Stolt og utenfor

"Noen ganger blir jeg bare så jævlig sint på jenter."

Torbjørn bet tennene sammen mens han snakket. Jeg kunne se at han mente det han sa.

"De sier at det er det indre som betyr noe, men det er piss. I virkeligheten går de bare etter utseende, de blåser totalt i om fyren har sjel eller følelser!"

"Om han har sjel?" spurte jeg. Det var en underlig måte å formulere seg på.

"Pene gutter har ikke noen sjel," fortsatte Torbjørn, åpenbart i ferd med å få vann på mølla. "De har bare møtt medgang hele livet. De har aldri opplevd å lide. Da blir man overfladisk og sjelløs, altså ikke sånn i religiøs forstand, men følelsesmessig. Du skjønner hva jeg mener."

"Hvis man er født med et bra utseende så har man ikke den samme følelsesmessige dybden fordi man aldri har opplevd å lide", gjentok jeg.

"Nettopp!", sa Torbjørn, fornøyd med å ha fått frem poenget sitt men ute av stand til å se den åpenbare selvmotsigelsen mellom det han nå satt og sa og utgangspunktet for hele diskusjonen. Jeg formelig trippet etter å påpeke den for ham.

"Vil det si at du som gutt faktisk foretrekker mindre pene jenter? Fordi de har mer sjel?" spurte jeg. Men Torbjørn var ikke dum, så dette lille problemet med teorien hans hadde han tydeligvis tenkt over og funnet en løsning på.

"Nei, men jeg liker jenter som ikke vet at de er pene!", svarte han. "Eller jenter som ikke alltid har vært det. Også liker jeg asiatiske jenter, fordi samfunnet forteller alle at pene jenter skal være hvite og helst blonde."

"Men kan det ikke tenkes at det kan være på samme måte for gutter da? At det å ha et bra utseende ikke nødvendigvis betyr at man er overfadisk og uten dybde?"

"Kanskje for en som hadde blitt mobba eller noe", mente Torbjørn. "Men de blir de aldri, sånne typiske kjekkasgutter som spiller fotball og liker biler og pumper jern til de blir helt tomme i hodet, og det er DET jenter liker! Jeg blir så forbanna når jeg tenker på det!"

Jeg sukket inni meg. Dette kom til å ta litt tid.

***

Torbjørn har en interessant måte å tenke på som ikke er så uvanlig, spesielt blant gutter... la oss bare kalle den "stolt og utenfor".

Noen av grunntrekkene er:

- Sterk forakt mot det å "følge strømmen" eller det å forsøke å leve opp til det en opplever at "de andre" eller "samfunnet" krever at man skal gjøre for å være "kul" eller eller bli godtatt.

- En opplevelse av bunnløs urettferdighet hvor de gode egenskapene man selv føler at man har, og som man synes at folk (spesielt jenter!) burde sette pris på, ikke blir verdsatt.

- Opphøyelse og romantisering av det å lide. Det er de som lider som virkelig er verdt noe... eventuelt slik at de som virkelig er verdt noe blir dømt til å lide. Det er de lidende som ser verden for det den er, det er de som har "sjel", slik Torbjørn formulerte det. De andre aner ikke hva verden handler om.

Torbjørn opplever seg selv som en av de få menneskene som ikke bare følger strømmen og er slik samfunnet sier at man skal være. Han opplever seg selv som dypere, mer original, mer intelligent og uendelig mer interessant enn de fleste andre gutter. Allikevel får han ikke noen belønning fra "samfunnet"; han får snarere straff! Han er ensom mens jentene tilsynelatende svermer rundt hjernedøde fotballgutter, sånne som det går tyve av på dusinet! Han har rett og slett blitt plassert i en ond verden hvor de som kan tenke selv og som ikke er dumme roboter blir dømt til å lide.

Egentlig er det ikke så vanskelig å forstå Torbjørn. Jeg er sikker på at mange kan være enige i at verden kan være urettferdig og at det ikke alltid er de beste blant oss som får mest. Og det er absolutt i orden å gå sine egne veier, gjøre det en selv vil selv om det ikke er det som er akseptert som "kult" eller statusgivende i samfunnet, forutsatt at det fører til et liv man selv er fornøyd med. Fornøyd med livet var imidlertid ikke en merkelapp som passet spesielt godt på Torbjørn.

Etterhvert som samtalene våre skred frem og ukene gikk begynte det å tegne seg et bilde av at mange av vanskene til Torbjørn kunne spores tilbake til en ganske sentral konflikt:

1) Han hadde en sterk følelse av at han var en bra og verdifull fyr, kanskje til og med en bedre og mer verdifull enn de fleste andre.

2) Han opplevde et stadig misforhold mellom det han følte han fortjente og det han faktisk fikk. Inni seg følte han at jenter burde stå i kø for å prate med ham; i realiteten var han kjæresteløs mens gutter han egentlig så på som dårligere enn seg selv hoppet fra jente til jente.

Torbjørn løste denne konflikten ved å lage han seg et verdensbilde hvor han kunne fortsette å være unik og spesielt verdifull, men hvor "verden", "samfunnet", "jenter" og "de andre" var dumme, onde og undertrykkende. Det ble forklaringen på at han ikke oppnådde de resultatene han følte en som han burde kunne oppnå. Han begynte å definere seg selv som den som står utenfor dette onde regimet. Problemet med denne strategien var at den ikke hjalp ham med hverken lidelse eller ensomhet; derfor valgte han å finne stolthet i lidelsen, bli en modig ridder som ofrer seg selv ved å gå imot strømmen.

