En av oss gutta på 0330 – la oss holde ham anonym av hensyn til andre involverte – fikk nylig en merkelig friend-request på Facebook. En jente han hadde en greie med for tre-fire år siden addet ham, tilsynelatende helt ut av det blå. Han husket henne relativt godt; ”pen men rar” var nøkkelordene, og de hadde bare møtt hverandre en håndfull ganger før han fikk kalde føtter på grunn av overnenvte rarhet. Deretter hadde han ikke hørt et ord fra henne før hun altså flere år senere addet ham på Facebook. Vår kollega ble selvsagt nygjerrig; hva skjer, prøver hun å få kontakt igjen? Da han gikk inn på profilen hennes måtte han imidlertid smile; gjett hvem som nettopp hadde giftet seg og tydeligvis ville at folk skulle vite det!

Evnen til å forstå hvordan andre mennesker tenker, hvorfor de gjør som de gjør, hva de skjønner og ikke skjønner, er en grunnleggende komponent i alle sosiale ferdigheter; det være seg på jobb, i forhold til å få seg venner og i forhold til sjekking. Den ”pene men rare” jenta fra Facebook er et interessant eksempel; hun har lyst til å vise seg litt, til å si ”haha, du dumpa meg kanskje, men nå har jeg giftet meg med en kjekk fyr”… men det blir liksom så altfor, altfor tydelig. Hun forstår ikke at du forstår, og deri ligger antageligvis mye av årsaken til at hun fremstod så rar også.

Å balansere hvordan en selv oppfører seg i forhold til hva andre forstår blir vanskeligere når man er påvirket av sterke følelser. En overivrig boligkjøper som virkelig elsker leiligheten han nettopp har sett på kan finne på å si ”jaja, jeg må videre, jeg skal på så mange visninger i dag skjønner du!” i det han tar far vel med selgeren. Det er å smøre for tykt på; selgeren begynner å mistenke at han sier dette fordi han i virkeligheten har veldig lyst på leiligheten men forsøker å late som om han har mange andre i kikkerten. Hadde han bare kikket raskt på klokken og sagt ”Jess, da får du ha takk, jeg må komme meg videre!” hadde effekten vært bedre; han ville ha fått selgeren til å begynne å tenke på om han kanskje skulle på flere visninger isteden.

Fagfolkene kaller evnen til å forstå hvordan andre mennesker tenker for mentalisering. Temaet er forferdelig interessant og nyttig, og vi kommer til å komme tilbake til det ved en senere anledning; i denne artikkelen skal vi imidlertid bare nøye oss med å se på et enkelt tips. Klar? Her er det:

Ta to skritt tilbake og snu situasjonen i hodet ditt. Hvis den andre personen hadde gjort det du nå planlegger å gjøre, sagt det du planlegger å si, hva hadde du tenkt?

Hadde den ”rare men pene” jenta fra Facebook gjort denne lille øvelsen før hun addet vår kjære kollega på Facebook hadde hun kanskje endt med å la vær;)

- Sondre

Å ha kontroll på "dette med jenter og sånt" er på mange måter som å ha hemmelige superkrefter. Og som med alle superkrefter følger det et visst ansvar.

Etter min personlige mening er det ansvaret først og fremst å ha empati for de jentene man møter. Og med empati mener jeg ikke det samme som å ha skyldfølelse, grining eller regelrett "medynk". Empati betyr bare at man har evnen til å sette seg inn i situasjonen og følelsene til den andre. Å se situasjonen "fra jentas synsvinkel".

Mange gutter er på den andre siden litt VEL "snille" med jenter de møter. Vi lever i en kultur hvor jenter ofte settes i offerrollen, ute av stand til å kunne forsvare seg fra "kyniske og skumle menn". Det er derfor ikke rart at gutter ofte enten er overbeskyttende, full av skyldfølelse, eller livredde for å si eller gjøre noe "feil" som kan skade jentas "sarte sinn".

Realitycheck: Jenters hjerne tåler akkurat like mye som gutters hjerne. En klok jente sa en gang til meg at "du bør ikke stole for mye på jenters tårer". Der og da skjønte jeg bare sånn halvveis hva hun mente med det. Men jeg TROR hun mente noe sånn som at selv om mange jenter er veldig EMOSJONELLE, så betyr ikke det nødvendigvis at de er SVAKERE enn gutter. I likhet med oss gutter tåler de det meste.

Derfor er jeg egentlig litt uenig med ordlyden i Andys forrige artikkel, vi gutter har ikke noe ansvar for å "bli dumpa", samtidig som jeg er enig i GRUNNPRINSIPPET om at det er teit å "dumpe før man blir dumpa" bare for å spare egoet. Vi har ansvar for å være GREIE med jentene vi møter (på samme måte som vi har ansvar for å være greie med ALLE mennesker vi møter), og vi har et ansvar for å ikke lure jenter til å tro at vi har følelser vi ikke har.

