Hvordan få tilbake eksen

Jeg traff henne ved en tilfeldighet; story of my life, forøvrig. Hun het June, for faren hennes var dansk. Vi begynte å prate, og fant raskt ut at vi hadde mye til felles; vi endte på nach sammen med venninna hennes, men det skjedde ikke noe.

Hun sovna på sofaen med hodet i fanget mitt, og jeg tenkte jeg skulle være snill og ikke vekke henne da jeg dro. Noe inni meg sa at hun kom til å synes det var romantisk.

***

Jeg vet ikke hvordan du har funnet denne artikkelen. Kanskje er du fast leser; kanskje har du googlet "hvordan få tilbake eksen". I alle tilfeller har jeg gode nyheter; når du har lest den ferdig kommer du til å vite akkurat hva du må gjøre for å maksimere sjansen for at du når målet ditt.

***

Dagen etterpå gikk det opp for meg at jeg ikke engang hadde nummeret til June. Jeg klarte ikke slutte å tenke på henne; jeg måtte se henne igjen. Jeg fant nummeret til venninna hennes, som fnisende sendte meg en sms med tallene jeg lette etter.

Jeg brukte et par dager på å manne meg opp til å ringe henne. Jeg spurte kompisen min om jeg kunne sende en tekstmelding, men han sa jeg definitivt burde ringe. Jenter setter pris på det, mente han. Til slutt satt jeg der med nummeret ferdig inntastet på mursteinen av en Nokia som var state of the art på den tiden. Jeg hadde hjertet i halsen og sommerfugler i magen, og med en skjelvende pekefinger trykket jeg "ring".

***

Det største probemet med å "få tilbake eksen" er dette: hun har tatt en avgjørelse om å avslutte forholdet med den personen du var. Hun har ikke tatt den over natten; hun har tenkt på den lenge, konferert med venninner og kommet frem til hva hun egentlig føler. "Den personen du var" + en bukett roser kommer ikke til å endre noe. "Den personen du var" + en masse grining og kjærlighetserklæringer kommer bare til å drive henne lenger bort. Det at hun slår opp betyr rett og slett bare en eneste ting: hun har ikke lenger de riktige følelsene for "den personen du var".

Det ENESTE som kan forandre avgjørelsen hennes er å endre på selve grunnlaget for beslutningen; endre på "den personen du var".

***

"Hallo?"

June hørtes usikker ut i telefonen. Det var kanskje ikke så rart, hun hadde jo ikke nummeret mitt heller!

"Hei!", sa jeg og introduserte meg mens jeg konsentrerte meg om ikke å skjelve i stemmen. "Eh, du, har du lyst til å finne på noe en gang?"

"Eh, ja, hva tenkte du på?", spurte June.

"Nja, jeg vet ikke, gå ut og spise kanskje?"

"Eh, hvor da? Mener du at jeg skal komme ut til deg liksom?" Vi bodde i to forskjellige byer, det hadde jeg egentlig ikke tenkt på.

"Vet ikke jeg, jeg kan sikkert komme til deg også?"

"Ja, kanskje det en gang, men denne uka er jeg veldig opptatt altså... kan vi ikke snakke om det siden?"

Jeg la på, usikker på hvordan det egentlig hadde gått.

De neste dagene sendte vi noen tekstmeldinger. Hun unnskyldte seg for at hun hadde vært så kort i telefonen, og jeg fikk tilbake håpet. Kompisen min var der med sine velmenende råd igjen; "Ikke tenk på det!", skrev jeg tilbake på diktat fra ham. "Jeg vet hvordan det kan være med stress på skolen og sånt:) Men jeg har veldig lyst til å se deg igjen!"

Jeg fikk ikke svar. Og det ble aldri noen middagsdate med June.

Men aldri så galt at det ikke er godt for noe; episoden med June gjorde at jeg brukte mye tid på å søke på nettet for å finne ut hva jeg burde gjøre. Det fortsatte jeg med, også etter at hun hadde sluttet å svare på meldinger; jeg lærte om klesstil og fant ut hvor håpløst jeg egentlig hadde pleid å kle meg. Jeg begynte å gå bort til fremmede jenter på byen fremfor å satse på tilfeldigheter. Jeg lærte at det finnes noe som heter flørting som jeg aldri hadde visst at jeg måtte gjøre når jeg pratet med jenter. Og jeg kom i kontakt med andre gutter som var minst like interesserte i disse tingene som det jeg var. Noen av dem var av den typen jeg alltid hadde hatet, de som "alltid hadde draget"... men nå gikk jeg inn for å lære av dem fremfor å hate dem.

En kveld var jeg ute med en av disse guttene, og vi dro til et utested i Oslo. Jeg gikk ikke mange meterne innenfor døra før jeg så en gjeng med jenter som jeg begynte å prate med. Jeg var igang med å håndhile på dem og hadde planer om å stjele plassen til hun som stod ved baren da jeg hørte noen rope navnet mitt et sted bak meg.

Det var rart å se June igjen. For det første hadde jeg jo egentlig bare sett henne en gang, den kvelden vi møttes... for det andre var det noe med ansiktsutrykket hennes. Hun sa navnet mitt på en måte som fikk det til å høres ut som om det var beheftet med opptil flere spørsmålstegn. Jeg fikk med meg at "hun ikke husket at jeg var så kjekk"... jeg fikk med meg at vi klinte uten at jeg trengte å bruke noen av triksene jeg hadde lært av de mer erfarne gutta. Jeg fikk med meg at jeg fulgte henne hjem og overnattet.

Og jeg fikk med meg at jeg ikke følte annet enn forvirring. Nok en gang gikk jeg uten å vekke henne. Dagen etter var det hun som sendte meg melding, og jeg som kviet meg for å svare.

***

Det største probemet med å "få tilbake eksen" er dette: hun har tatt en avgjørelse om å avslutte forholdet med den personen du var.

Det ENESTE som kan forandre avgjørelsen hennes er å endre på selve grunnlaget for beslutningen; endre på "den personen du var".

Det kan du gjøre; det kommer til å bli krevende, det kommer til å ta tid, men du kan gjøre det. Et godt utgangspunkt for å få oversikt over "pensum" er å lese artiklene på denne bloggen. Du kan gjøre det, men det er ikke sikkert det går slik du tror.

Kanskje står du der, slik jeg gjorde, og kjenner at forandringen du har vært igjennom har gjort noe med deg. At eksen plutselig ikke er like viktig nå som du har mange andre muligheter å velge imellom. At du egentlig ikke skjønner hvordan du kunne bli så betatt av henne. Eller kanskje ikke; kanskje er det virkelig meant to be. Kanskje er din June like fantastisk også når du møter henne igjen etter at du har forandret deg, selv om min ikke var det.

Det er bare en måte å finne det ut på.

-Sondre