I dette innlegget skal vi diskutere det å ta kontakt med en femmed jente på et offentlig sted mens sola skinner. For å sjekke henne opp. Skummelt, ikke sant?

Mange gutter har ikke engang tenkt på det som en realistisk mulighet; men for andre, som vår egen skilpaddeeiende og converse-samlende Anders, er det en hobby.

Dagtidssjekking er på mange måter en helt egen "gren"; settingen og de uskrevne sosiale reglene er annerledes enn på utestedene, på en privat fest eller på en konferanse med jobben. Dette gir dagtidssjekking et unikt sett med utfordringer.

Automatisk skepsis
Når et fremmed menneske tar direkte kontakt med en jente på dagtid vil hun automatisk bli skeptisk. Det er egentlig ikke så rart. Tenk litt over det; de gangene du selv har blitt kontaktet av fremmede på gata har det stort sett vært fordi de vil ha pengene dine eller selge deg noe dritt, fordi de vil lure deg eller ha noe fra deg eller fordi de er alkiser eller gærne. Sånn er desverre virkeligheten, så da er det kanskje ikke så rart at autopiloten i utgangspunktet er stilt på "ignorer".

Andre forventninger 
Det å gå rundt på dagtid er ikke en setting hvor hun anser det som normalt eller forventet å bli kjent med nye mennesker. På byen, på privat fest eller på en annen tilstelning hvor hun er deltager er det annerledes; der er det å prate med fremmede er en "del av pakka". Til og med hvis hun er på ferie blir settingen annerledes nok til at det å prate med fremmede blir en del av det hun forventer at kan skje. PS: det kan du utnytte når du møter utenlandske jenter på ferie i Norge eller evt. er på ferie selv.

Ikke "lov" å bli sjekket opp
Det å "bli sjekket opp" av en gutt er i utgangspunktet ikke noe jenter har "lov" til å gjøre. Selv på byen kommer du til å gå på en smell med mange jenter hvis du blir for "sjekkete"; på dagtid kan du gange effekten med hundre. "Han der som sjekker på dagtid" er GÆÆRN, det vet alle.

Stor fallhøyde
Det å gå bort til en jente på byen er relativt trygt hvis man kan det; dersom man gjør det på riktig måte vil man være istand til å åpne en samtale i nær sagt 100% av tilfellene, og man kan raskt teste interesse uten at man trenger å spørre henne rett ut eller "prøve seg". Er hun ikke hypp kan man ønske henne en hyggelig kveld videre og vandre videre til neste jente. Dersom du selv hadde vært på et utested og sett en gutt som stadig pratet med nye jenter på denne måten hadde du tenkt "Hvorfor har han der så draget?! Hver gang jeg snur meg prater han med en ny jente!"... selv om fyren egentlig ikke kom så langt med disse jentene. Det samme hadde de andre jentene på stedet tenkt, og det hadde bare økt nysgjerrigheten deres.

På dagtid er settingen annerledes og "fallhøyden" mye større... man kan lett havne i situasjoner hvor man f.eks. prøver seg på jenta i nabosetet på bussen, hun sier nei, og så må man sitte ved siden av henne resten av turen. Samtidig som alle rundt hørte hva som skjedde. Og det er det ingen, inkludert Anders og skilpadda hans, som synes er veldig gøy.

***

Hvordan skal man løse disse utfordringene? Mest nærliggende er det å satse på en "trygg og indirekte" fremgangsmåte; "trygg" betyr at du aldri kommuniserer interesse så tydelig at jenta eller de som eventuelt hører på kan være sikre på om du er hypp eller om du bare er hyggelig, og "indirekte" betyr at du tar kontakt på en slik måte at det virker som om du har en naturlig årsak til å gjøre det. Jeg skal nevne to typiske eksempler.

Marius går rundt i byen og ser etter jenter han vil prate med. Han har en plan som tilsier at han trenger å finne jenter som sitter et eller annet sted, enten alene eller i en gruppe. Han har med seg en veske.

Når han finner en jente som er aktuell setter han seg i nærheten og setter fra seg vesken sin. Så henvender han seg med et smil og sier "Hei, unnskyld at jeg forstyrrer, men jeg må bare ta en telefon... gidder du holde et øye med bagen min?" Så går han for å gjøre det han sa han skulle. Når han kommer tilbake sier han "Tusen takk!" og legger til "Du tok ikke noe vel?" med en spøkefull tone. På grunn av dette "forspillet" er det plutselig mye mer naturlig å prate litt med jenta; videre sier han kanskje noe som:

"Haha, så bra. Men takk ihvertfall. Er du fra Oslo ell? Ah, skjønner. Vet du hva, det er kanskje litt random, men jeg skal arrangere en fest med noen kompiser snart... du virker jo kul, hvis du adder meg på Face kan jeg invitere deg! (gi henne mobil så hun kan skrive navnet sitt). Kult, kanskje vi ses da! Men jeg må egentlig stikke jeg; ha en fin dag a!"

Så kan han velge; enten kan han invitere henne til en fest han faktisk skal ha, eller så kan han bare begynne å prate med henne på Face og så foreslå at hun skal bli med gjøre noe (hun kommer stort sett aldri til å spørre om festen, og gjør hun det kan han si at den ikke ble noe av).

Denne strategien er enkel og rask; dersom Marius gidder kan han i løpet av et par timer treffe ti-tjue jenter på denne måten. Den funker også like bra på grupper av jenter som på en enkelt jente; kanskje til og med bedre. Og dersom man har et par kompiser som gjør det samme kan man regelmessig ha fester hvor man inviterer jentene man har møtt.

Noen ting er det imidlertid viktig å få med seg; man må ta kontakt med et smil og på en høflig måte. Det kan være en utfordring for mange gutter; dersom man selv er litt redd og nervøs kan det bli til at man ser altfor alvorlig ut. Ha fokus på å smile, og ikke bli redd hvis jenta ser skeptisk ut i de første sekundene etter at du prater til henne; det er rett og slett automatisk, og hvis du fortsetter å smile kommer hun til å slappe av. Ikke vær redd for å si "unnskyld at jeg forstyrrer" heller... det er normal folkeskikk. Nok en gang handler det om setting; dette er ikke en privat fest eller et utested.

Det er dessuten selvsagt viktig å ha riktig kroppsspråk, riktig væremåte, alle disse småtingene som hører  hjemme på bootcamp og som jeg ikke klarer å gå igjennom her.

Et siste poeng er å se an hvordan jentene reagerer; gjør man dette med en jentegjeng kan reaksjonen variere fra at de virker veldig korte og uinteresserte til at all deres oppmerksomhet rettes fnisende mot deg. Hvis du begynner, og merker at jentene virker veldig uinteresserte, trenger du ikke gå videre med å ta Facebook.

