Hvordan være morsom på den riktige måten

I forrige innlegg diskuterte vi fordeler og ulemper ved å bruke humor som sosial teknikk. Vi kom frem til at det kan være positivt med humor dersom den brukes på den riktige måten; nå er det på tide å kikke litt nærmere på hva "den riktige måten" egentlig er.

Dette innlegget er først og fremst for folk som har mye humor og som liker å leke seg. Det har til hensikt å bidra til at disse klarer å utnytte humoren sin konstruktivt i sosiale sammenhenger, at de unngår vanlige fallgruver, og er altså ikke en oppskrift på hvordan man utvikler humoristisk sans i utgangspunktet. Har man ikke sans for tull og fjas fra naturens side er det helt i orden, det er ikke noe must å være kjempemorsom for å bli oppfattet som tiltrekkende. Ta en titt på James Bond, Edward i "Twilight" eller Christian Grey i "Fifty Shades"... alle er eksempler på "drømmetyper" som er tiltrekkende uten å bruke humor.

Med det ute av veien: her er noen punkter å jobbe med som forhåpentligvis er hjelpsomme.

o Filteret
Folk med sans for humor har ofte en hjerne som finner på mange påfunn eller vitser per minutt (VPM som Andy liker å si, for Andy er en av de aller, aller morsomste her på bloggen). De som er morsomme på en bra måte er i tillegg flinke til å velge ut de vitsene som funker og til å sensuerere bort de som ikke gjør det. De har et bra "filter" mellom hjernen og snakketøyet; de er flinke til å sette seg inn i andres hode og forutsi hvordan ting de selv sier kommer til å bli oppfattet.

Et bedre "filter" utvikler du lettest ved å bli mer bevisst på andre og hva slags reaksjoner deres forsøk på humoristiske utspill skaper hos deg og de øvrige tilhørerne. Begynn gjerne med filmer eller serier, hvor adferd er overdrevet og således lettere å plukke opp. "The Office" med Ricky Gervais er helt klart et av de beste eksemplene jeg kommer på; kontorsjefen David Brent forsøker til stadighet altfor hardt å være morsom og ender opp med å virke som en premietulling. Forsøk å legge merke til hva det er som gjør David Brent så dust... vitsene hans er ofte platte eller upassende og han prøver å klemme spøker inn i situasjoner hvor det ikke er riktig timing for å dra en vits. Prøv å legge merke til folk i samfunnet rundt deg, på jobb eller skole, i samtaler du overhører på bussen. Når noen gjør noe som ikke funker eller som virker ødeleggende, så prøv å forstå hvorfor, prøv å lære av situasjonen slik at du ikke ender opp med å gjøre noe lignende selv.

Det finnes selvsagt også mennesker som har et for stramt "filter"; de tør aldri å dra en spøk av frykt for at den ikke skal funke. Det at de ikke drar spøker er imidlertid ikke nødvendigvis er problem, som nevnt over; det som derimot ofte er hovedproblemet for disse menneskene er at den samme sosiale angsten som hemmer dem på spøke-fronten også hemmer dem på mange andre måter. Har man problemer med at man knapt tør å si noe av frykt for å drite seg ut bør man fokusere på å gjøre noe med den generelle sosiale angsten som ligger i bunn.

o Leveringen
Det som sies er ikke hele historien... hvordan en spøk leveres spiller nemlig den klart viktigste rollen for hvordan avsenderen oppfattes. Vi snakker om kroppsspråket, ansiktsutrykket, blikkbruken, hvor fort man snakker og toneleiet man bruker. Måten man er på, rett og slett.

Når David Brent drar en vits skotter han for eksempel stadig bort på de andre som er til stede, som for å sjekke reaksjonen deres... med dette subkommuniserer han at han forsøker å være morsom for å oppnå noe, for at andre skal le, for at andre skal like ham og synes han er kul.