Personlig hverken dumper jeg eller blir jeg dumpa særlig ofte. Rett og slett fordi jentebekjentskapene jeg har sjelden er definert som "forhold" i utgangspunktet, men mer som (fysiske) vennskap. Og venner dumper man jo ikke. Man er kanskje så travel en periode at man glemmer å holde kontakt på en stund, man flytter til forskjellige steder, eller man glir rett og slett fra hverandre fordi man er for forskjellig.

MEN hvis man ønsker å bare være "gode venner" er det viktig å behandle henne som en god venn også. Personlig møter jeg ikke venner HVER DAG uansett hvor gode de er. At jeg ikke ønsker et eksklusivt forhold er også noe jenter FORSTÅR ut fra måten jeg ER og hva vi GJØR sammen. Jeg trenger ikke å verbalisere at "bare så du vet det så er jeg ikke ute etter forhold", de VET at jeg ikke er typen til det allerede fra de møter meg for første gang, gjennom samtaleemnene vi har, hvordan jeg oppfører meg, og ikke minst hvor ofte vi møtes.

Kjør debatt! ;)

-Andreas

Nei, jeg tenker ikke på jobben din eller noe sosialt hierarki med det første nå.

Det kan høres veldig enkelt og bagatellmessig ut første gangen man hører om det, men en av de største make-or-break faktorene når man sjekker og flørter, og en av de vanligste feilene gutter gjør er hvordan de posisjonerer seg i forhold til jenta.

Som en hovedregel skal du, som gutt, ha enten litt bedre, eller i det minste like god, posisjonering som jenta.

Poenget er at du vil ha den mest avslappede plasseringen OG ha best oversikt over lokalet dere er i. Dette har MYE å si over hvilken rolle man spiller i situasjonen.

Det er flere grunner til hvorfor dette er viktig, og jeg kan komme med noen eksempler.

Det blir vanskeligere for jenta å følge opp. Hvis f.eks du står oppreist og lener deg på bordet hvor en eller flere jenter sitter så vil du komme nærmere dem og få snakket med dem, men det blir et veldig anstrengt forhold mellom dere når de sitter og du står fremoverlent, hengende over dem; det vil føles påpresset. De er "inne" i situasjonen og gruppa som prater sammen, mens du blir den som er utenfor og snakker til dem. Sett deg heller på huk tidlig etter å h hilst på, eller enda bedre, finn deg en stol eller sett deg ved siden av. Du vil fortest mulig bli en del av gruppa, ikke være han utenfor som "prøver seg".

For de av dere som har lest litt sjekketeori så kjenner dere nok også igjen konseptet om investering her, som også spiller en rolle i posisjoneringen.

Vi mennesker har ikke øyne i nakken, vi føler oss tryggest med mest mulig oversikt og med ryggen dekket. Når føler du deg tryggest og slapper mest mulig av; når du står med ryggen intill veggen eller når du har ansiktet mot veggen og ryggen åpen? Når du står midt i et rom eller når du står nærme en vegg? Hvem ser mest mulig avslappet ut(og da "kul") på avstand; han som lener seg mot veggen eller han som står midt på gulvet?

Hvem sjekker opp hvem? Se på de tre bildene under; hvem sjekker opp hvem her ut i fra hvordan de står i forhold til hverandre? Hva er det umiddelbare inntrykket ditt, hvilken situasjon ser gunstigst ut som gutt?

Er det gutten eller jenta som ser ut til å ha sjefsposisjonen og er den som blir sjekket opp? Hvem er det som ser ut til å "prøve seg" her?

Her også, har noen en fordel eller ulempe i forhold til de andre her? Som gutt, hvor ville det vært mest gunstig å være plassert?

Er det noen forskjell på dynamikken i disse tre eksemplene ut i fra hvordan de er posisjonert i forhold til hverandre? Hvordan påvirker det situasjonene?

Bruk gjerne kommentarfeltet til å si hva dere mener om bildeeksemplene og posisjoneringene. Del deres tanker, jeg er nysgjerrig!

Hvis man ikke føler at man har en god posisjonering når man snakker med en jente så BYTT sted å stå på. Det aller enkleste er å finne nærmeste vegg, lene seg tilbake så ryggen hviler inntill også tar man praten derifra. Eller du kan kom med et påskudd for å flytte på dere, f.eks et sted å sitte, ut å røyke eller ta litt luft, gå og kjøpe noe drikke osv.