Det neste eksempelet er enda tryggere og enda mindre skummelt.

Stig har en regel. Hver gang han ser en jente han synes er søt på en buss, på en trikk, på en benk eller lignende, setter han seg ved siden av henne. Han går ikke ut for å speide etter jenter, men følger denne regelen i dagliglivet sitt.

Når han har satt seg ned finner han frem mobilen sin og knotter litt. Så spør han "Unnskyld er du kjent i Oslo? Vet du hvor st. Olavs plass ligger?" Etter at hun har svart sier han: "Ah, OK, takk. Jeg har nettopp flytta hit skjønner du, og jeg skal på et jobbintervju så greit å ikke komme altfor sent!"

Så venter han rett og slett og ser om jenta følger opp med et spørsmål; jenter som er interesserte kan nemlig finne på å gjøre det. Utifra dette er det plutselig kommet igang en samtale, som han kan avslutte med å ta Facebook på samme måte som i det forrige eksempelet. Hvis jenta ikke følger opp med et spørsmål bare gir han seg.

Denne metoden vil gi en ganske lav uttellingsprosent; de jentene som spør videre vil ofte være interesserte, men ikke alle jenter som kanskje ville ha vært interesserte kommer til å spørre videre. På den andre siden er den utrolig trygg og safe, og lett å flette inn i dagliglivet sitt som en rutine. Gjør man dette med en jente i uka blir det 52 jenter i året, og noen av dem kommer man til å ende opp på date med.

***

Det er selvsagt mulig å være mer direkte dersom man er litt viderekommen og har lyst på en utfordring; det kan gå veldig bra, men det kan gå veldig dårlig også. Du kan gå rett bort til en jente og si at hun er nydelig og at du bare måtte prate med henne... men sjansen for at det blir kleint er større enn sjansen for at det går bra. Hvis du skal prøve det kan det faktisk lønne seg å virke litt sjenert, da tilkjennegir du ihvertfall at det du gjør ikke er helt normalt for deg. Du kan også åpne med et rollespill: "Hei, er det du som er blinddaten min? Pusejente89 fra Sukker?" er et gammelt og godt eksempel. Nok en gang, det kan gå veldig bra men det kan også bli veldig kleint.

Personlig synes jeg imidlertid altså det greieste er å holde seg til det trygge og indirekte, enten som beskrevet over eller ved bare å begynne en samtale ved å spørre om noe der dere er: (På butikken) "Eh, kan jeg spørre deg et utrolig teit spørsmål? Er dette en mango?:)" Jeg synes det er praktisk å ta Facebook, men jeg vet at Anders gjerne foreslår spontant å ta en is eller en kaffe isteden. Da vil man bruke mer tid, men utellingsprosenten for de som faktisk blir med er høyere enn for de man bare tar Facebooken til.

Ingen av disse eksemplene er forøvrig noen "fasit", og det er som alltid best dersom du forstår prinsippene, finner på dine egne ord og dine egne forklaringer på f.eks. hvorfor du spør om veien til et eller annet sted.

- Sondre (har ikke skilpadde og kan veldig lite om frukt)

Da jeg var liten var jeg stor fan av Ghostbusters. Jeg hadde Ghostbusters-sengetøy, Ghostbusters-sekk og massevis av utstyr for spøkelsesjakt i fargerik hardplast med diverse lys og klistremerker. Jeg husker spesielt PKE-meteret, en håndholdt innretning med sirene og roterende antenner som skulle gi utslag hvis det var skumle gjenferd i nærheten. Det slo alarm på helt tilfeldige tidspunkter, og hver gang det skjedde skvatt jeg så jeg holdt på å drite i den lille Ghostbusters-pysjen min.

Noen år senere tok jeg meg selv i å sitte på et utested sammen med et par kompiser og se på alle de søte jentene jeg skulle ønske at vi kunne prate med. Jeg var blitt gammel nok til å drikke øl, men livets øvrige mysterier kunne jeg fremdeles lite om (selv om jeg naturligvis trodde annerledes). "Svarte faen," tenkte jeg. "Hvis jeg bare hadde hatt et slags PKE-meter, sånn som Ghostbusters... noe som blinket hvis jenter var interesserte sånn at jeg kunne prøve meg uten å risikere å bli avvist! DA hadde jeg turt å gjøre det!" Det var en teit tanke, for noe sånt fantes jo selvsagt ikke. Trodde jeg.

Det skulle gå et par år til før Andreas viste meg hvor feil jeg hadde tatt. Andreas var en underlig fyr som jeg nettopp hadde blitt kjent med, og ryktene ville ha ham til å være en sånn som alltid endte opp med en jente. Han nektet ikke for det engang. I tillegg var han en særing som drakk grønn te på byen. Sånne typer hadde alltid irritert meg, så en dag spurte jeg Andreas om han ikke skule vise oss andre noen triks. Jeg sa det med nok sarkasme til å drepe en middels afrikansk elefantokse og var definitivt ikke forberedt på at han skulle nikke og reise seg, men det gjorde han.

Andreas banet seg hensynsfullt vei over gulvet, gikk målrettet bort til en jente med langt mørkt hår og håndhilste på henne og venninnene hennes. De pratet. Han stilte seg med ryggen mot en stolpe. Den mørke jenta snudde seg etter. Fem minutter senere leide han henne ut til røykeområdet, og så kom han tilbake med lebestift over hele trynet og et telefonnummer skriblet med rund jenteskrift i håndflata.

I dag vet jeg akkurat hva det var Andreas gjorde. Inne på utestedet pratet han med oss andre og drakk den fisefine teen sin, han snakket om musikk og filmer akkurat som oss, men nå og da kikket han opp. Innimellom fanget han blikket til en eller annen jente. Hver gang han gjorde det smilte han lurt mens han holdt blikkontakten noen sekunder, og hvis jenta smilte tilbake visste han at hun sannsynligvis kom til å være hypp på å bli bedre kjent dersom han gikk bort til henne senere på kvelden. Vi andre registrerte ikke hva han gjorde, for oss så det ut som om han bare fant tilfeldige jenter og fikk snøret i bånn hver eneste gang. Jeg ble både imponert og skuffa da jeg fikk vite sannheten, litt slik man blir når tryllekunstnere avslører triksene sine.

