Jeg og kjæresten har vært sammen i over ett år nå. Vi har bodd sammen i sikkert 9 mnd. Akkurat nå for tiden har vi det bra sammen, det er ikke mye som står i veien. Så jeg skjønner egentlig ikke hvorfor jeg gidder å skrive om dette nå, etter så lang tid.. Men jeg er vel bare veldig redd og sviktet helt innerst inne i meg.
I hvert fall, rett før vi skulle flytte sammen, fant jeg mange samtaler mellom han og en god venninne av han (også en venninne av meg). Han hadde nemlig hatt følelser for henne lenge før meg, noe jeg visste fra før. Men på de samtalene jeg så beskrev han sine følelser for henne som han hadde fått TILBAKE, og fortalte hvor lyst han hadde på henne osv. Tidligere hadde han flørtet med henne og prøvd å fått henne til å komme hjem til seg.. Hun har på en måte alltid sett på han som bare en kompis, noe som hun også bekreftet til meg. Jeg tror hun bare elsket den oppmerksomheten og bekreftelsen hun fikk fra kjæresten min om at han fortsatt likte henne. Noe jeg virkelig syns er KVALMT! Hun skrev på en måte som verken sa ja eller nei. Jeg tror at hvis hun hadde sagt i fra tydelig nok, så hadde han stoppet..
Med en gang jeg fant ut av dette ringte jeg kjæresten min og sa at jeg hadde sett alt, mens jeg selvfølgelig knakk sammen. Han reagerte først med å nekte, men han innrømte det nesten med en gang og beklaget seg og sa at det var meg han elsket.
Jeg, så godtroende jeg var, gikk på den med en eneste gang! Og flyttet inn med han en uke etter dette skjedde. Jeg sa tydelig ifra om at han ikke fikk holde på sånn mer om han skulle ha meg, og han lovte å være åpen og ærlig. Nå har det snart gått et år siden dette helvetet skjedde meg, og han har ikke gjort noe mer galt. Men hvorfor sitter dette så fast i meg da? Jeg er så lei av å bekymre meg over noe jeg ikke trenger å tenke på mer! Han har til og med kuttet kontakten med henne, for min skyld. Og hun aksepterte det, uten noe mer styr over det. Selv om de var gode venner. Dette sier vel litt om hva de ofret også mener jeg. Det har blitt bedre etter de ble enige om dette. Men likevel blir jeg mint på om dette stadig vekk, av alt og ingenting!
Jeg vet han har glemt henne nå, men jeg får de ekle minnene opp i hodet ofte, som om det skjedde i går...!
Og hva tror dere om henne? Hvorfor i all verden lot hun han bare få holde på? Hadde jeg vært henne med tanke på at han var en god venn for henne, og at jeg var en venn, så hadde jeg kommet til å vært bestemt til han med en gang i det minste! Hva er det som feiler enkelte jenter? Tror problemet mitt er at jeg ikke skjønner henne og den handlingen hun gjorde.. Hva tror dere hun ville?
Dere forstår dere vel ikke så mye på jenter? Noe jeg kan skjønne veldig godt, de fleste er så og si vanskelige å forstå seg på!
Takk på forhånd! :) Btw; Dere har en super blogg, fortsett!
Heisann! Forstår godt at du ble sjalu og redd av det som skjedde. Som vi har skrevet om før er det en kjønnsforskjell mellom hva vi synes er verst av fysisk utroskap og emosjonell utroskap, så en slags trøst kan være at han antageligvis ikke forsto hvor sårende det faktisk var for deg. I hans mannehjerne har han ikke gjort noe galt så lenge det ikke har skjedd noe fysisk mellom dem.
Når det gjelder den andre jenta: Som jeg skriver om i boken min, Sjekkeskolen, er det i hovedsak fire grunner til at ei jente er positiv til en manns tilnærminger:
1. Hun synes han er attraktiv
2. Hun får validering av det (bekreftelse)
3. Hun er redd for å miste han (investering)
4. Hun får noe ut av det i form av underholdningsverdi
Når jenter gjør dumme ting er det veldig ofte motivert av nr 2, valideringsbehov.
(Og nummer 1 vi forsøker å lære gutta å få til)
-Andreas
Jeg har datet en fyr i noen måneder nå, og jeg skjønner ingen ting lengre. Han er hos meg omtrent en gang i uka, og overnatter som regel da. Han har tatt initiativ til samtaler om hvordan barna våre ville sett ut og gitt dem navn, planlagt hvor vi skulle bodd og forteller jevnlig om hvordan foreldrene hans har lyst til å møte meg og om hvordan kompisene hans maser om at han burde "ta meg av markedet". Når vi er med hverandre har vi vondt for å holde hendene borte fra den andre, og når vi ikke er med hverandre sender han gjerne meldinger, bare for å prate.
SvarSlettMen! Han har gjort det klart at han ikke er klar for noe forhold, selv om han liker ting slik de er nå. Jeg har sagt at det er greit, og prøver virkelig å ikke presse ham eller henge meg opp i merkelapper, men det er vanskelig i lengden, og jeg begynner å lure.. Kan det være at det er meg han ikke er klar til å være i et forhold med?
Digger bloggen deres, forresten!
Forvirret frøken =)