Flinke komikere er mestere i å levere vitser på den riktige måten. Det er ikke bare ordene som kommer ut av dem som gjør dem morsomme... det er alt det andre i tillegg. Og selv når de lar en vits som er plump eller ikke funker slippe igjennom filteret sitt klarer de som regel å hente seg inn igjen ved hjelp av måten de oppfører seg på, f.eks. ved å gjøre det at vitsen ikke funket til noe morsomt eller bare ved å gå videre uten å bli helt satt ut. Ta en kikk på folk som Jon Almås, Atle Antonsen og Thomas Giertsen... de har hver sin måte å levere på, men jeg er sikker på du kan plukke opp småting du kan lære fra hver av dem.

Andre igjen, som f.eks. Knut Nærum, bruker det å ha en spesiell fremtoning i måten han leverer kommentarene sine på som hele basisen for "morsomheten" sin. Det funker godt i et humorprogram, men mindre godt i sosiale sammenhenger ettersom man ender opp med å bli "han rare". Harald Eia gjør det samme i "Brille", men hvis du ser ham i f.eks. en debatt eller et intervju har han tonet seg ned noen hakk og blir bare en morsom fyr, akkurat passe rar til å bli sjarmerende men ikke så rar at han blir "rar".

Levering blir fort komplisert å diskutere, fordi det er så mange variabler. Bør man f.eks. le av sin egen vits? Det kommer helt an på. Det blir helt feil hvis man gjør det på en nervøs og needy måte at folk føler man ler fordi man er redd ingen andre kommer til å gjøre det... mens det å le av sin egen vits fordi man koser seg glugg ihjel kan funke kjempebra (sjekk ut Radioresepsjonen hvor Bjarte fniser av alt som har med penis å gjøre, det blir gøy og sjarmerende fordi det er så tydelig at han koser seg sånn, han prøver til og med å la vær å le fordi han vet det er teit men klarer det ikke).

o Innstillingen
Hvorfor oppfører folk som David Brent seg slik som de gjør? Fordi de tror at de blir bedre likt dersom de er morsomme. Eller fordi det å dra en vits som alle ler av gir dem en slags "rus" som de er blitt avhengige av.

Hvis man har en slik instilling ender man fort opp med å jakte på muligheter til å være morsom hele tiden. Man planlegger ting på forhånd, man lar alt mulig slippe igjennom filteret sitt fordi man har så lyst til å få de andre til å le. For folk som har god sans for humor er det å bli avhengig av "rusen" en suksessfull vits kan gi den største og vanligste fallgruven som finnes.

Det er langt smartere å ha andre ting i bunn som gjør deg interessant, som f.eks. riktig kroppsspråk, bra klesstil, gode flørteskills... og så bruke humoren som et krydder. Det hele skal være en lek, noe du gjør spontant fordi det er gøy, ikke fordi du vil oppnå noe. Det er dette som er nyanseforskjellen mellom det å være "leken" og det å være "morsom"; "Leken" impliserer tydeligere at du gjør det du gjør fordi du morer deg over det selv, ikke fordi du prøver å være noe for andre. Det er imidlertid viktig å huske på at selv om du synes noe er morsomt selv betyr det ikke nødvendigvis at det alltid skal på lufta; filteret må fremdeles være der.

***

Vi har bare såvidt skrapt overflaten her, men vi har ihvertfall presentert noen retninger man kan arbeide i for å bli flinkere til å bruke humoren sin på en bra måte. Denslags er umulig å lære ved å lese en artikkel, så gå ut i verden og se på folk som er morsomme og folk som ikke er det, legg merke til forskjellene mellom dem, hvorfor noe funker mens noe annet ikke gjør det. Og som grunnregel bør nok de fleste som spøker mye kanskje gå inn for å tone seg ned et hakk, velge kvalitet over kvantitet på vitsefronten og heller jobbe med kroppsspråk, flørteskills og klesstil.

I neste artikkel skal vi diskutere en spesiell form for humor som ofte presenteres som et genialt sjekketriks, nemlig "cocky funny" (eller "frekke morsomheter", som man kanskje kunne ha sagt på norsk). Er det virkelig så lurt å være frekk mot jenter? Følg med på 0330!

- Sondre