Jeg innså etterhvert at jeg hadde tenkt helt galt når det kom til dette med å "prøve seg" på jenter. Jeg hadde trodd man måtte hoppe i det, slippe katta ut av sekken, "spørre henne", be henne med på date, prøve å kysse henne... gjerne etter å ha vært forelska i noen uker eller måneder mens jeg mannet meg opp og ventet på det riktige tidspunktet. Det var så feil som man kunne ta. Egentlig skulle man gjøre det helt motsatte; begynne tidlig men gå trinnvis frem. Det fantes mange små steg man kunne gå innom før man i det hele tatt kom dit hvor man skulle kysse henne eller spørre om hun ville bli med på date. Steg som gjorde at man kunne teste interessen hennes underveis slik at man slapp å være redd for å bli avvist når sekken ble åpnet og katta spratt ut. Smile for å se om hun smiler tilbake... gjør hun det er det er bra tegn, men du har fremdeles ikke "prøvd deg". Stå slik at kneet ditt "tilfeldigvis" er inntil hennes mens dere prater for å se om hun flytter seg eller ikke... gjør hun ikke det er det et bra tegn, og du har fremdeles ikke "prøvd deg". Og så videre, og så videre.

PKE-meteret fantes... det gikk ikke på batterier og det hadde hverken lys eller sirener. Det var en samling kunnskap og strategier som jeg ikke ante at eksisterte, og de neste årene fanget jeg flere spøkelser enn jeg hadde turt å drømme om.

"Hvis du virkelig er forelsket i henne må du kjempe for henne!"

Det er ikke noe uvanlig råd å få dersom man er forelsket i en jente, men som regel er det nok like unyttig som det er velmenende. Ikke fordi det er direkte feil, men fordi det er så uendelig overfladisk og upresist; litt som det klassiske rådet "bare vær deg selv".

Eller som å besvare spørsmålet "hvordan kan jeg bli en bedre fotballspiller?" med "du må være tålmodig og trene hardt".

Bør du virkelig kjempe for jenta du er forelsket i? Og hvordan skal du isåfall gjøre det? Det fornuftige svaret er, som så ofte ellers, "det kommer an på." Vi skal forsøke å bli litt klokere ved å gå igjennom noen konkrete eksempler og analysere dem.

Eksempel 1
Tore og Ingrid har vært sammen i fire år, og samboere i to av dem. Tore elsker dataspill, og det siste året har han brukt mer tid på Minecraft enn i stua hjemme. Ingrid har forsøkt å foreslå at de kan finne på andre ting, men det blir alltid utsatt. Hun har forsøkt å si i fra at hun synes Tore bruker mye tid på PC'en, men Tore har bare nikket og sagt at han skal kutte ned litt sånn at hun skal holde fred. Så en dag forteller Ingrid at hun ikke orker mer og at hun flytter ut.

Tore møter kompisen sin over en øl og forteller om det som har skjedd. "Helvete heller!", sier kompisen. "Du må jo kjempe for henne!" Og det har han helt rett i.

Dette er kanskje det mest klassiske eksempelet hvor man i høyeste grad bør "kjempe" for jenta. Problemet er ikke at Ingrid ikke er tiltrukket av Tore, problemet er at hun er misfornøyd fordi han ikke gir henne nok tid og oppmerksomhet. God, gammeldags romantikk er midt i blinken for å vinne henne tilbake: Tore trenger å fortelle Ingrid hvor fantastisk han synes hun er, hvordan ingen andre kan måle seg med henne, få henne til å forstå at hun betyr mer for ham enn Minecraft.

Eksempel 2
Thomas er 24 år gammel. Han har ikke så mye kontakt med jenter; det hender sånn cirka en eller to ganger i året at han kliner med noen, og de gangene det skjer er det ofte jenta som tar initiativet.

På en bytur for et par måneder siden havnet han ved siden av Tine, en venninne av kjæresten til kompisen til Thomas. De pratet hyggelig sammen, og Thomas la merke til at han likte henne veldig godt. På slutte av kvelden, etter å ha brukt lang tid på å manne seg opp, spurte han Tine om de kanskje skulle finne på noe en dag; Tine svarte at han jo kunne legge henne til på Facebook og så kunne de holde kontakten. Thomas gikk hjem fra seg av lykke, og dagen etter sente han Tine en melding på Facebook. Hun svarte imidlertid ikke. Noen dager senere sendte han en ny melding, og da svarte hun... men hun var ganske kort, og da han spurte om hun ville bli med ut og spise sa hun at hun fikk se litt fordi hun var så opptatt for tiden.

Thomas forteller venninnen sin om situasjonen, og hun råder ham til å fortsette å kjempe for Tine dersom han virkelig liker henne. Det samme gjør onkelen hans, som også kan fortelle at da han traff kona si så hadde hun ikke likt ham med en gang, men han hadde ikke gitt seg og til slutt var de blitt sammen.

Dette er en typisk situasjon hvor det å råde Thomas til å "kjempe for jenta" er fullstendig feilslått. Det vi ser her er adferden til en jente som ikke er interessert men som ikke tør å si det rett ut, og som heller håper på at Thomas skal gi opp hvis hun er kort og unngår å svare. Hun bestemte seg antagelig for at hun ikke var hypp i løpet av den første kvelden de pratet sammen, og det hun manglet for å se på Thomas som en aktuell kjæreste var sannsynligvis tiltrekning. Det at Thomas fortsetter å vise henne hvor interessert han er kommer ikke til å gjøre henne mer tiltrukket av ham, snarere tvert imot.

Historien til Thomas viser at det han trenger å fokusere på er noe helt annet enn å sende kjærlighetsbrev til Tine. Han trenger å jobbe med de faktorene som gjør at jenter oppfatter gutter som tiltrekkende. Han trenger å lære seg å flørte, han trenger å optimalisere klesstilen sin i forhold til den typen jenter han liker og han trenger å gjøre noe med strategiene sine slik at han kommer i prat med interessante jenter oftere. Den eneste sjansen han har med Tine slik situasjonen er nå er å gi henne litt rom og kanskje treffe henne igjen senere i en setting hvor hun ser at han har forandret seg og at det finnes andre jenter som er hypp.

Hvorfor fikk Thomas rådet om å kjempe for Tine? Venninnen hans ønsket sannsynligvis først og fremst å si noe som gjorde at Thomas følte seg bedre, noe som ga ham litt håp. Onkelen har nok samme motivasjon, i tillegg til at han sannsynligvis dramatiserer historien sin litt slik at han selv høres ut som helten i en eller annen film. De mener det godt, men de kommer ikke til å hjelpe Thomas; neste gang han treffer en jente han liker er sannsynligheten stor for at det samme skjer en gang til.

