Helt siden tidlig alder har kroppsspråk og sosial samspill i forskjellige settinger interessert meg.  Dette kommer nok av at flere år med mobbing har gjort meg mer oppmerksom i sosiale settinger, enn andre personer er. 

Det hele startet med at jeg leste boka The Game av Neil Strauss, og flere andre personlig utviklingsbøker fra norske og utenlandske forfattere. Det var etter et søk på «Sjekkeskole Norge», at navnet Gode Vibber dukket opp. Jeg hang på denne tiden på flere norske forumer som benyttet seg av «sjekkereglene» til boka The Game.

Etter at navnet Gode Vibber dukket opp brukte jeg vel nesten et år på å lete etter referanser for å sjekke om firmaet var ekte. På denne tiden var jeg innom websiden hver dag for å lete etter tegn på at de faktisk oppdaterte den. Jeg ble vel aldri helt overbevist på den tida. Jeg fant også fram til andre profilerte sjekkefirmaer i Oslo området, men jeg ble skremt av tanken på at de instruktørene hele tida var framme i media. Tanken på å bli gjenkjent sammen med de, var helt forferdelig skremmende! 

Sammen med en kamerat av meg bestemte vi oss på sommeren for å bestille bootcamp hos Gode Vibber. Jeg hadde på denne tida lest veldig mye The Game teori, men hadde med litt sunn fornuft kommet fram til at dette var ikke måten å få seg dame på. 

Dagen kom og jeg gikk med nervøse skritt mot hotellet i Oslo. Det var en veldig redd, og sjenert gutt på 18 år som plutselig sto ansikt til ansikt med instruktørene! De var langt ifra så skumle som jeg hadde trodd. Til dere som ikke har møtt de, kan jeg si at du skal lete lenge etter så koselige folk! 

På første kvelden hadde vi en oppvarmingslek, teori, og senere på kvelden tok vi turen ut først på Oslos vestkant, og deretter østkanten. Her ble vi pushet av instruktørene til å ta kontakt med jenter, og hadde flere leker på veien mellom utestedene. Neste dag startet vi med oppsummering av kvelden som gikk, før vi gikk over til ennå mer teori. Så gikk vi ut i natten. Søndagen var det mer teori, og tilslutt en individuell samtale med instruktørene.

Du knytter et nært bånd til de du er på bootcamp med, og du får tilgang til et lukket forum med bare kjekke folk. Kan også nevne at vi har egne fester kun for oss. Tusen takk for en kjekk helg!

Etter bootcampen har det gått oppover for meg, og jeg er en mye mer lykkeligere person! Det er ikke før etter bootcamp når du går alene og får prøvd det du har lært, det er da du faktisk får framgang. Du lærer veldig mye mer enn bare selve sjekkebiten, du får hele pakka! 

Takk Andy, Anders, Sondre, og Lars!

-"BlueEyes"

(Du kan lese flere historier her.)

"Er parfyme et must for gutter? Bryr jenter seg om parfyme-lukt på gutter like mye som motsatt vei?"

Dette spørsmålet dukket opp i kommentarfeltet til en artikkel jeg skrev nylig, og jeg tipper det er flere der ute som lurer på det samme... derfor svarer jeg rett og slett i form av et nytt innlegg:)

Når det kommer til gutter og lukt er det noen regler som bør følges:

1) Ikke lukt vondt. Dusj, vask håret og bruk deo. Benytt tanntråd, munnvann og tannbørste regelmessig. Puss tunga også, spesielt bakerst. Bytt klær hver dag, ihvertfall de som er innerst mot kroppen (bukser og gensere varer gjerne litt lenger). Ta ut vasken din fra vaskemaskinen med en gang den er ferdig, ellers kommer alle klærne dine til å få en subtil men merkbar sur lukt (det overrasker til stadighet hvor mange gutter som ikke vet dette). Disse rådene er sånn ca. åtte tusen ganger viktigere enn hvilken godlukt du velger.

2) Hvis du skal bruke godlukt, så sørg for å ha noe med et visst minimum av kvalitet. Den trenger ikke være dyr, men den bør heller ikke være en spritdunstende piratduft fra en basar i syden, noe du har kjøpt på Rimi eller noe feromon-dritt du har funnet på nettet og som egentlig lukter forjævlig (selv om feromonene stikk i strid med vitenskapelige studier skulle vise seg å fungere vil enhver effekt bli slått ihjel av det faktum at du lukter som en Wunderbaum). Finn noe på taxfree-butikken eller i et parfymeri isteden. Dessuten: godlukt går ut på dato. Kjøp ny minst hvert andre år selv om den gamle ikke er brukt opp.

3) Ikke bruk for MYE godlukt. Det er bedre å droppe hele greia. Lite skriker harry like kraftig som det å dynke seg i aftershave. Litt på halsen og litt på håndleddene er mer enn nok (et bra tips er å spraye på halsen og så gni det vekk med det ene håndleddet som så gnis inntil det andre håndleddet). Less is more; godlukten din er noe jenter skal merke når de står tett inntil deg. La henne oppdage at "Oi, så godt han lukter!" når hun kommer nær nok, det kommer til å gjøre at hun får lyst til å komme enda nærmere. Det er dessuten viktig at du ikke overdøver den naturlige kroppslukten din med parfyme, men det skal vi komme tilbake til.

