Leserinnlegg med uimotståelig smiger i ingressen:
Hallo ekstremt erfarne og kunnskapsrike Andreas. Jeg trenger jordnære og enkelt forklart svar på hvordan jeg kan sjekke opp gutter riktig (taaa-daaa).
Jeg er ei jente på 25 år. Er singel nå, men har selvfølgelig ex-kjærester jeg også, med varierte lengder på forholdene. Uansett. Jeg har lest MASSE på usminket og 0330 den siste tiden, og har med skrekkblandet fryd innsett (!!) at jeg overhode ikke er god til å bli sjekket opp, eller være den som sjekker opp. De gangene jeg blir sjekket opp, oppfatter jeg det sjeldent, bortsett fra cheesy sjekketriks på byen som er litt for enkelt å gjennomskue :). Har mange kompiser, og tror jeg er en enkel person å komme i kontakt med. Problemet mitt med det er at jeg ofte havner i en slik "er vi kompiser, eller er han interessert i noe mer" situasjon.
Så kommer mitt nåværende problem. Har møtt en dupersuperluper (haha, neida), men har møtt en mann som jeg finner veldig interessant, og som jeg er særs nysgjerrig på. Vi møttes via felles bekjente på fest. Han tok kontakt i ettertid, og inviterte meg med på tur. Turen var veldig hyggelig, og endte med en kaffeskvett i tillegg. Vi har en utrolig god kjemi (i følge meg selv selvfølgelig), og føler han på mange måter kan være "the one at the moment". Tøyser og tuller og bare har det gøy. Har pratet daglig via sms og andre sosiale midler, og han ringer ofte på fylla for å slå an en prat.
MEN (selvfølgelig et men), så er jeg så usikker på om han liker meg som venn, eller om han også er nysgjerrig på om det kan være noe mer. Fordi han har mange venninner, og det inntrykket jeg har fått av han til nå, så er han en stor flørtepus. Vet jeg bare har kjent han i 3 uker. Hvordan gå frem uten å gjøre alle feil som jeg har gjort i fortiden? For eksempel kan jeg fort finne på å skrive melding ofte (det har jeg sluttet med, og venter til de tar kontakt). Jeg kan virke veldig flørtete i min væremåte, og er redd det skremmer mange av det motsatte kjønn. Uansett, jeg tror det jeg prøver å komme frem til her, er hvordan gå fra å være "kompis" til eventuelt noe mer? Ser det er mange oppskifter på hvordan gutter skal være og opptre, men vi jenter skal vise tilgjengelighet, men ikke virke FOR interessert. Men er det noe jeg kan gjøre for å bli mer .. "attraktiv" hos det motsatte kjønn? Vet ikke om du oppfattet det jeg lurte på, men er litt vanskelig å få tanker ned på tastaturet av og til.
Anywho; Håper virkelig på svar. Det hadde kommet meg til stor nytte :-)
Heisann! Sånn jeg tolker det du skriver så lurer du på om det er noe du aktivt kan gjøre for å:
a) Øke tiltrekningen han føler til deg
b) Få ting til å skje i riktig retning
Vel, svaret er ja på begge. Jeg skal gi deg råd rundt begge deler, selv om dette er stooore felt som vi vanligvis bruker to dager på å forklare. Hva som får menn til å føle fysisk og emosjonell tiltrekning, og hva som får menn til å investere tid, energi og følelser i ei jente er jo det hele jentekurset vårt handler om.