Eksempel 3
Vidar kjører budbil, og et par ganger i uken er han innom butikken hvor Kristin jobber. Vidar er en flørtete fyr, og fra første stund har han sett på Kristin med et lurt glimt i øyet. Kristin synes Vidar er litt søt, men hun har alltid pleid å være sammen med høye og klassisk pene gutter. Vidar er egentlig ikke "hennes type" i det hele tatt, så hun plasserer ham umiddelbart i "ikke interessant"-kategorien. Etterhvert begynner Vidar å tulle med at de ser hverandre så ofte at de egentlig bare burde bli sammen. Kristin svarer at hun ikke tror det hadde vært noen god idé, men hun klarer ikke å la vær å smile mens hun sier det. Vidar fortsetter; hver gang han kommer innom tuller han med at han har planlagt en ny og urealistisk overdådig date for dem, hver gang avslår Kristin med et smil. En dag blir Vidar plutselig seriøs, og sier "Du tror jeg tuller du, men du er faktisk drømmedama mi. Jeg mener det. Du blir rett og slett nødt til å bli med å ta en pils med meg en kveld til uka. Når passer det?" Kristin sier, igjen med et smil, at hun ikke vet om det er så lurt... Vidar sier at hun ikke har noe valg og at han kommer til å gå i tibetansk kloster hvis hun ikke blir med. Kristin gir opp, de tar en øl, og et år senere flytter de sammen.

Her er det nok en gang ikke tiltrekning som er problemet; Kristin syntes Vidar var søt, men bestemte seg for at hun ikke var interessert fordi han ikke var "hennes type". Vidar er, i motsetning til Thomas i forrige eksempel, flink til å flørte, og han ser på måten Kristin reagerer på at hun egentlig er litt interessert selv om hun forsøker å gi inntrykk av det motsatte. Han kjemper definitivt for jenta han vil ha; ikke ved å satse på romantikk, men ved å øke spenningen mellom dem ved å flørte og ved å ikke ta nei for et svar. Han fremstår som "han flørtete fyren jeg helst bør holde meg unna", ikke som han stusselige som sjelden treffer jenter og som blir forelska i alle han møter.

***

Bør du virkelig kjempe for jenta du er forelsket i? Og hvordan skal du isåfall gjøre det?

Det kommer an på hva jenta mangler for å se på deg som en potensiell kjærestekandidat. Grunntanken bak boka til Andreas er å presentere en modell vi kaller for "Lyst og Lov", og denne modellen er i praksis et feilsøkingsverktøy du kan bruke for å finne svaret.

- Sondre (kjemper for deg)

Ah, kjærlighetsbrevet. På mange måter er det selve symbolet på forelskelse. Det høres kanskje litt gammeldags ut, men allikevel lever det i beste velgående... selv om papir og konvolutt tidvis byttes ut med sms og Facebook.

Men bør man egentlig sende kjærlighetsbrev? Og hva bør man isåfall skrive?

Før vi svarer på det må vi definere hva vi mener med et kjærlighetsbrev. La oss utelukke brev man sender til en som man allerede er kjæreste med; la oss til og med utelukke brev man sender til noen som man er på dealern med, hvor det har vært litt fram og tilbake. Det å sende brev i slike situasjoner kan være både sjarmerende og effektivt, men det er egentlig noe annet man pleier å mene når man snakker om "kjærlighetsbrev".

La oss definere et "kjærlighetsbrev" som en eksplisitt kjærlighetserklæring man sender til en man liker, en som man kanskje til og med kjenner, men som man ikke ennå har hatt noen romantisk interaksjon med.

Den typiske historien forløper nemlig slik: gutt har blitt oppmerksom på jente. Han har kanskje sett henne på skolen eller jobben, kanskje pratet med henne et par ganger, kanskje til og med havnet i samme venneflokk som henne... og han har blitt forelsket. Tiden går. Gutt tenker på hva han skal gjøre, venter på det riktige tidspunktet, manner seg opp. Han treffer jenta nå og da, men det skjer ikke noe. Han vet han må "prøve seg". Til slutt formulerer han sine innerste følelser i et brev og stikker det under døra til jenta, hvorpå han løper sin vei med hjertet i halsen og magen full av sommerfugler.

Bak denne strategien ligger det en haug med vanlige men ødeleggende misforståelser.

o når man liker en jente må man "prøve seg". Det å "prøve seg" innebærer å gjøre noe stort og drastisk, noe som gjør det tydelig hva man føler; be henne ut på date, å forsøke å kysse henne eller å fortelle henne at man er forelsket i henne.

o det å "prøve seg" er en big deal, derfor blir det gjerne til at man vil velge det rette tidspunktet. Dessuten er det dritskummelt. Derfor blir det gjerne til at man venter enda lenger.

o jenter synes det er romantisk å få kjærlighetsbrev, og de liker følsomme, romantiske gutter som erklærer sin kjærlighet til dem

For all del, jeg forstår godt denne måten å tenke på. På mange måter er det slik man blir fortalt at det er når man vokser opp, og mange beholder dette synet langt inn i voksenlivet. I alle tegnefilmene man ser som barn fungerer det slik; punkt 1 er å treffe hverandre for første gang, punkt 2 er å spørre om man skal gifte seg. I tegnefilmene er kjærlighet noe romantisk, rent og nesten platonisk; flørting, tiltrekning og alt det det der hopper man glatt over. Litt sånn som at Donald må være onkelen til Ole, Dole og Doffen fordi man ellers ville ha insinuert at sex eksisterer og at Dolly kan legge egg.

Den gode nyheten er at virkeligheten er mye greiere. I virkeligheten bør du gjøre det omvendte; du bør ikke vente og utsette, du bør "prøve deg" fra første gang du prater med henne, men du bør gjøre det i skritt som er så små at det ikke blir tydelig at du er interessert. Det er det som kalles "flørting"; du gjør småting som bygger opp spenningen mellom dere, ting som skaper en flørtende atmosfære, men som allikevel ikke er så store at jenta kan vite helt sikkert om du er interessert. Så kan du se hvordan hun responderer, og hvis hun reagerer positivt kan du gjøre noe litt "større" neste gang. Når tiden kommer til å kysse vet du allerede om hun er interessert, fordi du gradvis har testet interessen hennes underveis (les mer i artikkelen om flørting).

Flørting er et effektivt verktøy for å gjøre jenta mer tiltrukket. Det er flott å være romantisk, men romantikk uten flørting fører sjelden til annet enn "jeg liker deg veldig godt som en venn"- talen, og når man først har rotet seg dit vil det være vanskelig å snu. Sannsynligheten for at det blir noe mer mellom dere er uendelig mye større hvis du flørter fra første stund enn hvis du satser på oppføre deg som en venn i noen måneder før du plutselig sender et kjærlighetsbrev ut av det blå.

Det er kanskje noe Donald ville ha gjort, men det betyr ikke at du skal gjøre det samme.
- Sondre (litt mer som som fetter Anton)

Er det noe poeng å ta små steg i riktig retning? Er det ikke bedre å bare ta et skikkelig skippertak og hoppe i det og håpe det beste? Har små endringer egentlig noe å si i "det store bildet"?