Det var det aller mest grunnleggende; så videre til det du egentlig lurte på:

"Er parfyme et must for gutter? Bryr jenter seg om parfyme-lukt på gutter like mye som motsatt vei?"

Jenter er om noe enda mer opptatt av lukter og de følelsesmessige assosiasjonene de gir enn det gutter er. Det er for eksempel ganske vanlig at en jente ligger på armen din, tar tak i den, snuser og sier "mmm, du lukter så godt!", til tross for at det ikke var noen parfyme eller annen godlukt der. Jenter setter generelt pris på den rene kroppslukten huden til gutter lager; jeg snakker ikke om svettelukt, snarere den lukten som oppstår av seg selv på hudoverflaten når det har gått et par timer siden du har dusjet.

På "snakkeavstand" trenger man imidlertid litt hjelp av parfyme dersom man vil gjøre et duftmessig inntrykk. Hva slags godlukt liker jenter? Vel, forskjellige jenter kommer til å ha forskjellige assosiasjoner basert på tidligere opplevelser. Det at venninna di en gang var forelska i en fyr som brukte Fahrenheit 32 og således synes denne lukten er "dødsdigg" betyr ikke at alle andre jenter vil dele den samme referansen! Det spørsmålet gutter alltid stiller seg når det kommer til parfyme er "Hvilken parfyme er den riktige, den som alle jenter liker?"... men det spørsmålet er nok dessverre meningsløst, det finnes ikke noe "riktig" svar. Tenk deg selv; er det en parfyme for jenter du og alle kompisene dine synes er "riktig?" Det er det ikke... så lenge den lukter godt og er gjennkjennbart "jentete". Akkurat slik er det også i motsatt retning.

Det viktigste er at parfymen har en behagelig lukt som er tydelig maskulin. 

Trenger man mange parfymer? Man bør skaffe to: en lettere og friskere til sommeren og en litt kraftigere til vinteren. Utover det lønner det seg faktisk å ikke variere så mye; det gjør at jenta du dater lærer å forbinde duften du bruker med deg. Hun kommer til å lukte på sengetøyet sitt når du har sovet over og tenke på deg. Av samme grunn kan det også lønne seg å velge en duft som ikke er så vanlig.

Godlukt for menn finnes som aftershave (har som regel ikke spray-flaske, er laget for å ha i trynet etter barbering, inneholder stoffer som lukker porer og desinfiserer, lukten varer ikke så lenge og er ikke så kraftig) og som cologne (som basically er manne-parfyme, lukten er kraftigere og mer varig). De fleste andre produkter (hårvoks, deodoranter, you name it) inneholder imidlertid også parfymer, og dersom de er laget spesielt for menn vil de ofte ha en distinkt maskulin duft. Unngå å blande for mye; dersom du kommer rett fra dusjen og skal legge deg sammen med jenta di så ikke bruk godlukt i tillegg til dusjsåpa du nettopp vaska deg med. Deodoranten din kan med fordel være luktfri og nøytral (denslags har de på apoteket). Lukten fra produkter som dusjsåpe og hårvoks varer imidlertid ganske kort (en halvtimes tid), så dersom du dusjer og har i hårvoks om morgenen er det ingenting i veien for å bruke cologne i tillegg; en time senere har lukten fra de to første produktene forsvunnet.

- Sondre (lukter godt)

Du møter en mann, og dere finner tonen sammen. Du føler at dere har kjemi, dere har det gøy sammen, og så ender dere sammen i sengen. Dere møtes innimellom, både for å gjøre noe sammen på ukedagene, og dere møtes ute på byen i helgene. Dere har mye god sex sammen. Faktisk har dere sex nesten hver gang dere møtes, om ikke hver gang. Samtidig virker det ikke overfladisk, dere prater godt sammen og har god stemning. Du føler en sterk tiltrekning, og tenker kanskje at dette kan være en fyr det kan utvikle seg til noe mer seriøst med. Men så tar han plutselig mindre og mindre kontakt, og virker mer og mer distansert når dere møtes.

Hva skjedde?

Grunnene kan være mange, men la meg illustrere hvertfall én side mange jenter kanskje ikke er så godt kjent med. Det er en personlig erfaring om hvordan tiltrekning kan forsvinne på bare noen sekunder.

Jeg møtte henne gjennom Sukker.no. Jeg syntes hun var veldig pen, og at hun hadde mange kule interesser og ambisjoner. Vi møttes på en café og det slo an med en gang. Vi hang sammen i ca. en time før hun måtte dra for å rekke en avtale. Det var på en fredag, og hun snakket om å dra ut på kvelden, og at vi kanskje kunne møtes igjen da. Jeg hadde absolutt lyst til å treffe henne igjen. Faktisk, en tanke som slo meg var at hun kunne ha potensiale til å være en kjærestekandidat hvis dette fortsatte bra fremover. Vi møttes på byen igjen og hang sammen et par timer før vi dro hjem sammen og hadde sex.

Vi fortsatte å møtes jevnlig. Noen ganger på ukedagene, mest i helgene ute på byen. Det passet oftest begge best pga skole og jobb. Dette varte i noen uker og jeg følte fortsatt en sterk tiltrekning til henne. Sakte men sikkert kom det mer og mer følelser i tillegg, men jeg skjønte at jeg ikke var der heeeelt enda. Men så skjedde det noe som ikke bare fikk følelsene til å slutte å utvikle seg, men som rev vekk de som alt hadde kommet pluss litt til.