For å svare på det siste først: Har en mann nok emosjonell tiltrekning vil han alltid (om enn på rare og klønete måter) forsøke å ta ting i en retning hvor han har mer kontroll på situasjonen. For mange menn vil det si forhold, men en del (som kanskje har dårlige erfaringer med forhold) kan det bety alt mulig rart. Selv om menn gjerne ikke viser følelser like lett som mange kvinner gjør, så er det like mye kaos på innsiden av hodet og like viktig å beskytte seg selv mot kjipe følelser. Derfor vil mange menn ha det ekstremt lite travelt med å utvikle følelsene sine mer enn det de føler de kan kontrollere. Og her kommer svaret på spørsmålet ditt inn: Du kan aktivt få ting til å skje i riktig retning ved å "rydde veien" i den retningen du vil. Ved å vise at du er åpen for at ting kan skje i den retningen og at det er trygt for han å forsøke å ta deg med i den retningen. Det forutsetter bare en veldig viktig detalj: At du faktisk vet hvilken retning du ønsker at ting skal gå i. Mange jenter har en litt sånn "Jeg vil bare det han vil jeg..!"-holdning til hva de faktisk ønsker med bra gutter de møter. Problemet er at da risikerer man å ende opp hvor som helst. Det er mye bedre om du på forhånd bestemmer deg for hvilken retning du ønsker at ting skal utvikle seg i (uten å rushe) og hvilke retninger du absolutt ikke ønsker at ting skal utvikle seg i (uten å klandre eller pålegge han meninger eller intensjoner han ikke nødvendigvis har). La oss for eksempel si at du ønsker at, dersom dere fremdeles liker trynet på hverandre etter tre måneder, skal bli kjærester. Bør du da formidle det direkte? I et perfekt univers; ja. I et univers hvor menn ikke er like mye i kontakt med følelsene sine og derfor trenger litt tid til å kjenne etter og bli sikre på at de er emosjonelt tiltrukket før de klarer å forplikte seg; nei. Det du imidlertid kan gjøre er å "rydde veien" for han, slik at han, når han er klar for det, lettere kan gå i den retningen. Du kan for eksempel si: "Vet du hva, hvis jeg har samme inntrykk og følelser for deg om noen måneder som jeg har nå og du hadde spurt meg om jeg ville satse seriøst så tror jeg faktisk at jeg ville sagt ja". Ikke en setning jeg anbefaler på første date, men absolutt noe man kan si når man har holdt på en stund for å si ifra at han ikke trenger å være redd for å ta ting i den retningen. Men det forutsetter altså at han har nok emosjonell tiltrekning til å kunne ta steget. Du har nemlig ikke lyst til at han tar større steg enn det han føler han kan rettferdiggjøre med følelser for deg. Det har nemlig en stygg tendens til å backfire. Så det bringer oss over til det første spørsmålet ditt:
Hva skaper tiltrekning hos menn, og hva kan du aktivt gjøre for å øke det? Jeg og Lars har faktisk vært i studioet vårt og tatt opp over en time med detaljert forklaring på hvordan mannlig tiltrekning fungerer, og kommer til å legge det ut for salg i form av mp3er på hjemmesidene våre om ikke alt for lenge, men du skal få den destillerte og konsentrerte kortversjonen her, ok? På mange måter kan man si at den fysiske tiltrekningen (hvordan du ser ut og hvor tiltrukket han er av deg umiddelbart) er en FORUTSETNING for at han kan føle emosjonell tiltrekning. Hvis han ønsker å møte deg flere ganger over tid er det et ganske sikkert tegn på at han er fysisk tiltrukket og dermed er ÅPEN for å utvikle følelser. Emosjonell tiltrekning er litt mer komplisert da det består av flere komponenter, men jeg kan forklare et par av de viktigste: Hvor "ettertraktet" han tror du er generelt gjennom hvor komfortabel du er med å flørte med han, hvor gode følelser han føler når dere er sammen, og hvor sterk tillit han har til deg. Han må føle at du liker han fordi han "klarte å imponere deg" og ikke bare fordi han er hannkjønn og kjekk. Siden du ba om konkrete og anvendelige råd, skal jeg gi deg en hjemmelekse du kan teste ut neste gang dere er sammen: I løpet av samtalen, spør: "Hva er du mest stolt av?". Legg merke til hvordan han lyser opp, og legg merke til hvordan han endrer seg i kroppsspråk etterpå.
-Andreas
Hei! Flott blogg og her kan nok alle jenter lære seg et triks eller to!
SvarSlettJeg velger og skrive her til deg Andreas, fordi jeg har blitt forelsket i en helt fantastisk mann. Han har en personlighet og et utseende som en gud. I mine øyne er han nesten perfekt.
Vi har vel på en måte et forhold,et såkalt PK forhold. Det har bare utviklet seg til det, og det var absolutt ikke meningen det skulle skje slik.
Jeg har selvfølgelig klart og bli forelsket i han, og jeg vet han liker meg veldig godt, og vi har god kjemi.
Vi(jeg) har pratet om at jeg vil ha noe mer, men han er fast bestemt på og være singel. Vi har holdt på slik som dette i 6-7 måneder, med ukentlige besøk der vi overnatter, ser film, lager mat og er som et nyforelsket kjærestepar, og ikke to PK'er som bare hopper til køys.
Siden jeg har fått varme følelser for han, og han absolutt ikke vil ha kjæreste nå, som han sier, burde jeg legge han bak meg, eller kan det hende han også har følelser for meg, bare at han ikke vil innse det?
Håper på svar :D for er helt lost nå!
Hah! Jeg har alltid fått høre fra jentevenner at jeg er en kald fisk i forhold til gutter jeg liker, men nå ser jeg at jeg gjør det meste riktig. Igjen: hah! Tusen takk, skal ta med meg tipsene videre.
SvarSlettHei , har noe du kan ta opp. Jeg er 28 år gammel, har aldri hatt kjærester, men jeg får stadig oppmerksomhet fra det andre kjønn. Det som venninner av meg har kommentert er at jeg ofte rundt gutter blir veldig fnisete og Og at det kan hende det er grunnen. Men jeg blir ofte sånn fordi jeg er sjenert rundt gutter. Men det at jeg aldri har hatt kjæreste tærer mer og mer på selvfølelsen, spesielt siden jeg får oppmerksomhet, de greier å vekke interesse hos meg for at jeg da deretter blir avvist. Så mitt spørsmål er da ; hvordan kan man skape emosjonell interesse? Noen tips?