Jeg leste en historie en gang om en zen-munk. Selv om poenget med historien kanskje er noe helt annet, så sier den noe om små steg kontra store. Historien går ca sånn: En munk møter en dag en dame som går og drasser på ei geit. Hun gir ham følgende mørke dilemma:

Enten må han a) drepe geita, b) ha sex med dama, eller c) drikke et glass vin. Alle tre er strengt forbudt etter munke-løftet.

Munken tenker følgende: Om han dreper geita skaper han både lidelse for geita og dama. Hvis han har sex bryter han mange års sølibat. Å drikke et glass vin føles som et lite brudd i forhold. Så han bestemmer seg for å gå for det "lille bruddet" og drikker vinen.

"Det var jo ikke så ille" tenker han. "Jeg kan egentlig ikke skjønne at å drikke vin burde være forbudt for munker. Og nå når jeg uansett har brutt løftet, kan jeg liksågodt ta et glass til". Så munken drikker opp hele vinflaska og blir etterhvert så full at han ender opp med å både ha sex med dama og drepe geita. The End.

Min tolkning av moralen i historien (ut over at alkohol er skumle saker): Hadde munken valgt å gjøre noe skikkelig drøyt, som for eksempel å drepe geita, så hadde det vært så utenfor det han vanligvis gjør, at det antageligvis hadde blitt med det ene regelbruddet. Men fordi endringen er så liten og "uskyldig" får det store konsekvenser lenger ned i løypa. Små endinger får store konsekvenser.

Du kan sammenligne det med to parallelle linjer. En ørliten gradsforskjell på en av linjene merkes ikke i begynnelsen, men etter en stund vil avstanden mellom linjene være enorm. Med andre ord: Hvis du endrer en LITEN detalj i vanene dine er sjansen større for at endringen varer, pluss at endringen får store konsekvenser på sikt.

Hvis du leste Sondres treningsguide (Sondre er forøvrig den eneste av oss gutta som trener jevnlig. Vi andre er så umuskuløse at vi nesten ikke klarer å stå oppreist), så understrekte han viktigheten av å lage et program som er så "lett" at det er gjennomførbart. Hjernen vår liker ikke for store hopp. Hvis du for eksempel bestemmer deg for heretter å være supersosial og snakke med ALLE jenter du møter, kommer det høyst sannsynlig til å vare et par uker, før du går rett tilbake til gamle vaner. Hvis du derimot bestemmer deg for å gjøre SMÅ forandringer, som å dra ut på byen LITT oftere, ta kontakt med LITT flere jenter, så er sjansen mye større for at endringen blir varig. Og lenger ned i løypa vil forskjellen være ENORM. Det viktigste er ikke hvor drastisk endringen er, det handler om hva endringen REPRESENTERER for selvbildet ditt.

Ved at du ser på deg selv som "en som tør å snakke med jenter iblant" får du plutselig større valgmuligheter. Hvis du i forhold til trening ser på deg selv som "en som pleier å trene iblant" er det en enorm forskjell fra å være en som "aldri trener". Og i tilfellet med zen-munken var endringen fra å være en som "aldri bryter munkeløftet" til "en som bryter løftene iblant" nok til å sette han avgårde i en helt annen retning.

-Andreas

På VG-nett kom jeg over denne fantastiske artikkelen.

Artikkelen er basert på en studie gjort ved et universitet i Texas, og kort oppsummert konkluderer den, ihvertfall etter å ha vært igjennom "filteret" til VG, med at menn som kjører rundt i dyre sportsbiler lettere får korte forhold med kvinner, mens ekteskapssjansene er mindre.

Det å eie en sportbil sender dårlige vibber, slår man fast; flertallet av kvinner oppfatter nemlig den råflotte pengebruken på en dyr bil som et signal om at mannen er interessert i uforpliktende sex og ikke noe annet.

Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne... jeg kunne selvsagt problematisert hvorvidt det ikke kanskje er slik at menn som ØNSKER korte forhold fremfor ekteskap også er mer interessert i å eie en sportsbil, og at det således vil være en feilslutning å anta at det å eie en sportsbil minsker sjansen for å få gifte seg selv om man ønsker dette. For meg er imidlertid selve idéen om at "sportsbil drar damer" mer interessant å diskutere enn studiedesign og tolkninger av statistikk.

Det å kjøpe sportsbil for å bedre sjansene hos det motsatte kjønn er nemlig et klassisk eksempel på blind detaljfokus.

Hva er blind detaljfokus? Jo, når man totalt overser de store, viktige tingene og går rett på en liten detalj hvor man til gjengjeld investerer en masse ressurser. Litt som å kjøpe verdens dyreste mikrofon til en vokalist som ikke kan synge. For all del, mikrofonen gjør sikkert lyden littegrann bedre, men man hadde fått langt mer igjen for å investere i sangtimer.

Akkurat som det å ha en drøy sportsbil er ganske meningsløst dersom man ikke først har fått orden på de STORE og VIKTIGE tingene, nemlig hvordan man oppfører seg ovenfor jenter, sjekke-strategiene sine, hva man sier, kroppsspråket og stil/klær.

Og selv om disse tingene er på plass... hvordan skal man egentlig bruke en sportsbil for å dra damer i praksis? Kjøre rundt i byen og spørre om de vil sitte på? Gjøre sitt beste for å komme inn på at man har sportsbil i den første samtalen, gjerne vise litt bilder også? Begge deler gjør lite annet enn å SENKE verdien din. Den eneste akseptable forklaringen på at man har en slik bil er at man elsker biler... og denne forklaringen kan med fordel fremføres med litt påtatt flauhet. PRØV å bruke det, PRØV å skryte av det, så blir du den patetiske taperen som prøver å kjøpe seg kul.
Den mest effektive måten en fet bil kan bidra til tiltrekning på oppstår etter min erfaring i de få tilfellene hvor bilden din blir tema blandt andre. Dersom man f.eks. ankommer en fest, parkerer utenfor, kommer inn og er en kul, hyggelig fyr som ikke på noen måte forsøker å skryte av bilen sin... DA kan det faktum at andre på begynner å snakke om deg gjøre at verdien din øker.

Så du han fyren i den drøye bilen ell? Hvem er det egentlig?

