Crash and burn?

Vi postet nylig et innlegg hvor vi ba om temaer til en ny sesong med 0330-podcast, og et av spørsmålene vi fikk var dette:

"Hvordan kan man forholde seg til gamle crash-and-burn hendelser som ligger i bakhodet og hindrer en fra å prøve seg på nye eventyr? Kan man snu dem til noe positivt?"

Under spørsmålet var det to andre lesere som hang seg på og sa at de lurte på det samme; det fikk meg til å tenke at de fortjente svar i form av en mer utfyllende artikkel.

Hvordan kan man forholde seg til gamle crash-and-burn hendelser som ligger i bakhodet og hindrer en fra å prøve seg på nye eventyr? "Crash-and-burn hendelser" kan jo være så mangt; for meg er det spesielt en episode som stikker seg fram.

Jeg var 17 år, og bestekompisen min og jeg brukte som så ofte ellers tiden vår på å henge på det lokale storsenteret (youth is wasted on the young osv.) Plutselig ble vi oppmerksomme på to jenter som hadde fulgt etter oss en stund; de fniste og kikket bort da vi snudde på hodet. "Vi burde snakke med dem!", mente kompisen min, og jeg var helt enig. Men skrittet fra "burde" til å faktisk gjøre noe virket uendelig stort.

Vi satte oss ved et bord på en café, halvveis gjemt bak en svær jukka-palme (jepp, det var 90-tallet i distrikts-Norge). Jentene forsatte å gå rundt i butikker, nå og da så vi dem passere forbi. Og vi satt der. Til slutt bestemte jeg meg; jeg reiste meg og gikk for å prate med dem. Fornuft eller erfaring hadde jeg lite av, mot likeså (jeg var pissredd med stor P), men viljestyrken var det ikke noe å si på. Jeg strenet resolutt over de harry, røde flisene og satte kursen for målet mitt.

Jeg skal ikke kjede deg med detaljer; det som fulgte får de verste blind date-sekvensene i "Jakten på Kjærligheten" til å virke smoothere enn Casanova etter en dukkert i baby-olje. Ærlig talt husker jeg ikke så mye av hva jeg sa; jeg tror jeg spurte om hva de gjorde der og om de skulle ut den kvelden. Jeg tror jeg forsøkte meg på en selvironisk spøk om håret mitt (det var ca. 3 mm kort på den tiden, kanskje ikke den smarteste frisyren for en fyr med hodefasongen til Adam Sandler). Så døde samtalen ut, og det ble så kleint at jeg fikk panikk; jeg bare snudde meg og gikk.

Kompisen min, som ikke engang hadde turt å bli med, hadde en field day. Han lo så det kom Urge ut av nesa hans (nok en gang, 90-tallet i distrikts-Norge). Han var kjip, men det kjipeste var det jeg gjorde mot meg selv. Jeg klarte å tolke hele episoden som et bevis på at jeg måtte være forferdelig stygg. På at jeg rett og slett ikke kunne prate med jenter. Og det skulle gå mange, mange år før jeg gikk bort til en fremmed jente igjen.

Hvorfor hindrer gamle crash-and-burn hendelser en fra å prøve seg på nye eventyr? Fordi man er redd for at det samme skal skje igjen. Fordi man husker hvor kleint det var, hvor sårende det var. Hvis man unngår å stikke frem hodet er man sikret mot å oppleve det samme igjen; sånn sett er unnvikelse en utmerket strategi.

På sikt kommer imidlertid problemene. Gutter som satser på tilfeldigheter kommer kanskje i kontakt med interessante jenter en eller to ganger i året; gutter som gjør noe aktivt kan treffe flere enn de har tid til på en og samme kveld. Gutter som satser på tilfeldigheter må ta til takke med det som byr seg; gutter som gjør noe aktivt kan selv velge hvem de vil prate med. Og jo mer man unnviker, jo skumlere blir det man skjermer seg fra.

Hvordan komme seg videre? Det er to stikkord: kunnskap og eksponering.

Kunnskap er viktig for å forstå HVORFOR ting ble som de ble den gangen da alt gikk dritt. Kunnskap er motgiften mot enkle, ødeleggende forklaringer som sjelden harmonerer med virkeligheten (det må være fordi jeg er for stygg/lav/fattig/tynn/høy/stryk det som ikke passer). Kunnskap er nøkkelen til å se på det som skjedde med objektive øyne; det var ikke DU som ble avvist. Det var inntrykket du presenterte. Dette inntrykket er en sum av mange faktorer; noen kan du kontrollere, noen kan du ikke gjøre noe med, men i siste instans dreier det seg aldri om at DU, hele ditt vesen og hele din person, er blitt veiet og funnet verdiløs.

Når jeg ser tilbake på den overnevnte episoden er det definitivt mye å ta tak i. Jeg kastet meg ut i noe jeg var skitredd for men forsøkte å late som om jeg ikke var nervøs i det hele tatt, jeg prøvde isteden krampeaktig å være kul og morsom. Jeg hadde INGEN plan for hva jeg skulle si eller hvor jeg ville ta interaksjonen; ikke noe mål, ingen verktøy for å ta det videre til nummerutveksling, til å planlegge et møte, til å spise en spontan is i parken utenfor. Jeg tror ikke engang jeg var klar over at disse tingene var relle muligheter, og ihvertfall ikke hvordan jeg burde gå frem for å få dem til på en smooth, naturlig måte. Jeg kom inn med sterkt initiativ, tok ansvar for å åpne samtalen... så mistet jeg det fullstendig. Stemningen det skaper blir litt som når noen reiser seg, slår på glasset sitt og kremter... for så å ikke ha noe å si. Tilhørerne forventer at vedkommende skal ta ansvar for det som skjer videre, og hvis han ikke gjør det blir det KLEINT.

Det andre stikkordet, eksponering, betyr rett og slett trening. Å eksponere seg for det man synes er skummelt er det MOTSATTE av å unnvike det; man øver seg til å bli flinkere i det man finner vanskelig ved å venne seg til det. Det er imidlertid viktig å trene på riktig måte; ting må gjøres kontrollert og gradvis, på en personlig tilpasset måte. Man må begynne med mål som er overkommelige selv om de er litt skumle. Skaffe seg kunnskapen om hvordan ting egentlig bør gjøres og forsøke å sette den ut i livet, et trinn av gangen. Holde på lenge nok til at man virkelig kjenner at det som før var skummelt har begynt å kjennes dagligdags ut. Gjøre det REGELMESSIG, gjerne hver eneste dag, og øke utfordringene etterhvert. Jeg gjorde det motsatte; jeg hadde ingen kunnskap, ingen plan. Jeg hoppet rett ut i noe som var kjempeskummelt, holdt ut i et halvt minutt, fikk panikk og trakk meg tilbake.

Kan man snu crash-and-burn episoder til noe positivt? Helt klart. Man kan, slik jeg gjorde over, bruke dem til å lære av, til å skaffe seg kunnskapen om hva som egentlig gikk galt ved å analysere situasjonen. Det er mange måter å gjøre det på; noen ganger leser man en artikkel og får en åpenbaring, noen ganger er man nødt til å få feedback fra andre som kan se en i action og påpeke ting en ikke legger merke til selv.

- Sondre