Det som gjør dette konseptet så utrolig key er at:

1. Du vil selv føle deg mye mer avslappet og får en psykologisk gevinst. Dette vil jenta fange opp.

2. Mennesker relaterer seg naturlig til maktposisjoner. Den med høyest stolrygg/best stol har høyest verdi. I gamle rettslokaler var dommeren og juryen plassert mye høyere enn de tiltalte for å få autoritet og så videre. Den som står ovenfor en som er beskyttet og trygg i sin plasering er den som automatisk jobber mer og er mer anstrengt. Man vil naturlig FØLE forholdet mellom seg selv og andre ut i fra posisjoneringen, og det er den med dårligst posisjonering som investerer mest i samtalen.

3. Det er lettere for jentene å være mottakelige og fortsette samtalen når du er plassert på en måte hvor det er naturlig å snakke sammen. Jo større forskjell på deres posisjonering, jo vanskeligere å forholde seg til hverandre og da jo større sjangse for at det bare "glir ut"; det vil kreve for mye investering av henne til at hun vil holde det gående. Derfor litt bedre posisjonering enn jenta. For mye er for mye.

Gutter: Har dere noen opplevelser, erfaringer eller frustrasjoner rundt dette med posisjonering?

Jenter: Har dere noen opplevelser hvor en "kjekkas" har kløna det til med plasseringen alene? Eller noen opplevelser hvor plasseringen gjør det kleint?

- Lars

Hvis du har hatt sex med flere jenter enn et visst antall er du ekkel. Du er en player. En rundbrenner. En fyr uten moralske skrupler. En skikkelig ekling.

Hvis du IKKE har hatt sex med et visst antall jenter er du OGSÅ ekkel. Du er et sosialt utskudd. En svett nerd. En ekling jenter ikke vil ta i med ildtang. Hva? Du har ikke hatt sex med mer enn 5 jenter i løpet av livet? Du debuterte som 23-åring sa du? Jøss, hva i all verden er galt med deg?

Hvis du FORSØKER å gjøre noe med det; hvis du er så KLIN GÆERN at du faktisk går ut på byen og "prøver deg"; er du ikke bare ekkel, du er i tillegg LATTERLIG. Det mest patetiske som finnes er menn som "prøver seg på alle" på byen. Du er kasteløs. Du er fritt villt.

På Dagbladet-nett er det reklame for rosa dildoer. Kvinnelig seksualitet er søtt og vakkert. Jenter som tør å kjøpe seg dildo er seksuelt frigjorte. Jenter som tør å ha mange sex-partnere er ikke lenger helter, de er normen. Det som eventuelt er heroisk nå, er å tørre å blogge om det.

Hva hadde skjedd hvis Dagbladet hadde begynt å reklamere for oppblåsbare dukker eller plastikk-vaginaer?

-Andreas (som setter ting på spissen, men synes folk bør bry seg mindre om andres seksualitet)

Leserbrev: 

Hei!

Jeg har sett litt på både 0330.no og usminket.no, og begge bloggene faller virkelig i smak! Tar stadig meg selv i å smile av gjenkjennelse, samtidig som det også er lærerik lesning. Prøver meg på å stille et spørsmål, så får du se om du gidder å svare (null stress).

Det er sikkert ganske klassisk, jeg er ei 22 år gammel jente som bare møter "feil" gutter. Eksempel: Forrige uke, på juleballl i forbindelse med studiene pratet jeg en del med en som går en klasse over meg. Han la meg til på Facebook, og spurte om vi skulle møtes en dag snart. Da vi møttes var det ganske hyggelig, mindre kleint enn jeg var forberedt på, og vi hadde masse å snakke om. Men så gikk det plutselig veldig fort fram. En liten liste over noen av tingene jeg reagerte på (det finnes mer):

- Utenfor døra mi konstanterte han at han kunne være med meg opp (jeg ville ikke være uhøflig, så selv om jeg bor i kollektiv, og ikke følte for å presentere ham for de jeg bor med, sa jeg at ja, han kunne vel det).

- Gav ubehagelig mange komplimenter (ææ. liker ikke! Takket pent.)

- Snakket til puppene mine (latet som jeg ikke så det)

- Henvisninger til gamle bilder av meg på facebook ("der hadde du den samme jakka på deg, men jeg tror du hadde et annet skjerf?") og meldinger på wallen min (latet som ingenting, bare pratet hyggelig "du har kanskje rett i det, jeg husker virkelig ikke hvilket skjerf jeg hadde da ..." osv. - Litt creepy?)

- Samtaleemnene "oss som kjærestepar" og barn (svarte med "hehe. Det hadde sikkert vært sjokkerende for felles kjente, ja" på det første og prat om barn på et generelt nivå på det andre. - Litt vel tidlig for min del ...)