Dette gjelder selv om det som blir sagt er i retning: "Han er sikkert så jævlig player" osv. slik professoren antyder... det å fortelle jenter at en fyr er bad news og at han er populær blant andre damer er en VELDIG dårlig måte å senke interessen deres på, uansett hva universitetet i Texas måtte mene:D Det gjør kanskje at de utvikler et skjold, men langt inni seg blir de som regel litt interesserte, og når gutten viser seg å være hyggelig og sjarmerende fremfor en klysete dust er han plutselig en misforstått badboy som er god på bunn... og SÅNNE er det jo ingen jenter som liker, right?;)

For å oppsummere; det å kjøpe sportsbil for å dra damer er kanskje den MINST kostnadseffektive investeringen man kan gjøre. Jeg sier ikke at det er totalt verdiløst, men at det er en detalj i det store bildet. Man kan oppnå større økning i tiltrekningskraften sin på andre (gratis) måter, og det begrenser seg selv i hvilke sammenhenger det er naturlig å sjekke mens jentene blir klar over at man har denne bilen uten at man må minne dem på det og dermed virke som en tulling. Hvis du på død og liv MÅ kjøpe noe dyrt for å vise at du har penger, så gå for et stilfullt mekanisk ur, en Zegna-dress eller en Burberry-frakk... de kan du ihvertfall ha på deg i sammenhenger hvor det er naturlig å komme i kontakt med jenter.

Men vær forberedt på en ting; en kar med Casio i plast og klær til 1000 spenn fra HM og Zara kommer til å utkonkurrere deg som bare det dersom oppførselen hans, sjekke-strategiene hans og den generelle stilen hans er bedre enn din.

- Sondre (sportsbileier)

Fra kommentarfeltet:

Jeg og kjæresten har vært sammen i over ett år nå. Vi har bodd sammen i sikkert 9 mnd. Akkurat nå for tiden har vi det bra sammen, det er ikke mye som står i veien. Så jeg skjønner egentlig ikke hvorfor jeg gidder å skrive om dette nå, etter så lang tid.. Men jeg er vel bare veldig redd og sviktet helt innerst inne i meg.

I hvert fall, rett før vi skulle flytte sammen, fant jeg mange samtaler mellom han og en god venninne av han (også en venninne av meg). Han hadde nemlig hatt følelser for henne lenge før meg, noe jeg visste fra før. Men på de samtalene jeg så beskrev han sine følelser for henne som han hadde fått TILBAKE, og fortalte hvor lyst han hadde på henne osv. Tidligere hadde han flørtet med henne og prøvd å fått henne til å komme hjem til seg.. Hun har på en måte alltid sett på han som bare en kompis, noe som hun også bekreftet til meg. Jeg tror hun bare elsket den oppmerksomheten og bekreftelsen hun fikk fra kjæresten min om at han fortsatt likte henne. Noe jeg virkelig syns er KVALMT! Hun skrev på en måte som verken sa ja eller nei. Jeg tror at hvis hun hadde sagt i fra tydelig nok, så hadde han stoppet..

Med en gang jeg fant ut av dette ringte jeg kjæresten min og sa at jeg hadde sett alt, mens jeg selvfølgelig knakk sammen. Han reagerte først med å nekte, men han innrømte det nesten med en gang og beklaget seg og sa at det var meg han elsket.
Jeg, så godtroende jeg var, gikk på den med en eneste gang! Og flyttet inn med han en uke etter dette skjedde. Jeg sa tydelig ifra om at han ikke fikk holde på sånn mer om han skulle ha meg, og han lovte å være åpen og ærlig. Nå har det snart gått et år siden dette helvetet skjedde meg, og han har ikke gjort noe mer galt. Men hvorfor sitter dette så fast i meg da? Jeg er så lei av å bekymre meg over noe jeg ikke trenger å tenke på mer! Han har til og med kuttet kontakten med henne, for min skyld. Og hun aksepterte det, uten noe mer styr over det. Selv om de var gode venner. Dette sier vel litt om hva de ofret også mener jeg. Det har blitt bedre etter de ble enige om dette. Men likevel blir jeg mint på om dette stadig vekk, av alt og ingenting!

Jeg vet han har glemt henne nå, men jeg får de ekle minnene opp i hodet ofte, som om det skjedde i går...!

Og hva tror dere om henne? Hvorfor i all verden lot hun han bare få holde på? Hadde jeg vært henne med tanke på at han var en god venn for henne, og at jeg var en venn, så hadde jeg kommet til å vært bestemt til han med en gang i det minste! Hva er det som feiler enkelte jenter? Tror problemet mitt er at jeg ikke skjønner henne og den handlingen hun gjorde.. Hva tror dere hun ville?
Dere forstår dere vel ikke så mye på jenter? Noe jeg kan skjønne veldig godt, de fleste er så og si vanskelige å forstå seg på!

Takk på forhånd! :) Btw; Dere har en super blogg, fortsett!

Heisann! Forstår godt at du ble sjalu og redd av det som skjedde. Som vi har skrevet om før er det en kjønnsforskjell mellom hva vi synes er verst av fysisk utroskap og emosjonell utroskap, så en slags trøst kan være at han antageligvis ikke forsto hvor sårende det faktisk var for deg. I hans mannehjerne har han ikke gjort noe galt så lenge det ikke har skjedd noe fysisk mellom dem.

En annen trøst kan være at selv om han VAR emosjonelt tiltrukket av den andre jenta, så kommer det ikke til å skje igjen ved mindre han tilbringer mye TID sammen med henne. Det at menn har vanskeligere enn kvinner for å utvikle emosjonell tiltrekning er sånn sett en fordel når du først har kapra han. Menn er også stort sett emosjonelt monogame (de er som regel bare FORELSKA i en jente om gangen), selv om de kan tenne på og være fysisk tiltrukket flere jenter samtidig. Så lenge han faktisk er ordentlig emosjonelt tiltrukket av deg kan du med andre ord slappe av og nyte forholdet.

Når det gjelder den andre jenta: Som jeg skriver om i boken min, Sjekkeskolen, er det i hovedsak fire grunner til at ei jente er positiv til en manns tilnærminger:

1. Hun synes han er attraktiv
2. Hun får validering av det (bekreftelse)
3. Hun er redd for å miste han (investering)
4. Hun får noe ut av det i form av underholdningsverdi

Når jenter gjør dumme ting er det veldig ofte motivert av nr 2, valideringsbehov.

(Og nummer 1 vi forsøker å lære gutta å få til)

-Andreas

De av dere som har fulgt bloggen en stund har kanskje fått med dere at jeg har brukt mye tid på å forske på nettdating; se f.eks. denne artikkelen om hvordan man burde velge ut bilder til datingprofilen sin. I dag tenkte jeg at jeg skulle skrive litt om den siste undersøkelsen min, hvor jeg så på betydningen av profiltekst.

