Leserbrev:
Hei. Jeg har i 1 år vært mye sammen, det vil si hengt sammen 2-4 ganger i uken, dratt på tur, han har møtt mamma osv. Han har gitt mange ulike signaler på hva han vil gjennom denne tiden. Vi har også hatt SAMTALEN 1 gang i sommer da vi kom frem til at vi skulle Være gode venner. Men gikk ikke lange stunden Før det gled tilbake der vi var.
Jeg vet at han i løpet av den tiden han har møtt meg at han har møtt andre jenter, noe jeg synes er veldig vanskelig, men har følte at jeg ikke har kunne stilt noen krav i og med at vi ikke er kjærester. Selv om vi oppfører oss som det store deler av tiden vi er sammen. Jeg vet jo at jeg burde kuttet ut for lenge siden, men jeg har ikke orket og møtes sannheten i tryne for å si det mildt. Og har derfor slått meg til ro med å leve i en falsk lykke.
Men i går helt ut fra ingen steder stilte han meg spørsmål om hvorfor jeg henger med han?!
Og da var vi i gang, jeg fikk sagt mitt og han sitt.
Det han sier er at han vet ikke hva han vil og at mye i livet hans er et kaos som han trenger fikse. Han har følelser og alt det tullet der. Men allikevel vil han ikke være kjæresten min. Han dro og sa at vi ikke burde se hverandre på en stund!
Men er det her liksom slutten? Jeg er jo ikke klar for dette i det hele tatt og det eneste jeg vil er å se han. Og alle cellene i kroppen min kjemper imot å ringe han for jeg vet jo at det er det mest tragiske jeg kan gjøre. Så jeg lurer på, er dette slutten mellom oss? Hvordan bør jeg forholde meg til det om jeg vil ha han tilbake?? Hilsen knust og forvirra jente
Jeg vet at han i løpet av den tiden han har møtt meg at han har møtt andre jenter, noe jeg synes er veldig vanskelig, men har følte at jeg ikke har kunne stilt noen krav i og med at vi ikke er kjærester. Selv om vi oppfører oss som det store deler av tiden vi er sammen. Jeg vet jo at jeg burde kuttet ut for lenge siden, men jeg har ikke orket og møtes sannheten i tryne for å si det mildt. Og har derfor slått meg til ro med å leve i en falsk lykke.
Men i går helt ut fra ingen steder stilte han meg spørsmål om hvorfor jeg henger med han?!
Og da var vi i gang, jeg fikk sagt mitt og han sitt.
Det han sier er at han vet ikke hva han vil og at mye i livet hans er et kaos som han trenger fikse. Han har følelser og alt det tullet der. Men allikevel vil han ikke være kjæresten min. Han dro og sa at vi ikke burde se hverandre på en stund!
Men er det her liksom slutten? Jeg er jo ikke klar for dette i det hele tatt og det eneste jeg vil er å se han. Og alle cellene i kroppen min kjemper imot å ringe han for jeg vet jo at det er det mest tragiske jeg kan gjøre. Så jeg lurer på, er dette slutten mellom oss? Hvordan bør jeg forholde meg til det om jeg vil ha han tilbake?? Hilsen knust og forvirra jente
Heisann knust og forvirra jente!
Skjønner godt at dette er vanskelig og kjipt for deg. I og med at denne bloggen bestreber seg på å gi dere jenter den usminkede sannheten om hvordan menn fungerer, uten å pakke det inn i alt for mye bomull, så er det et par ting i brevet ditt vi må snakke om.
Punkt 1: Dere har holdt på i over et år, 2-4 ganger i uken, men har ikke blitt sammen.
Punkt 2: Du har latt han møte moren din, men han har ikke (hvis jeg skal tippe?) latt deg møte sine foreldre.
Punkt 3: Dere ble enige om å "bare være venner", selv om du EGENTLIG ville noe mer (eller?).
Punkt 4: Han har vært åpen på at han møter andre, og du har godtatt det selv om du ikke egentlig er komfortabel med det.
Punkt 5: Han tok "praten" om at han ikke vet hva han vil og at dere ikke bør se hverandre på en stund.
Det som går igjen i stort sett alle punktene er at du har vært alt for dårlig på å være ærlig (både med deg selv og han) på hva du faktisk vil, og at du har vært alt for dårlig til å sette grenser (for deg selv og han). Her har du en regel du kan følge neste gang du møter en fyr du liker:
Tre-måneders-regelen: Hvis man har datet i over tre måneder så er det på tide å finne ut av hva slags relasjon man skal ha.