Vi var begge ute på byen med hver vår vennegjeng, og hun sendte meg en SMS om å møtes. Hun dukket opp på utestedet jeg var på og var godfull. Kanskje litt FOR godfull da humøret hennes kom til å være avgjørende. Jeg syntes det var godt å se henne igjen, men plutselig ble det for mye av det gode. Vi satt på hver vår stol rett ovenfor hverandre inne på utestedet, og hun så på meg. Hun så ikke bare glad ut, men rett ut overlykkelig. Hun smilte kjempefornøyd, øynene lyste opp, og hun kysset meg flere ganger med små pauser hvor hun strøk meg på ene kinnet med en hånd og gav meg det samme lykkelige ansiktsuttrykket. Og det ble alt for mye for meg, alt for tidlig.

Menn kan ha en veldig følsom radar når det kommer til jenter og hvor mye interesse de viser. Spesielt i forhold til NÅR de viser det. Vi er redde for å ikke leve opp til de forventningene vi TROR jenter har til oss (og menn kan fort forvente at alle jenter bare vil ha kjæreste, helst fort, og har kjempesårbare følelser), og vi er det hvertfall hvis vi tror at hun er mer emosjonelt investert i oss enn det vi selv er i henne. I verste fall kan det få menn til å føle både skyldsfølelse og/eller at de utnytter jenta, uten at hun selv har hintet til det. Menn er redde for å leve opp til en kulturell fordom av kjønnet vårt som sexgale utnyttere av uskyldige, forelskede og naive jenter, og det gjør dem veldig følsomme for alt som kan minne om forelskelse og forpliktelse før de selv er på det samme emosjonelle planet.

Hadde en kjæreste av meg gjort det samme på byen hadde det vært utrolig digg; det hadde føltes som en bekreftelse på at hun var emosjonelt investert i meg også, en betryggende handling på at hun var forelsket i meg. Det er fordi jeg ville ha følt det samme. Men i denne situasjonen føltes det frykelig feil.

Først ble jeg selv veldig forvirret og forstod ikke helt følelsene mine. Jeg likte henne fortsatt og jeg håpet at tiltrekningen skulle komme tilbake, men jeg merket at interessen ble mindre og mindre, vi møttes sjeldnere og sjeldnere, vi pratet mindre og mindre sammen mellom møtene, og til slutt møttes vi ikke lenger overhodet. Hun merket helt sikkert en endring i hvor interessert jeg var og mistet selv interessen og tilliten til mine intensjoner.

Det finnes menn som ligger med jenter over en periode for så å dumpe dem, og det var hele intensjonen deres fra starten av. Men det finnes også menn som er optimistiske og som er seriøse, men som mister interessen etter hvert. Menn sine følelser, akkurat som hos kvinner, kan skrus både på og av. Og det er dessverre utenfor ens egen kontroll og vilje.


 - Lars (har følelser jeg ikke har kontroll over)

Det er gøy å møte jenter, og det er også spennende. Men ikke alltid helt uproblematisk. Noen ganger kan man møte noen etiske dilemmaer, og et veldig vanlig et er å bli interessert i, og å selv få interesse i fra, eksen til en du kjenner. Eller det kan være mindre seriøst enn tidligere forhold. Det kan være at en fyr du kjenner har holdt på med en jente, uten at det ble noe mer, men at han fortsatt har følelser for henne. Og så viser hun interesse i deg, og du syntes hun er tiltrekkende tilbake.

What to do?

En veldig god og veiledende regel som det går an å bruke er at den som åpner, velger.
Det vil si at han som først tar kontakt med en jente, eller en gruppe med mennesker, har førstevalgsretten. Ingen andre skal gå for samme jenta før det er avklart at han første ikke er interessert lenger, eller at han gir avkall på retten på et eller annet vis.
Det gjelder ikke bare når man drar ut sammen på byen for å møte nye jenter, men også jenter man har holdt på med før, fortsatt holder på med, jenter man møter på andre vis(f.eks nettdating), og også eks-kjærester.

Dette er en regel for å garantere mest mulig at ingen føler seg tråkket på av de andre, at man føler seg respektert av hverandre. Det er to ting som kan ødelegge vennskap mellom menn for livet, og det er konflikter angående kvinner og penger. Da er det lurt å heller trå litt forsiktig enn å bli grådig; det kan koste seg i lengden.

Jeg er personlig ikke så veldig tilhenger av grunner som "men hun er jo ikke interessert i han", eller "det har jo gått 4 år, han burde gi opp nå og heller se etter andre jenter, det er jo masse bra jenter der ute!". Selv om dette er noen gode poenger så er det en faktor de ikke tar hensyn til, og det er personen selv. Joda, han burde kanskje la henne være, la andre få ha det fint med henne og se etter andre jenter selv, men er det egentlig din avgjørelse å ta på hans vegne? Poenget mitt er at hvis man skal respektere en annen person må man gjøre det ut i fra hva han faktisk føler, og ikke hva han burde føle. Man må se på realiteten og ikke idealet, selv om du kanskje mener at realiteten er teit eller unødvendig og at han må ta seg sammen. På en annen side, man kan spørre seg om hvor mye man bryr seg om meningen til en som absolutt skal holde andre tilbake(hvis man tviholder og virker rett ut egoistisk i flere tilfeller), og om dette er en man vil ha og respektere som venn.. Man må alltid gjøre vurderinger, og generelle regler er i beste fall veiledning for individuelle tilfeller og hendelser.