I utgangspunktet så jeg for meg et ganske enkelt forsøk; jeg var bestemt på at jeg ville gjøre det på en norsk datingside ettersom jeg ville være sikker på at resultatene skulle være relevante for nordmenn (det er jo tross alt tekst vi snakker om). Jeg valgte ut Bergen, Trondheim og Tromsø som de tre test-områdene mine, og jeg ville lage en profil for meg selv i hver av byene. Alle tre profilene skulle ha de samme bildene, bilder som jeg vet er bra og som jeg tidligere har brukt i praksis med svært gode resultater. Øvrige innstillinger og fakta måtte også være identiske, det eneste som skulle skille de tre var profiltekstene.

For å få det til trengte jeg altså tre profiltekster: en svært bra, en gjennomsnittlig og en dårlig.

For å finne disse ble det satt sammen et jente-panel som skulle lese igjennom ti tekster de kunne velge fra; ni av disse hadde jeg kopiert fra profilene til ni tilfeldige gutter på en annen norsk datingside enn den jeg skulle bruke, den siste var en jeg hadde skrevet etter alle kunstens regler og med input fra et tidligere jentepanel. Jeg lurte den med i utvalget jentene skulle velge fra fordi jeg ikke syntes at noen av de ni tilfeldig utvalgte tekstene var helt i eliteklassen, og jeg ville sikre at den "bra" profilteksten virkelig ble "bra".

Her er det imidlertid viktig å merke seg at dette ikke var ment som noen test av hvorvidt jeg kan skrive bra profiltekster; hvis jentepanelet hadde valgt en av tekstene som jeg ikke hadde skrevet som den beste ville undersøkelsen selvsagt kunne ha fortsatt som planlagt. Det eneste som hadde blitt skadelidende var egoet mitt.

Om hvordan tekstene som skulle bli vurdert ble valgt ut:
De ni tekstene fra tilfeldige gutteprofiler ble funnet ved at jeg gikk til pålogget nå-listen på den aktuelle siden, genererte ni tilfeldige tall med en app som heter iGenerateRandomNumbers på telefonen min og kopierte tekstene til profilene som tilsvarte tallene. Den teksten jeg hadde skrevet selv tilhørte en tidligere Perfekt Profil-deltaker som nå har samboer og således ikke bruker profilen sin lenger. Forutsetningen for å få låne den av ham var at eksperimentprofilen skulle slettes etter de to ukene den ble brukt.

Jentepanelet fikk altså i oppdrag å gå igjennom de ti tekstene og:

1) Velge ut den beste teksten
2) Velge ut den mest vanlige/gjennomsnittlige teksten
3) Velge ut den dårligste teksten

Jentepanelet var det forøvrig Andreas som fant for meg, og det var han som stod for all kommunikasjon med dem; jeg ville bruke jenter som ikke kjente meg til utvelgelsen slik at jeg var helt sikker på at de ikke kom til å kjenne igjen min skrivestil og la seg påvirke av det.

Allikevel ble, betryggende nok for egoet mitt, min tekst valgt ut som den beste av jentene. Det er nok ikke så rart at den skilte seg ut, for den var ganske annerledes enn de øvrige både i skrivestil og innhold. Den dårligste teksten var det også bred enighet om. Når det gjaldt den "gjennomsnittlige" teksten var det mye mindre enighet; det er kanskje ikke så rart, de fleste av tekstene var ganske gjennomsnittlige. Her endte jeg rett og slett med å velge den som jeg av erfaring så at var mest typisk for hva gutter pleier å skrive på datingsider.

Neste skritt var å laste opp og aktivere den første profilen; jeg begynte i Bergen, lastet opp bildene og la ut den "dårlige" profilteksten. Så gjennomførte jeg et søk begrenset til jenter med alder mellom min egen og ti år yngre samt bosted innenfor en radius på ti mil fra Bergen sentrum. Jeg sendte ut meldinger og jobbet meg nedover resultatlisten til jeg hadde fått 50 stk. som var lest. Datingsiden jeg brukte lar deg, som de fleste andre slike sider, se hvorvidt meldingen har blitt lest av mottaker eller ikke, og som alltid er det et poeng at man kun regner med leste meldinger i statistikken. Uleste meldinger er som regel et uttrykk for en inaktiv profil, ettersom de aller fleste vil klikke på meldingen og gjøre den "lest" selv om de ikke er interessert fordi man ellers vil få beskjed om at man har en ny melding hver gang man logger seg på. Jeg regnet ut svarprosent, som vanlig definert som antall svar innen to uker delt på antall leste meldinger ganget med 100 for å få prosent.

Etter to uker "meldte jeg flytting" på profilen til Trondheim og endret teksten til den "gjennomsnittlige". Videre gjorde jeg akkurat som i Bergen, laget et tilsvarende søk og sendte ut meldinger inntil jeg hadde 50 leste og beregnet svarprosent.

Etter enda to uker "flyttet" jeg til Tromsø, og byttet til den "bra" teksten. Nok en gang ble prosedyren gjentatt og svarprosent beregnet.

Alle profilene fikk forøvrig uoppfordrede meldinger fra jenter som jeg ikke hadde kontaktet også; disse valgte jeg å ikke ta med i statistikken, ettersom det ville medført uberegnlige feilkilder (f.eks. kan det hende at profiler fra Bergen blir ansett å være aktuelle for flere jenter enn profiler fra Tromsø rett og slett på grunn av geografisk beliggenhet, og at de således får flere uoppfordrede meldinger). Det virket mer forutsigbart å forholde seg til svar på meldinger sendt til jenter innenfor en definert avstand fra der profilen var bosatt.

Resultater
Svarprosentene ble som følger:

Bra bilder + dårlig tekst: 18% (9 av 50)
Bra bilder + gjennomsnittlig tekst: 58% (29 av 50)
Bra bilder + bra tekst: 72% (36 av 50)

Resultatene gir en p-verdi på 0.07 i forhold til de to siste verdiene; det er altså 7% sjanse for at forskjellen vi registrerer mellom "gjennomsnittlig" og "bra" er en tilfeldighet. Det er et mindre slående resultat enn det vi fant da vi så på bilder, men like fullt er forskjellen tydelig. Se avsnittet om diskusjon og feilkilder for mer inngående drøfting.

Jeg hadde i utgangspunktet tenkt å stoppe her, men da jeg var kommet så langt hadde jeg fått en idé til noe annet jeg hadde lyst til å se på. Jeg ville gå enda litt lengre og få en vurdering av attraktiviteten til jentene i tillegg til bare antallet svar, og for å få til dette gikk jeg rett og slett igjennom profilene til alle jentene som hadde svart på meldinger og lagret dem som .jpg-bilder i hver sin nummererte mappe vha. et screen-grab program med hurtigtaster (Første bilde var forsiden til profilen, andre bilde var første bilde i album osv.) Så lastet jeg alle mappene opp til et område på Dropbox og sendte link til fem kompiser. De fikk i oppgave å gi alle jenteprofilene en score på attraktivitet mellom 1 og 10. Jeg ville ikke bruke min egen vurdering fordi jeg visste hva jeg skulle med dataene, og hadde kunnet påvirke resultatet ubevisst. Kompisene mine hadde på dette tidspunktet ingen anelse om hvorfor de skulle gjøre dette, selv om de sikkert mistenkte at jeg var i gang med å leke forsker igjen.

