom ballene dine aldri falt ned bare fordi Lars Monsen bodde i nabolaget ditt! Men allikevel får det meg til å tenke. For der orangutang-hannen bærer statusen sin som hudfolder rundt ansiktet kan det synes som om vi mennesker gjør det samme med måten vi oppfører oss på; hvordan vi kler oss, hva vi velger å si, hvordan vi beveger oss, hvordan vi bruker blikket, hvor fort vi snakker og hva slags toneleie vi legger oss i. Og uansett hvor urettferdig man synes det virker, så er realiteten at disse faktorene er sentrale når det kommer til hvor tiltrekkende en mann blir oppfattet å være.
For all del; det er mange og sammensatte årsaker til at noen utvikler en trygg og maskulin væremåte mens andre ikke gjør det. Alder er kanskje også en faktor; mange opplever å være usikre og keitete i ungdommen for så å finne selvsikkerheten sin ettersom de blir mer modne, og det er vel egentlig ikke så rart. Ungdomsskolen er jo det ultimate orangutang-habitatet, hvor ropende apekatter gjør sitt beste for å hindre hverandres utvikling i kampen for å fremme sin egen posisjon... det er ikke bare apene som har skyggesider. Det er lett å bli fanget i en "rolle", som enkelte fortsetter å spille resten av livet... "jeg er ikke en sånn som jenter liker". "Jeg er ikke en av de kjekke." Når man først har begynt å tro det så oppfører man seg som om det var sant, og det hele blir en selvoppfyllende profeti.
Men heldigvis; en av de store forskjellene mellom mennesker og orangutanger er at vi har et valg. Vi kan gå inn for å endre på "rollene" vi har satt oss selv i eller blitt skremt til å spille. Vi må bare skjønne at vi spiller dem først... og i så måte synes jeg orangutangen var en nyttig metafor:)
- Sondre (apekatt)
mandag 2. juli 2012
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Hehe, morsomt! :-)
SvarSlettHvordan måler man hvor attraktiv man har blitt da?
Bra metafor og bra skrevet! :-)
SvarSlettKult artikkel. Lærte noe nytt om orangutanger også :P
SvarSlettFEEET artikkel. Thumbs up!
SvarSlettVeldig bra! Fortsett i denne stilen!
SvarSlett