Før det har gått tre måneder er det lov for begge parter å ombestemme seg, date andre (dersom man ikke har avtalt noe annet), få kalde føtter, nekte å prate, gjøre irrasjonelle og rare ting osv. ETTER tre måneder derimot har man etter min mening litt krav på å få ting avklart og definert. Tre måneder er plenty med tid for å finne ut om den man dater har potensiale for noe mer enn bare casual sex. Det betyr ikke at man MÅ definere ting 100% etter tre måneder, men at man ihvertfall som et minimum bør ha kommunisert hvor man står og hva intensjonen er. Og at man bør avklare om hvor vidt det er greit å date eller å ha sex med andre.
Å holde på i et år som "gode venner" er helt ok dersom BEGGE PARTER faktisk ønsker det. Hvis en av partene (du) egentlig ønsket forhold burde du vært kvinne for din hatt og avsluttet relasjonen før du bare utviklet enda mer følelser. Så klart lettere sagt enn gjort, og selvfølgelig har han også ansvar for å ikke holde på med noen han garantert har merket at egentlig ville noe mer, men i bunn og grunn har du 100% ansvar for dine egne følelser og grenser.
At du har latt han møte moren din er IKKE det samme som at han investerer i deg. Så lenge han ikke har introdusert deg for vennene sine eller familien sin er det et tegn på at han ikke har nok emosjonell tiltrekning til deg og kun møter deg fordi han er seksuelt og fysisk tiltrukket.
Når det gjelder punkt 5, så har han nok dessverre slått opp med deg på verdens feigeste måte: den hvor man ikke tør å si ifra at man ikke har nok følelser og ikke vil ses mer og later som at "det er så mye kaos i livet mitt akkurat nå". Hadde han hatt nok emosjonell tiltrekning for deg skal jeg love at han hadde holdt ut i kaoset sitt. Du har blitt dumpa, han har bare ikke turt å gi deg den usminkede sannheten.
-Andreas
Hei!
SvarSlettJeg har sett lyset, og har avsluttet min relasjon til en mann som åpenbart ikke ville ha meg. Jeg leste boken "Hekta- å håpe på kjærlighet" av Sissel Gran og Nora Skaug. Min historie skiller seg ikke så mye fra andre jenters, men jeg lurer på hva slags mann dette var.
Sex. Det var slik det begynte. Push and pull. Varm, kald. Avkoblet, påkoblet. Jeg trodde han var en dominerende alfahan. Jeg har stor apetitt på sex, og når vi var sammen så ville jeg gjerne. Jeg ønsket også at han skulle være litt brutal. Jeg har en veldig submissive side.
Vi hadde datet et par måneder da det skjedde. Han klarte ikke, han fikk den ikke opp. Han ble åpenbart stresset av å være sammen med meg, og jeg ble hektisk og klengete.
Men han kom til meg, han spiste hos meg, og vi så film sammen, men han klarte ikke ligge med meg. Han lå med andre. Jeg skjønte det, og konfronterte han. Han løy, jeg visste at han løy men jeg klarte ikke slutte å være sammen med han.
På et tidspunkt ba han meg ligge med noen andre. Alarmklokkene ringte øredøvende, men jeg ignorerte dem. Jeg ville ikke skjønne. Jeg sa at jeg ikke hadde det bra. Jeg sa at han måtte avslutte dette for meg, men han ville ikke.
Han sa han hadde følelser for x-kjæresten sin. Jeg var rasjonell. Jeg sa at han måtte finne ut hva han ville før han gikk videre med meg eller noen andre. Dagen etter ringte han og sendte meldinger. Erklærte til kjærlighet til meg, og sa at han ikke ville ha noen andre.
Jeg gjorde noe veldig sykt. Jeg trodde det ville brenne alle broer. Jeg klarte ikke avslutte det, så jeg ville gjøre det umulig å fortsette. Jeg laget en falsk tinder-konto med en søt attraktiv blondine. Det tok ca 45 minutter før han gikk i honningfella. En time å overtale han til date. Jeg hadde kjempet om oppmerksomheten hans i månedsvis, mens han slapp alt han hadde i hendene for henne. Jeg var lamslått og illsint. Nå skulle det bli over!
Jeg møtte opp. Han ble perpleks, men ikke sint. Han spurte meg hva vi skulle gjøre?! Jeg gråt. Jeg ville ikke mer. Han sa jeg måtte bli med han på julebord med jobben hans. Jeg gråt og gråt. Han plantet så mye håp i meg. Hvorfor gjorde han det?! Han må ha sett hvor vondt jeg hadde det!? Kollegaene hans kom bort til meg og sa han hadde snakket om meg. Jeg følte meg som en prinsesse.