Gutta var selvsagt ikke helt enig om jentene, men det var jo også poenget med å få flere vurderinger; folk har ikke identisk smak, så tanken var å få fem vurderinger av alle jentene for så å ta gjennomsnittet etter at øverste og laveste score er fjernet, litt slik man gjør for stilkarakterer i hopp. Det er et godt system for å sikre at personlige særheter ikke får for mye påvirkningskraft.

Så regnet jeg rett og slett ut gjennomsnittet av hvor høy score de fem mest attraktive jentene som hadde svart fikk for alle de tre profilene. Resultatet ble:

Bra bilder + dårlig tekst: 6.3 (5.7+6+6.3+6.7+7)
Bra bilder + gjennomsnittlig tekst: 7.3 (6.7+6.7+7.3+8+8)
Bra bilder + bra tekst: 8.5 (7.7+8.3+8.3+9+9)

Dette var et veldig morsomt resultat, som stemte godt med det jeg syntes jeg la merke til da jeg så på svarene: selv om den totale forskjellen i antall svar mellom profilen med den "gjennomsnittlige" teksten og den "bra" teksten ikke var så enorm, så var det også en merkbar forskjell i profilenes evne til å få svar fra de mest attraktive jentene. Det å ha en bra tekst gir altså utslag på to forskjellige måter, ikke bare på antall svar men på kvaliteten de jentene som svarer har. Dette er forsåvidt ganske logisk; de mest attraktive jentene, de som har mest å velge mellom, blir de mest kresne. De velger profilene som BÅDE har bra bilder OG bra tekst, fordi de kan.

Diskusjon/feilkilder
Jo større antall jenter vi inkluderer i undersøkelsen, jo mindre sårbare blir vi for slik variasjon. I denne undersøkelsen fikk jeg, pga. at jeg gjorde den i Norge, ikke mulighet til å inkludere så mange jenter som jeg gjorde i bilde-undersøkelsen. Det betyr at vi fikk resultater som er beheftet med mer usikkerhet enn det vi gjorde da vi så på bilder på den amerikanske datingsiden. En sannsynlighet på 93% for at forskjellen jeg registrerte er reell og ikke tilfeldig er allikevel rimelig bra i mitt hode.

Et annet poeng når det kommer til usikkerhet og feil er jo selvsagt at forholdene kan være forskjellige i de tre byene. Jeg gjorde søk begrenset til 10 mil fra sentrum av hver by; kan det tenkes at jenter som bor 10 mil fra Tromsø f.eks. har en lenger reisetid til Tromsø enn det jenter som bor 20 mil fra Trondheim har til Trondheim? Kan det bidra til systematiske feil i svarprosenten? Er populasjonene jeg sendte melding til fra de tre profilene ensartede? Jeg forsøkte å sikre dette ved å velge tre typiske studentbyer og velge jenter i typisk studentalder, men jeg vet jo ikke sikkert.

Uansett; det denne undersøkelsen antyder (veldig bra tekst gir en noe høyere svarprosent men også en høyere sjanse for å få svar fra de heiteste jentene) synes jeg i sum stemmer bra med erfaring, og det veier alltid tungt for meg når eksperimenter og erfaring trekker i samme retning.

Konklusjonen ift. det å ha en svært dårlig tekst er også interessant; dette er, slik vi vet veldig godt fra erfaring, ekstremt ødeleggende. I ettertid angrer jeg på at jeg ikke laget en profil uten tekst også; min antagelse er nemlig at denne ville hå fått bedre resultater enn profilen med dårlig tekst. Dette er spesielt relevant for gutter med dysleksi eller gutter som rett og slett ikke er så flinke til å skrive; de kan være like intelligente og interessante som andre, men dersom de har en ubehjelpelig tekst vil de kunne bli forhåndsdømt som enkle og dumme. Vi kan mene hva vi vil om det, men både erfaring og dette forsøket tyder på at det er slik verden er. Ofte vil det sannsynligvis være bedre å bare skrive en liste med "Elsker: ..." og "Hater: ..." enn å ha en veldig dårlig tekst.

Nye spørsmål og hypoteser å undersøke?
Til slutt litt fantasering av den nerdete sorten. Hvis man skulle gjort dette forsøket på den mest perfekte måten burde man egentlig ha regnet ut svarprosenter for forskjellige undergrupper av jenter, f.eks. lite attraktive, middels attraktive og svært attraktive, i tillegg til en total svarprosent. Man burde også ha brukt flere mannlige forsøkspersoner, ikke bare én slik jeg gjorde her. Dette hadde nødvendigvis blitt svært arbeidskrevende, og man støter raskt på problemer med å få store nok datamengder fordi Norge er et lite land med relativt få mennesker på datingsidene, ihvertfall i forhold til de store antallene man ønsker seg når man gjør slike forsøk. Man kunne gjort forsøket i USA, slik jeg gjorde med bilde-undersøkelsen, men da hadde det blitt usikkerhet rundt overføringsverdien til norske forhold (jeg har ikke engelsk som morsmål og jeg har heller ikke tilgang på jenter fra USA som jeg kunne brukt til å plukke ut engelske teksteksempler for meg).

Uansett synes jeg det virker som om det ligger mye potensiale i å se på ikke bare hvor mange svar man får, men også hvem det er som svarer, i fremtidige nettdating-undersøkelser. Det vi ønsker er jo først og fremst å møte de riktige jentene, ikke bare dra på hundrevis av dater med jenter som det ikke klaffer med! Er det forskjell på hva som virker på jenter som bor på bygda vs jenter som bor i byen og jenter med høyere utdannelse vs jenter med lite utdannelse, vestkantjenter vs løkka-jenter osv? Dette har jeg noen teorier om basert på erfaring og mønstre i tilbakemeldingene fra jentepanelene våre gjennom de årene vi har drevet med Perfekt Profil.

Slike forhold er definitivt noe jeg vil se nærmere på i fremtiden.

- Sondre

PS: Ta undersøkelsene mine for det de er verdt; det er ikke hard naturvitenskap vi har å gjøre med her, og jeg er lite annet enn en engasjert amatør når det kommer til forskning. Dette er en blogg, og ikke et fagfellevurdert tidsskrift (selv om jeg skulle ønske at det fantes slike om sjekking;) Det må jeg alltid presisere, jeg vil ikke lure noen eller påberope meg noe jeg ikke har grunnlag for.