Overalt i livet kan interesser, behov og verdier komme i konflikt, og da må man vurdere hva som er viktigs for en selv, både på kortsikt og på langsikt. Det er en viktig del av ens egen utvikling å kartlegge sine verdier og hvordan man skal behandle andre mennesker, å kunne se et helhetlig bildet som dekker både det sosiale, romantiske, seksuelle, rasjonelle, og etiske, fremfor å bare kunne tilfredstille en umiddelbar appetitt.

Utfordringen videre blir da å vurdere hvor godt du kjenner gutten som er med i bildet, hvor ofte dere møtes eller kan komme i kontakt med hverandre, og hvor sterkt han kan bli påvirket negativt av at du hooker opp med jenta i hans hjerte.

Det er kjekt å sette visse forholdsregler i vennegjenger som er etablerte, men hvordan disse reglene er har ikke så mye å si så lenge alle er enige om dem og kan leve med dem. Det er heller ikke dumt å ha sine egne for mennesker du respekterer eller som du ønsker å ha et godt forhold til, f.eks kolleger, venner av venner(som du syntes er kule, men som ikke er i din nærmeste omgangskrets selv), klassekamerater, eller andre du møter med jevne mellomrom.


Hva er dine erfaringer og meninger om temaet? Diskuter i kommentarfeltet.


 - Lars

Artikler som VG's nylige "Nå kan menn bruke sminke!" dukker opp med jevne mellomrom på tabloide nettsteder. Det er ikke så rart; match overskriften med et bilde av en fyr med leppestift og eyeliner, og provokasjonseffekten alene vil sikre både klikk og heftig aktivitet i kommentarfeltet.

Når det kommer til det å optimalisere utseendet sitt lever vi (heterofile) mannfolk i et dilemma. På den ene siden er det definitivt en fordel å gjøre det vi kan ut av trynet vi er født med; på den andre siden er det noe grunnleggende UATTRAKTIVT med forfengelighet hos menn. En mann skal ikke jobbe for utseendet sitt! Han kan gjerne se bra ut, men man skal ikke merke at han prøver!

Det å være litt uvøren, gi litt faen, er en egenskap som ligger ganske nær kjernen av det å være mann med stor M.

Sminke er derfor, som grunnregel, uaktuelt for heterofile menn. Joda, du kan sikkert bruke litt concealer for å skjule en kvise eller mørke ringer under øynene; men den forbedringen av utseendet du oppnår vil bli slått kraftig ihjel av det faktum at DU ER EN MANN SOM BRUKER SMINKE.

Det du derimot kan og bør gjøre er å ta litt grunnleggende vare på hud og hår. Kjøp en facial-scrub, litt fuktighetskrem og en lipsyl hvis leppene er tørre. Gjør noe med kvise-problemet ditt hvis du har et sånt. Klipp neglene en gang i uka. Gå til frisøren regelmessig. Få nappet øyenbryn dersom de flyter utover panna og møtes på midten. Ta litt sol nå og da (nei, du skal ikke bli SKIKKELIG brun, du skal bare unngå å være blek). Gjør alle disse tingene uten å prate om dem eller gjøre noe nummer ut av dem.

Og sist men ikke minst: utnytt mannens innebygde og naturlige sminke-funksjon, nemlig skjegget. Årsaken til at menn har skjegg er nemlig ikke at vi blir så kalde på kjakene. Skjeggveksten er der i stor grad fordi den evolusjonsmessig har vært til nytte i forbindelse med tiltrekning! Akkurat som pupper (som gjerne kunne har vært på størrelse med et par druer dersom deres eneste oppgave var å produsere melk) er skjegg en av disse tingene som eksisterer for at vi skal kunne se forskjell på menn og kvinner. Et tydelig signal om at "jeg er mann".

En annen interessant teori om skjegg er at det har vært fordelaktig fordi det kan brukes til å kompensere for mindre hensiktsmessige ansiktstrekk, akkurat slik sminke kan. En svak underkjeve kan bygges ut med litt skjegg; en mørk tredagers-skygge på kinnene gir en illusjon av den skyggen menn med høye kinnben får i det samme området. En skjeggkant kan være med å gjøre overgangen mellom hals og kjeve skarpere.

Tredagers-skjegg er således den ultimate manne-sminken; det vitner om maskulinitet, det kan bidra til å forbedre ansiktstrekk som ikke er optimale og det sender et signal om at du har et litt rufsete og uvørent forhold til hvordan du tar deg ut.

-Sondre

Nei.

-Andreas

Spørsmål fra en leser:

Jeg er en jente på 18 år som tidligere gikk i samme klasse som en gutt jeg likte da og som jeg fortsatt liker. Jeg er ganske sjenert av meg. Det hendte tidligere at han viste litt fysisk kontakt, men likevel såpass uskyldig at det kunne vært bare i en vennskapelig tone (eks: hånd på skulder mens man prater og sånt). Var også en gang han ble ganske nysgjerrig på om jeg hadde kjæreste da noen andre spurte og han hørte det. Det hendte ofte at han ga meg ekstra oppmerksomhet på gruppeoppgaver og lignende situasjoner. Generelt legger merke til meg. Likevel ikke så mye at noen andre enn meg tenkte på det. 