- Spørsmål: "Kan jeg kysse deg?" (hva er greia med dét?? Sa nei med et lurt smil, for å ikke være for hard. Ble kysset. Kysset tilbake. For tidlig når jeg ikke føler noen form for tiltrekning)

- Han vil møte meg igjen. Kan når som helst ("så hyggelig" "nei, da er jeg opptatt". "Da kan jeg heller ikke". "Okei, den dagen kan jeg" ...)

Det føles veldig overfladisk å ikke være interessert i noen fordi de ikke er veldig gode på sjekking. Det at han var litt klumsete, litt for romantisk, litt for ærlig angående facebookstalking og generelt snakket for mye om ting man bør unngå å snakke om på første date må jo ikke bety at han er en dårlig person (eller altså, en jeg ikke passer sammen med). Og noen ganger får man jo sånn stirregreie, at man ikke får styrt blikket riktig. Derfor skal jeg møte ham en gang til, bare for å se om det kan være noe der (han var faktisk morsom å prate med ellers, og fysisk tiltrekning kan kanskje komme etter hvert?). Erfaringene (og vennene mine) sier det ikke er noe håp, men jeg liker virkelig ikke å dømme eller avvise folk.

Problemet er imidlertid ikke denne situasjonen, men at den ikke er unik. Det kan jeg ikke forstå. Jeg er ikke noe spesiell på noen måte. Kanskje vennene mine har rett når de sier at jeg ikke skjønner det når gutter er interessert i meg (annet enn de som er så frampå at det er umulig å ikke skjønne det)? Det virker usannsynlig, det får være grenser til innbilskhet. Det er som sagt ikke noe spesielt ved meg som gjør meg særlig interessant. Eller kanskje jeg sender ut helt feil signaler, når jeg bare prøver å være hyggelig. Jeg vet ikke. Det jeg vet er at jeg ikke misliker tanken på å ha kjæreste. Jeg får bare helt klaus av de som virker interesserte i meg. Hvordan kan jeg endre dette?

Hilsen ei som virkelig trenger hjelp (ser for meg at jeg som 30-åring blir så lei av dette at jeg av høflighet gifter meg og får fire barn med en facebookstalker).

Heisann!

Dette er du absolutt ikke alene om å oppleve. For å sitere en god venninne av meg: "De seriøse gutta er nesten alltid kleine, og de kjekke gutta er nesten alltid useriøse".

For all del, gi fyren flere sjanser, men ved mindre de rare tingene han gjør kommer av nervøsitet og han endrer seg etterhvert som han blir tryggere på deg, så tror jeg ikke at å bli sammen med noen av ren høflighet er veien å gå. En variant er selvfølgelig å tilfeldigvis gi han linken til 0330.no og håpe at han blir interessert i å forbedre sjekkeferdighetene sine, samtidig tror jeg det er viktig at du innser at du må ta saken litt mer i egne hender når det kommer til å møte menn: Mange jenter er alt for passive i forhold til hvem de faktisk kommer i kontakt med. Hvis du kun overlater ting til skjebnen vil du, som du er inne på selv, ofte møte de mest ivrige gutta og gå glipp av mange kjekkaser. I lydboken "Fra flørt til fantastisk forhold" snakket vi en del om hvordan du som jente kan gå frem for å ta kontakt med menn på en måte som gjør at han føler at det er han som sjekker opp deg. Som jente trenger du ikke (og bør ikke) være kjempedirekte, men du kan vise interesse for menn du liker ved å gi blikk, initiere til samtale, og ved berøring. Jo flere menn du møter, jo større er sjansen også for at en av de er en du matcher skikkelig med. Og som ikke er klein.

-Andreas 

Du har sikkert hørt sjekke-klisjéen "Man vil ha det man ikke kan få". Men er det egentlig sant? Hvis du stopper opp og tenker på de tingene du har mest lyst på? Er det ting du VIRKELIG ikke tror du kan få? Er det ikke egentlig et lite glimt av håp der et sted? Sånn innerst inne i deg?

Jeg tror vi vil ha det vi tror er VANSKELIG, men hypotetisk MULIG å få. Og jeg tror vi MISLIKER det som er alt for langt utenfor vår virkelighet.

Jeg har en kamerat som aldri er på sjekkern. Han har gitt opp. Han tror ikke det engang er MULIG at han kan møte en jente han liker på byen. Han synes jenter generelt er dumme og overfladiske. Det han misliker aller mest er blonde jenter med silikonpupper. Og spesielt hvis de er fra vestkanten. Mislike er egentlig for mildt, jeg vil påstå han HATER "sånne" jenter.

Hater du det du ikke kan få?

-Andreas (hater å ikke få mange kommentarer i kommentarfeltet)