Denne "tankebygningen", "filosofien" eller hva man nå vil kalle den er et eksempel på det man i psykologien ofte vil kalle et forsvar. Det beskytter Torbjørn mot en utålelig tanke: Når jeg ikke oppnår det jeg vil og det jeg synes jeg fortjener, når jeg ser at mange andre gutter er mer populære enn meg og oppnår mer enn meg, så må det bety at jeg er mindre verdt enn dem, dårligere enn dem.

Da er det bedre å være "stolt og utenfor".

Mange vil i samtale med en som Torbjørn, bli provosert av ham få lyst til å hakke løs på virkelighetsforståelsen hans, påpeke logiske brister og forsøke å sette ham fast. Hvis man begynner på dette vil man oppleve at Torbjørn først forsøker å argumentere logisk for synspunktene sine:

"Vil det si at du som gutt faktisk foretrekker mindre pene jenter? Fordi de har mer sjel?"

"Nei, men jeg liker jenter som ikke vet at de er pene! Eller jenter som ikke alltid har vært det. Også liker jeg asiatiske jenter, fordi samfunnet forteller alle at pene jenter skal være hvite og helst blonde."

Hvis man pusher videre (hvilket forsåvidt er ganske lett, siden virkelighetsbildet hans egentlig ikke henger helt sammen) reagerer han mer primitivt, gjerne med sinne:

"Men kan det ikke tenkes at det kan være på samme måte for gutter da? At det å ha et bra utseende ikke nødvendigvis betyr at man er overfadisk og uten dybde?"

"Kanskje for en som hadde blitt mobba eller noe. Men de blir de aldri, sånne typiske kjekkasgutter som spiller fotball og liker biler og pumper jern til de blir helt tomme i hodet, og det er DET jenter liker! Jeg blir så forbanna når jeg tenker på det!"

På dette tidspunktet viktig å forstå at man må gi seg. Hvis man fortsetter å pushe og pushe, hakke og hakke på forsvaret, kommer det sannsynligvis til å skje en av to ting:

1) Torbjørn blir så sint og krenket at han ikke vil ha noe mer med meg å gjøre. Jeg blir innlemmet i "idiot-kategorien" hans og mister muligheten til å hjelpe ham.

2) Torbjørn innser at verdensbildet hans ikke henger sammen og begynner å tenke at det er en løgn han har laget for å beskytte seg mot det faktum at han egentlig er en verdiløs taper. Resultatet blir ofte en dyp depresjon, kanskje til og med selvmordstanker.

Forsvaret til Torbjørn kan bare fjernes når man har gjort noe med det han trengte å forsvare seg mot i utgangspunktet!

I de videre samtalene med Torbjørn ble det derfor viktig å få klarhet i en ting: var det dypereliggende årsaker til at han tenkte som han gjorde? Hadde han et overdrevent urealistisk behov for beundring og respekt fra andre? Isåfall ville det være naturlig og nødvendig å jobbe med disse tingene. Fullstendig urealistiske forventninger til at verden alltid skal elske og respektere en vil aldri kunne bli møtt. Eller var Torbjørn rett og slett en fyr med et litt stort ego som var kommet skjevt ut, som ikke hadde forstått hvordan jenter og sjekking fungerer, derfor opplevd dårlige resultater og rotet seg dit han var i dag? Isåfall kunne det være nok å vise ham hva det var han har gjort og ikke gjort, rent konkret, som har gitt ham så dårlige resultater med jenter. Få ham til å innse at det ikke er HAN som har fått dårlige resultater, men sjekkestrategien hans.

Det siste viste seg å være riktig. Torbjørn begynte å bruke intelligensen sin på å forstå et sosialt spill som han tidligere hadde vært ganske blind for... og med økt respons fra jenter forsvant sinnet og bitterheten hans som dugg for solen.

***

Historien om Torbjørn demonstrerer ganske godt hvor komplisert det egentlig kan være å hjelpe gutter med forholdet deres til jenter og sjekking... men samtidig også hvor utrolig givende og viktig det føles når man lykkes. Den siste tiden har nemlig temaet "sinte, unge menn" vært mye fremme i nyhetsbildet; Torbjørn er også et interessant eksempel på hvorfor en slik "sint ung mann" har blitt slik han har blitt.

Avslutningsvis tenkte jeg å lime inn en kommentar på et blogginnlegg Andreas skrev for ikke så lenge siden; Les igjennom det.

"En mann som VIRKELIG har integritet og karakter må belage seg på å lide. Hver dag, hele livet. Følger man ikke strømmen har man stilt seg til hugg, og intet menneske tåler den påkjennelsen til evig tid. Karakterstyrke er oppskrytt, derfor dør den. Vinnerne i samfunnet i dag er ikke de med mest karaktersterke, det er derimot som streber etter å opphøye seg selv i andres bilde."

Ser du noen symptomer på "stolt og utenfor"-tankegangen? Og enda mer intressant; noen som kjenner seg igjen i denne måten å tenke på?

- Sondre

PS: Navn, faktaopplysninger osv. er selvsagt endret i denne historien, og personen den omhandler har selvsagt gitt samtykke til at den publiseres.