De få av venninnene mine som jeg har fortalt det til mener at det ikke betyr noe dette her. Jeg har inntrykk av at det er mest fordi han nettopp er han, vi har ganske forskjellig omgangskrets. Men ettersom jeg liker han gir jeg liksom ikke helt opp tanken. Nå har jeg også hørt at man skal være forsiktig med å høre på venninner når det kommer til dette med gutter. Jeg turte aldri og vise han noe særlig interesse, for jeg skjønte aldri om han bare var snill og hyggelig uten noen hensikt eller om det var noe mer. Når da i tillegg de jeg forteller det til sier at de ikke tror det er noe, har jeg ikke turt å ta noen sjanse. Kan det være at han faktisk likte/liker meg og at jeg ikke har vært tilgjengelig nok? Ettersom jeg er sjenert, eller er det sånn med gutter/menn at de gjør alt de kan om de faktisk liker noen? Hva tror dere?

Heisann!

Det korte svaret: Ja, det kan hende at han var interessert i deg.

Det lange svaret: Ja, det kan hende han var interessert i deg, men fokuset ditt er ikke helt optimalt. I likhet med veldig mange jenter opererer du med følgende innstilling til menn og forhold:

Er han interessert så er han interessert, og er han ikke interessert så er han ikke noe for meg uansett.

Enkelt og greit, ikkesant? Problemene med den innstillingen er forøvrig mange. For det første flytter du ALL kontroll over situasjonen vekk fra deg selv og over på menn. For det andre blir du passiv, og for det tredje er det ikke sånn det fungerer i den virkelige verden, og for det fjerde er det ikke sånn menn ØNSKER at det skal fungere engang. Har du noen gang sett ansiktet til en mann idet han har vunnet noe? Selv om han egentlig hater fruktkurver kan du vedde på at han går opp på scenen, tar i mot fruktkurven med stolthet og forteller alle om det i etterkant. Eller hvor ofte han bruker klær han har kjøpt SELV med sine egne hardt opptjente kroner, kontra hvor sjeldent han bruker klær han har fått av andre?

Du synes kanskje det både er rart og til og med litt smålig, men de fleste menn har et voldsomt konkurranseinnstinkt. Det betyr ikke at han ikke kan elske deg for akkurat den du er, eller at du trenger å "spille spill". Etter hvert handler ALT om å bare ha det fint sammen og trives sammen. Men akkurat i startfasen, de første gangene dere treffes, når den aller første flørtingen begynner å skje, er det for mange menn litt viktig at de får lov til å lure litt på om DU er interessert i HAN, ikke motsatt.

Det er derfor jeg mener at fokuset ditt ikke er optimalt. I stedet for å lure på hvilke menn som er og ikke er interessert i deg, spør deg selv heller om hvilke menn DU er interessert i. Gi blaffen i om du tror de er interesserte eller ikke. Er de ikke det så kan de bli det! 

Se deg rundt. Et HAV av kjekke, oppegående menn du ikke en gang har lagt merke til fordi du var alt for opptatt av de mennene du var 100% sikker på at var interessert i deg. Istedet for å passivt vente på at prinsen skal dukke opp (for det kan ta sin tid), bør du ta deg en tur ut av fangetårnet og finne han.

At du er sjenert er ingen hindring (og ingen unnskyldning), du kan FINT vise interesse til menn uten at det hverken blir kleint, at noen andre merker det, eller at noen i etterkant kan "ta deg" på det. Det vil si, jeg anbefaler egentlig ikke å vise "interesse", men heller "tilgjengelighet". Du bør altså ikke (sub-)kommunisere at "Hei! Jeg liker deg, håper du liker meg?!" (som har en tendens til å drepe utfordringen og spenningen), men heller et slags "Hei. Jeg er litt nysgjerrig på deg, og hvis det viser seg at du er en bra fyr kan det hende at vi kan utvikle noe sammen".

Jeg var litt inne på det i forrige artikkel. Istedet for å vise direkte interesse, og istedet for å vente passivt på at han skal vise interesse, kan du kommunisere tilgjengelighet gjennom en teknikk vi kaller å "gi invitter". Ved å hinte til at han har mulighet til å imponere deg gir du han både utfordringen han drømmer om å få, samt muligheten til å UTVIKLE følelser for deg i sitt EGET TEMPO.

Du kan aldri vite sikkert om han er interessert eller ikke ved mindre han faktisk tar initiativ til noe mer. Det kan GODT hende at han er interessert, men ikke tør å ta det videre fordi han ikke vet om du engang har lyst til at han skal forsøke. Vis tilgjengelighet, ikke direkte interesse for fort.

Spørsmålet du bør stille deg er altså ikke "Er han interessert?", men "Hvem har JEG lyst på?"

-Andreas

Jeg traff henne ved en tilfeldighet; story of my life, forøvrig. Hun het June, for faren hennes var dansk. Vi begynte å prate, og fant raskt ut at vi hadde mye til felles; vi endte på nach sammen med venninna hennes, men det skjedde ikke noe.

Hun sovna på sofaen med hodet i fanget mitt, og jeg tenkte jeg skulle være snill og ikke vekke henne da jeg dro. Noe inni meg sa at hun kom til å synes det var romantisk.

***

Jeg vet ikke hvordan du har funnet denne artikkelen. Kanskje er du fast leser; kanskje har du googlet "hvordan få tilbake eksen". I alle tilfeller har jeg gode nyheter; når du har lest den ferdig kommer du til å vite akkurat hva du må gjøre for å maksimere sjansen for at du når målet ditt.