SvarSlettEr så glad når jeg ser at det har kommet nye innlegg, også på usminket! Det er ikke mange blogger der ute (hvis noen) som skriver så ryddig, informativt men samtidig spenstig om dette temaet. For å ikke snakke om troverdig! Men kan jeg be om en liten tjeneste for slitne studentøyne; plis ha avsnitt litt oftere? :)
SvarSlettEllers har jeg jo, som alle andre jenter som sjekker inn her sikkert, en drøss med spørsmål. Men jeg kan begynne med ett, som jeg håper å få svar på:
Hvordan skal man gå frem dersom man liker noen man jobber med?
Det er slik (i alle fall i mitt yrke) at vi ikke alltid jobber med hverandre, det kan gå litt tid mellom hver gang vi sees, vi skal ha en viss profesjonell profil på jobb (så tafsing på bakrommet er en no go), og noen dager har man god tid til å snakke sammen, andre dager blir det ikke så mye tid til det. Det går altså, av seg selv, i bølgedaler med mengden kontakt, av logistiske grunner.
Kan jo legge til at jeg (og heller ikke han, så vidt meg bekjent) er særlig dreven på sjekking.
Tips mottas med slengkyss og cybertakk.
Heihei! På forhånd, beklager tekst på lengde med en mastergrad. Håper dere kanskje gidder å skumlese gjennom den en dag likevel.
SvarSlettJeg møtte en fyr på internett, jeg. Fra England. Han bor der, altså. Et par kilometer i avstand, med andre ord. Jeg er 22, han er 26. Etter et halvt år med intens chatting og skyping møttes vi endelig. Han fløy over, og var på besøk hos meg i en uke. Alt klaffet, og jeg hadde the time of my life. (Må like slike klisjeer, vel!)
Vi er begge ganske så sjenerte (derav internett, I guess), men han er så sjenert at halvparten hadde vært i meste laget, siden det går utover hans sosiale liv. Dog, det er ikke noe jeg skal legge meg borti, jeg liker ham for den han er. Samtidig har han også tilnærmet ikkeeksisterende selvtillit. Når han ser seg i speilet, tror jeg han så og si ser en blanding av Freddie Kreuger og en 100 år gammel draug, selv om han (etter min mening) er over gjennomsnittet kjekk. Han føler heller ikke at han får til noen ting, alt og alle er bedre enn ham, etc.
Da vi møttes, var han jomfru, med unntak av et par blowjobs i tidligere forhold. Vi tok ting relativt sakte. Kyssing ble til tafsing, tafsing ble til superklåing, superklåing ble til oralsex og handjobs, og til slutt hadde vi sex. Jeg har vært litt mer, "fri og frank" når det kommer til sex tidligere, og har, om ikke så veldig mye, erfaring fra før. Sånn sett kan det hende at jeg var klar for å gå litt raskere frem enn ham, men jeg tror og håper at det meste foregikk i et tempo han var komfortabel med.
Problemet er at han blir så utrolig nervøs, og virker veldig urolig for at det ikke skal være godt for meg. Han har ingen tro på at jeg synes det han gjør er godt (noe jeg gjør, det er både pirrende og godt!), og når jeg gir ham enten en blowjob eller handjob blir han nervøs og urolig for at jeg skal bli sliten, synes det er kjipt eller kjedelig etc. fordi han ikke kommer etter en liten stund (noe jeg ikke blir, jeg liker jo å gjøre det for ham). Jeg har jo selvsagt fortalt ham dette. At jeg faktisk synes det er godt, og at jeg ikke blir sliten og lei fordi han ikke kommer etter fire minutter med hand- og blowjob, men det er nesten som at han ikke tror meg. (Vet ikke om slike bekreftelser er bra eller dårlig?) Uansett… Resultatet av all nervøsiteten er at han blir slapp. Noe som igjen resulterer i at han blir utrolig flau og lei seg, sier unnskyld gang på gang på gang, og jeg får bare helt vondt inni meg. Den ikkeeksisterende selvtilliten får seg jo ikke akkurat et løft...
Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre eller si. Jeg vil ikke at han skal føle at han må si unnskyld når det skjer, samtidig skulle ønske jeg kunne gjøre et eller annet for å hjelpe ham med å overkomme den intense nervøsiteten. Jeg har så lyst til at han skal føle seg bedre, og mer komfortabel. Ikke nødvendigvis for min del, jeg har full forståelse for at han er nervøs, og jeg vet at han ikke kan noe for det, så jeg blir hverken irritert eller oppgitt eller noe sånt. (Jeg var jo skitnervøs jeg også, muligens fordi jeg faktisk føler noe for denne herremannen, men som jente så er det litt enklere. Nervøsiteten resulterer jo ikke i at et gitter blir satt opp oppi der, så det går an å fortsette likevel, sant.) Jeg vil at han skal pule og tenke "HELL YEAH, sykt gøy/flott/wohooo" eller noe, og ikke "herregud jeg er håpløs, hun synes sikkert det er kjedelig, faen, faen, jeg er dårlig, helvete, jeg er et null, nå er det over og ut med oss" etc.
Hjeeelp. Er det noe jeg kan gjøre for å "hjelpe" ham? Noe jeg kan si/gjøre, noe jeg absolutt for alt i hele verden ikke må finne på å si/gjøre? Vi har snakket litt om det, og begge har jo et ønske om å være komfortable med hverandre, også seksuelt, og han har (på eget initiativ) sagt at han synes det er gøy og godt og fint, men at han blir oppslukt av sine egne tanker og nervøsiteten. Jeg vil jo ikke være nutcase pushy, men samtidig vil jeg at han skal føle at jeg bryr meg.
Hjertelig hilsen jeg er så sykt dårlig på å fatte meg i korthet, sorry.
Hei! Så bra at dere har funnet hverandre, og at dere er såpass åpne med hverandre og klarer og snakke om ting. Sålenge dere klarer å prate sammen (om så over tekst via internett) så er dere på vei i en veldig sunn retning. At han har en del nervøsitet og issues over sex er ikke så rart/uvanlig i og med at han var jomfru når dere møttes. Med andre ord tror jeg dette kommer til å løses av seg selv etterhvert som han stoler mer og mer på at du faktisk liker han (i hans hode kan det godt hende han tror at du bare liker førsteinntrykket, men ikke den han "egentlig" er).
SlettNoen generelle tips:
1. Ikke vær hobbypsykologen hans. Snakk om de issuesene han har og finn løsninger på de, men ikke innta rollen som psykolog eller forsøk å "fikse" han. Rollen som hobbypsykolog er nemlig lite forenlig med rollen som kjæreste. Din jobb som kjæreste er å være støttende og vise han at du liker han "på tross av" problemene, ikke å forsøke å fikse han.
2. Understrek at dere har god tid og at du ikke har planer om å dra noen steder med det første.
3. Lek denne leken når du går ned på han:
Han har ikke lov til å komme på en halvtime. Hvis han holder på å komme må han si ifra sånn at du kan gjøre noe som gir mindre friksjon/stimulering. Hvis du blir sliten før det har gått en halvtime er avtalen at du sier ifra og stopper opp. På den måten kan han forsøke å slappe av og nyte i en halvtime uten å være redd for at du skal bli sliten eller at han "burde komme snart"/"ikke komme enda".
Lykke til! :)
Hei. Jeg håper inderlig på et svar fra dere. Jeg har datet en fyr i åtte mnd nå. Vi har møtt familien til hverandre og han har kjøpt gave til meg nå han har hvert ute å reist. Vi trener sammen og koser oss veldig mye sammen. Problemet er at det har gått 8 mnd og jeg er virkelig blitt glad i han. Jeg har gjort det dere har skrevet. Gitt han space, oppmunret til guttetur og til å gjøre ting han drømmer om. Da det er viktig for meg at man kan gjøre ting for seg selv i et forhold. Men alikevel så presenterer meg som jenta han dater. Og tørr ikke å spørre hvor vi står da dere sier det kan skremme dem vekk. Vet han har foepliktelse angst. Men nå er det som sagt gått 8 mnd og jeg er utrolig redd for å bli såret nå. Hva kan jeg gjøre? Hvordan bør jeg gå frem nå el bør jeg bare la han gå før jeg virkelig blir knust. Håper inderlig på svart.
SvarSlettHei. Jeg håper virkelig dere kan svare meg. Saken er at jeg har datet en kare i 8. Mnd nå. Vi har hilse på familien til hverandre og er med hverandre minimum 1 gang i uken. Han har kjøpt gave til når han har hvert ute å reist. Og jeg føler han investerer tid i meg. Jeg har gjort som dere har sagt gitt han, ikke mast, gitt han space og oppmuntret han til å dra på guttetur og følge drømmene hans. Men nå har det gått åtte mnd og tålmodigheten min renner ut. Han har ikke sagt direkte han er glad i meg men er flink til å vise det. Jeg har blitt utrolig glad i han og er nå redd for å bli såret. Hva mer kan jeg gjøre? Burde jeg bare fortsette slik el bare la han gå. Han presenterer meg fremdeles som jenta han dater. Han har sagt han har forpliktelser angst. Men at når han dater en så er han monogan.Vet ikke hva jeg skal gjøre mer.
SvarSlett