Anyways; begrepet middelkultur er relativt nytt, og betegner treffende nok det brede sjiktet som skiller lavkultur og høykultur. Alt mellom Sandemo og Saramago, så og si... mellom Ole Ivars og Operakoret. "Sånt som de fleste liker". Her finner vi Jo Nesbø og Dan Brown, de fleste oscarvinnende Hollywood-filmer, Coldplay og "Game of Thrones". Absolutt ikke lavpanna men heller ikke forferdelig fisefint.
Hva som hører til hvor kunne i og for seg vært interessant å diskutere; på den ene siden har jeg spilt Playstation-spill som har gitt meg større kunstopplevelser enn nobelprisvinnende forfattere (jeg ser på deg, José!). På den andre siden er det ingen tvil om at det finnes mer eller mindre objektive kriterier for kvalitet også når det gjelder kulturprodukter (jeg ser på deg, Margit!). Enda mer interessant er imidlertid selve behovet for å dele opp i høy og lav, i cred og mainstream, i hardcore og casual. Dette er nemlig noe vi mennesker er påfallende glade i å gjøre, og det er omtrent her denne artikkelen begynner å bli relevant for sjekking og sosiale ferdigheter.
Uansett hva du er interessert i vil du nemlig oppdage at menneskene som er "innenfor" dette interessefeltet har sine egne oppfatninger av hva det vil bety å VIRKELIG være "innenfor". Du trodde kanskje at du likte å lese fordi du lot deg begeistre av "Alkymisten"? Vel, de VIRKELIG leseglade rynker på nesa hvis du kommer trekkende med floskelryttere som Paulo Coelho. Sånn er det over alt. Fotballidiotene får slag hvis du liker Manchester United, gamerne synes du er en poser hvis du mener Call of Duty på XBox er det råeste som finnes... jeg kan garantere deg at du finner noe tilsvarende hvis du infiltrerer håndarbeidsmiljøet på det lokale eldresenteret også (mitt stalltips er at heklenåler av tre gir mad oldschool cred).
Hvorfor er det egentlig sånn? Det finnes arkeologer (google Israel Finkelstein) som mener hele greia med at jødene ikke kan spise svinekjøtt begynte som et forsøk på å markere gruppetilhørighet og avstand til den øvrige befolkningen i det gamle Kanaan for mange tusen år siden. Problemet var altså ikke at det var noe galt med svinekjøtt... svinekjøtt vs. ikke svinekjøtt ble et sosialt symbol som var viktig i dannelsen av gruppeidentitet hos et tidligere nomadefolk som slo seg ned og forsøkte å lage et samfunn. DE spiser svinekjøtt... VI synes svin er skitne. Finkelstein har sannsynligvis ikke den store creden i arkeologmiljøet; fyren skriver jo populærvitenskapelige bøker, må vite. Men igjen, det er jo det som er det egentlige poenget mitt. Cred og ikke cred. Du finner det i alle grupper, hos forfinede forskere og hos hardbarka heroinister.
Trangen til å dele opp i høy og lav, innenfor og utenfor, kan altså være nyttig i et gruppeperspektiv. Det er sannsynligvis en av årsakene til at den eksisterer. Men på et personlig plan bør man passe seg litt for den. Å gjøre et poeng av å markere avstand og overlegenhet til andre mennesker er nemlig en ganske ødeleggende psykologisk strategi. For all del, den kan være et effektivt "dopingmiddel"; den er lett å ty til for å få en rask og deilig følelse av å være unik og overlegen. Bivirkningene er imidlertid uheldige... man fremstår usympatisk, arrogant eller usikker, andre trekker seg unna og misliker en, man føler seg liten og mislikt og trenger enda en shot med arroganse for å komme seg... det er en ond sirkel.
Å rakke ned på andre for å heve seg selv er rett og slett litt som å pisse i buksa for å holde varmen... for å si det med lavkultur.
- Sondre
Liker. Ikke bare er det en lite konsistent måte å øke sin egen selvtillit på, det er også dømmende og lite gjennomtenkt. Å konsekvent dele inn i kult/ikke kult fører til at man går glipp av en hel del ting her i livet, som er nettopp kule.
SvarSlett