***

Dagen etterpå gikk det opp for meg at jeg ikke engang hadde nummeret til June. Jeg klarte ikke slutte å tenke på henne; jeg måtte se henne igjen. Jeg fant nummeret til venninna hennes, som fnisende sendte meg en sms med tallene jeg lette etter.

Jeg brukte et par dager på å manne meg opp til å ringe henne. Jeg spurte kompisen min om jeg kunne sende en tekstmelding, men han sa jeg definitivt burde ringe. Jenter setter pris på det, mente han. Til slutt satt jeg der med nummeret ferdig inntastet på mursteinen av en Nokia som var state of the art på den tiden. Jeg hadde hjertet i halsen og sommerfugler i magen, og med en skjelvende pekefinger trykket jeg "ring".

***

Det største probemet med å "få tilbake eksen" er dette: hun har tatt en avgjørelse om å avslutte forholdet med den personen du var. Hun har ikke tatt den over natten; hun har tenkt på den lenge, konferert med venninner og kommet frem til hva hun egentlig føler. "Den personen du var" + en bukett roser kommer ikke til å endre noe. "Den personen du var" + en masse grining og kjærlighetserklæringer kommer bare til å drive henne lenger bort. Det at hun slår opp betyr rett og slett bare en eneste ting: hun har ikke lenger de riktige følelsene for "den personen du var".

Det ENESTE som kan forandre avgjørelsen hennes er å endre på selve grunnlaget for beslutningen; endre på "den personen du var".

***

"Hallo?"

June hørtes usikker ut i telefonen. Det var kanskje ikke så rart, hun hadde jo ikke nummeret mitt heller!

"Hei!", sa jeg og introduserte meg mens jeg konsentrerte meg om ikke å skjelve i stemmen. "Eh, du, har du lyst til å finne på noe en gang?"

"Eh, ja, hva tenkte du på?", spurte June.

"Nja, jeg vet ikke, gå ut og spise kanskje?"

"Eh, hvor da? Mener du at jeg skal komme ut til deg liksom?" Vi bodde i to forskjellige byer, det hadde jeg egentlig ikke tenkt på.

"Vet ikke jeg, jeg kan sikkert komme til deg også?"

"Ja, kanskje det en gang, men denne uka er jeg veldig opptatt altså... kan vi ikke snakke om det siden?"

Jeg la på, usikker på hvordan det egentlig hadde gått.

De neste dagene sendte vi noen tekstmeldinger. Hun unnskyldte seg for at hun hadde vært så kort i telefonen, og jeg fikk tilbake håpet. Kompisen min var der med sine velmenende råd igjen; "Ikke tenk på det!", skrev jeg tilbake på diktat fra ham. "Jeg vet hvordan det kan være med stress på skolen og sånt:) Men jeg har veldig lyst til å se deg igjen!"

Jeg fikk ikke svar. Og det ble aldri noen middagsdate med June.

Men aldri så galt at det ikke er godt for noe; episoden med June gjorde at jeg brukte mye tid på å søke på nettet for å finne ut hva jeg burde gjøre. Det fortsatte jeg med, også etter at hun hadde sluttet å svare på meldinger; jeg lærte om klesstil og fant ut hvor håpløst jeg egentlig hadde pleid å kle meg. Jeg begynte å gå bort til fremmede jenter på byen fremfor å satse på tilfeldigheter. Jeg lærte at det finnes noe som heter flørting som jeg aldri hadde visst at jeg måtte gjøre når jeg pratet med jenter. Og jeg kom i kontakt med andre gutter som var minst like interesserte i disse tingene som det jeg var. Noen av dem var av den typen jeg alltid hadde hatet, de som "alltid hadde draget"... men nå gikk jeg inn for å lære av dem fremfor å hate dem.

En kveld var jeg ute med en av disse guttene, og vi dro til et utested i Oslo. Jeg gikk ikke mange meterne innenfor døra før jeg så en gjeng med jenter som jeg begynte å prate med. Jeg var igang med å håndhile på dem og hadde planer om å stjele plassen til hun som stod ved baren da jeg hørte noen rope navnet mitt et sted bak meg.

Det var rart å se June igjen. For det første hadde jeg jo egentlig bare sett henne en gang, den kvelden vi møttes... for det andre var det noe med ansiktsutrykket hennes. Hun sa navnet mitt på en måte som fikk det til å høres ut som om det var beheftet med opptil flere spørsmålstegn. Jeg fikk med meg at "hun ikke husket at jeg var så kjekk"... jeg fikk med meg at vi klinte uten at jeg trengte å bruke noen av triksene jeg hadde lært av de mer erfarne gutta. Jeg fikk med meg at jeg fulgte henne hjem og overnattet.

Og jeg fikk med meg at jeg ikke følte annet enn forvirring. Nok en gang gikk jeg uten å vekke henne. Dagen etter var det hun som sendte meg melding, og jeg som kviet meg for å svare.

***

Det største probemet med å "få tilbake eksen" er dette: hun har tatt en avgjørelse om å avslutte forholdet med den personen du var.

Det ENESTE som kan forandre avgjørelsen hennes er å endre på selve grunnlaget for beslutningen; endre på "den personen du var".

Det kan du gjøre; det kommer til å bli krevende, det kommer til å ta tid, men du kan gjøre det. Et godt utgangspunkt for å få oversikt over "pensum" er å lese artiklene på denne bloggen. Du kan gjøre det, men det er ikke sikkert det går slik du tror.

Kanskje står du der, slik jeg gjorde, og kjenner at forandringen du har vært igjennom har gjort noe med deg. At eksen plutselig ikke er like viktig nå som du har mange andre muligheter å velge imellom. At du egentlig ikke skjønner hvordan du kunne bli så betatt av henne. Eller kanskje ikke; kanskje er det virkelig meant to be. Kanskje er din June like fantastisk også når du møter henne igjen etter at du har forandret deg, selv om min ikke var det.

Det er bare en måte å finne det ut på.

-Sondre

-0330

(HD-versjon av filmen kan du se her.)

På søndag så jeg en FASINERENDE dokumentar om den islandske fjellreven (I didn't choose the thug life osv.)

Uansett; naturen er sjuke greier. Filmcrewet dokumenterte i hjerteskjærende HD hvordan en hannrev snek seg inn på ungekullet til en nybakt mammarev og bet ihjel alle de små pelsnøstene mens hun var ute for å samle mat til dem. Konsekvensen ble at hunnreven fikk løpetid på nytt; hannreven som hadde drept ungene hennes fikk parre seg med henne, og livet gikk sin vante gang på Island. Ikke en tåre ble felt... bortsett fra hjemme i sofaen min.

Naturen er ikke ond. Den er ikke god heller. Den bare er, og menneskehetens store tragedie er at vi er plassert midt i den med hodene fulle av konstruksjoner som rett og galt, ondskap og kjærlighet. Det er ikke rart at vi har lett for å bli sinte på verden. Det er ihvertfall en forklaring; for noe forsvar er det definitivt ikke. Jeg er nemlig en av dem som mener at det å være sinna på verden er noe av det dummeste man kan bruke livet sitt til.

Joda, det er kanskje urettferdig at jenter kan sitte på rumpa på et utested og velge mellom guttene som kommer bort mens du er nødt til å ta initiativ for at noe skal skje. Og ja, det er kanskje kjipt at "snill og omtenksom" ikke er på førsteplass blant egenskaper kvinner tiltrekkes av. Det er kanskje rottent at samfunnet har regler for hvordan man skal kle deg og hvordan man skal oppføre seg for å være "en av de kule", og det er kanskje trist at menn er så opptatt av sex, ungdom og kropp.

Og for all del; man kan velge å leve livet sitt i opposisjon mot verden, samfunnet og "de andre". Man kan velge å jobbe for å endre på alt som føles urettferig og galt. Man kan starte en sint blogg hvor man forteller jenter hvor dumme og urettferdige de er og forlanger at de skal endre på hva de tiltrekkes av. Problemet er bare at det er vanskelig å endre samfunnet... og umulig å endre menneskenaturen.

Det blir litt som å være sinna på tyngdekraften.

I siste instans må man tenke litt over hva man vil her i verden. Vil du vinne VM-gull i fotball? Isåfall blir du nødt til å lære deg spillet og øve for å bli flink. Det kan godt hende at reglene er urettferdige, men dersom du har lyst til å nå målet ditt blir du nødt til å forholde deg til dem. Hvis du ikke gjør det blir du sittende på sidelinjen mens de andre spillerne får det du egentlig ville ha. Sånn er det med jenter også; det spiller ingen rolle at du er verdens snilleste fyr. Dersom du sitter på sidelinjen vil du bli utkonkurrert av menn som er mye dårligere enn deg selv.

Urettferdig? Javisst. Og livet går sin vante gang.

- Sondre (urettferdig)

Kan man lære noe av Hollywood-kjekkaser? Oh yes. Som vi har skrevet en del om før, handler det å bli flink med jenter i stor grad om å "modellere" gutter som er flinke. Det vil si å se hva de gjør, hvordan de gjør det, og aller helst også snakke med de om hvorfor de gjør som de gjør. James Franco er absolutt en kjekkas det er verdt å ta en nærmere kikk på, og i videoklippet under kan du studere både ansiktsmimikk (flørtende, vennlig og selvsikker), tempo (rolig og forsiktig), og generell holdning til det å gå for kysset. Selv om han da altså kysser ... seg selv.

-Andreas

Du har en stemme i hodet. Og det er helt normalt.

Selvfølgelig, om du faktisk hører stemmer i hodet ditt, så er det ikke normalt, og da bør du ta en prat med fastlegen din. Men jeg snakker om den indre stemmen din. Den som akkurat nå sier "hvilken indre stemme?"

Jeg snakker om de indre dialogene du har med deg selv. Den stemmen som sier "Nei! Stå stille. Ikke gå bort  til henne!" hver gang du ser en jente du har lyst til å gå frem til. Den stemmen som sier "Pff.. Du kommer aldri til å kunne lære deg de tingene de skriver om på 0330-bloggen. Du er alt for stygg/tjukk/tynn/kjedelig/fattig/ensom/uinteressant/sjenert/lav/skallet/rar/nerdete/uerfaren til at noen kan like deg."

Det finnes litt forskjellige tanker rundt det å få den indre stemmen til å roe seg ned og slutte å si ting som hindrer deg fra å gjøre ting du har lyst til. Noen sier at du bør stå foran speilet og si "Jeg er verdens kjekkeste fyr. Jenter digger meg. Jeg er superpositiv og awesome!". Personlig er jeg ikke helt tilhenger av den tilnærmingen til å få bedre selvtillit, og jeg skal forsøke å forklare hvorfor jeg tror det er en blindvei, og hva jeg foreslår at du bør gjøre istedet.

Når du står forran speilet og sier "Alle jenter digger meg" hundre ganger på rad skaper du en forventning om at neste gang du går ut på byen så vil "alle jenter digge deg". Problemet er bare at ALLE jenter aldri vil digge deg. Ikke en gang Johnny Depp vil noen sinne oppleve at absolutt ALLE jenter digger han. Ikke hypotetisk en gang. Om du så var verdens absolutt kjekkeste fyr ville noen jenter likevel avvise deg, om så bare fordi de var skikkelig mannehatere.

Hjernen vår liker ikke å måtte endre oppfatning. Spesielt ikke ting den har brukt mye tid på å overbevise seg selv om. Så hvis du går rundt og TROR at alle jenter digger deg og at du er verdens beste sjekker, samtidig som du opplever at noen jenter IKKE gjør det, hva tror du hjernen gjør? Enten må den rasere verdensbildet og sette spørsmålstegn ved alt, eller så tvinger den deg til å overse bevis du ikke liker.

Det finnes gutter som TROR de er verdensmestre i sjekking, og som PRATER som om de er verdensmestre i sjekking, men som enten ALDRI er ute og sjekker jenter, eller som konstant blir avvist og bortforklarer det med at de "uansett ikke prøvde seg", de bare "kødda med henne" eller "drev med selvunderholdning".

Det jeg har mye mer tro på er å fjerne NEGATIVE tanker, og å forsøke å se på situasjoner som dukker opp i et så positivt lys som mulig.

En av de beste øvelsene jeg har vært borti er "En ukes negativitets-faste". Den går som følger:

Den neste uka (7 dager fra og med i dag) skal du, hver gang du tar deg selv i å tenke negativt, riste tanken ut av hodet og tenke på noe annet.

Skriv gjerne i kommentarfeltet under denne artikkelen om hvordan det går, og hvis det er negative tanker som går igjen og som er vanskelige å bli kvitt, så skal jeg svare fortløpende og komme med forslag til hvordan du kan tenke istedet.

Det høres kanskje ut som en banal øvelse, men personlig var den GULL for meg første gang jeg prøvde den. Den er ekstremt kraftig, så ikke undervurder den eller la den gå i skuffen sammen med alle andre ting du har lest som du har tenkt til å "gjøre en gang jeg får tid". Du har absolutt tid til å gjøre denne øvelsen. Og det kan bli den viktigste øvelsen du noen gang har gjort (det var det for meg).

Jeg har som sagt ikke så stor tro på å prøve å overbevise seg selv om ting som ikke samsvarer med virkeligheten. Men jeg har STOR tro på å forvente og anta det beste. For eksempel tror jeg det er bra å anta at folk snakker bra om meg når jeg ikke er tilstede. Og jeg tror det er bra å anta at jeg kommer til å ha flaks (noe som på mystisk vis fører til at jeg HAR flaks hele tiden). Og jeg tror det er bra å anta og forvente at jenter jeg snakker med kommer til å like meg. Jeg liker ikke å bli avvist, men jeg begynner heller ikke å kutte meg i underarmen om jeg skulle bli det. Jeg blir bare mer motivert.

-Andreas

Minmote.no refererer til en undersøkelse hvor man i korte trekk har funnet ut to ting:

1) Den samme jenta får mer oppmerksomhet på utesteder dersom hun har farget håret lyst fremfor mørkt

2) Den samme jenta blir imidlertid av de samme mennene som var på utestedet på bilder i ettertid vurdert som mer "attraktiv, innteligent, tilgjengelig, kompetent og arrogant" enn på bilder hvor hun har lyst hår.

Skrivefeilen er bevart fra artikkelen; det at Minmote.no skriver om forskning og feilstaver "intelligent" var såpasss kostelig at jeg ikke fikk meg til å bedrive korrektur.

Men fra spøk til alvor; mediene er fulle av denne typen artikler. "Kvinner foretrekker menn som XXX"... "menn foretrekker XXX fremfor YYY." Det er ofte metodemessige problemer forbundet med forskningen som ligger bak uten at vi skal henge oss opp i det her; og man får heller aldri noen oversikt over HVOR viktige faktorene som diskuteres er i forhold til andre faktorer. Legg til det faktum at artikkelen skrives av en journalist som har veldig lite peil på temaet som diskuteres, og som ofte baserer seg på hva andre journalister har skrevet fremfor den originale kilden... det sier seg selv at den nyttige kunnskapen som evt. var til stede raskt blir vannet ut og forvrengt.

Poenget mitt? Jo, folk der ute tar slike artikler til seg. Så tynne de enn er, så får folk med seg overskriften, og den har en tendens til å sette seg i hodet. "Kvinner forerekker menn med masse muskler" blir til "det var det jeg visste, jeg som er tynn kan jo bare gi opp."

Neste gang du leser en slik artikkel, så gjør et lite eksperiment; sett deg ned og prøv å finne eksempler på personer som IKKE har egenskapen som omtales men som allikevel blir ansett for å være veldig attraktive.

Da får man ofte et litt bedre perspektiv på ting.

- Sondre

PS: Jeg tror de fleste gutter er skjønt enige om at hvilken hårfarge jenta har er av MYE mindre betydning enn hvordan håret er (langt/kort, slett/krøllete, tykt/tynt?)... og at forskjellige jenter dessuten kler forskjellige hårfarger.