Konserter, middager. Frempek. "Vi skal ha barn. Neste sommer reiser vi til New York sammen."
Siste gangen han var her forsøkte jeg å gjøre det slutt igjen. Jeg var fullstendig oppløst i tårer og lå hulkende og naken i en haug på gulvet i gangen da han skulle gå. Han hadde igjen fortalt meg at han hadde følelser for x-dama si. Jeg var ikke rasjonell lenger. Jeg ble fysisk dårlig av sjalusi. Jeg kastet opp etter at han hadde dratt. Da pulte han meg. Før han gikk. Da klarte han. Og jeg bare gråt. Det var forferdelig.
Jeg skulle treffe han igjen, men fikk vondt i magen. Jeg klarte ikke, og spurte om vi ikke kunne treffes for kaffe neste uke i stedet. Han anklaget meg for å ha andre menn. Han sa han skulle reise bort neste uke og ikke kunne se meg, jeg vet han løy om det. Han visste at hvis vi skulle møtes om 14 dager så måtte det skje på kvelden, hjemme hos meg, fordi jeg hadde barnet mitt da.
På søndag sendte jeg den siste meldingen. Jeg skrev at jeg skjønte at jeg hadde vært involvert i et hekt, og at jeg måtte ut av det. Jeg skrev at jeg ikke kunne møte han mer. Han har ikke svart. Nå må jeg stålsette meg.
Men hvem er han. Er han en vanlig "franker" som boken til Sissel Gran beskriver, eller har han litt småspykopat?
Hilsen emosjonelt voldtatt jente.
en psykopat er som en bendelorm, lever av andres følelser (mangler egne) Kan ikke reddes, så man skal ikke bruker krefter på det, bare kutte tvert....Den eneste som har følelser her er du, og den eneste du kan redde er deg selv.
SlettEt veldig bra og ærlig innlegg:)
SvarSlettFysisk tiltrekning kan virkelig skape kaos for en mann, har jeg skjønt etter å ha fulgt bloggen...
Hei. Tror jeg er litt små betatt av en gutt.
SvarSlettDet hele startet mange år tilbake, da jeg flørtet litt med en gutt med navnet Kristian, og vi hadde sex. Det ble ikke noe mer enn dette, noe som var helt ok for oss begge. Vi var unge og dumme begge to.
Noen år senere møtte jeg en god venn av Kristian, sverre. Meg og Sverre chattet i noen uker på nettet, og en kveld møtte jeg ham på byen og ble med han hjem. Vi hadde sex og snakket ikke så mye i etterkant av dette.
Jeg har nå etter ca 8 - 9 år fått litt kontakt med sverre, og har snakket med han på daglig basis pga en felles interesse i et par mnd. Jeg har enda ikke møtt han på 8 - 9 år. Ingen av oss har spurt om og møtes. Vi flørter en hel del. Noen eks på det er, hvis jeg har laget en god middag og sender bilde, så sier han at han gleder seg han skal komme til meg og jeg skal lage det til han. Vi Sender også endel flørtete sms`er, Men føler han er veldig frem og tilbake. I det ene øyeblikket er han veldig på, og så blir han veldig "av". Til tider føler jeg at jeg maser på han når han er i sin "av" periode. Dette gjør meg veldig usikker. Jeg ønsker ikke å være masete. Er han ikke interessert er dette helt greit nok. Men orker ikke være masete på han. Da er det bare og få stoppet flørtingen. Er det vanlig at menn har av og på perioder, eller er han rett og slett ikke interessert? Jeg sitter å lager mange scenarier i hode mitt, og et er det med at jeg har hatt sex med en god venn av han.
Hilsen Usikker dame 30.
Hei! Jeg trenger et realt bitch slap reality check av dere.
SvarSlettKort oppsummert:
Jeg møtte en fyr via tinder i oktober 14, vi var på 2-3 dates og fant tonen ganske raskt. Det ble plutselig veldig stille fra han og etter to uker så sendte han melding om at han ikke ønsket at vi traff hverandre mer. To uker igjen gikk da han sendte en ny melding om at han angret på å avslutte det og ønsket å treffes igjen. Vi gjorde det og hadde det hyggelig men så ble det ikke mer av det heller igjen.. Tiden gikk og jeg ble utålmodig og sa jeg ikke ønsket å være en løs tråd for han, noe han aksepterte. Vi har holdt kontakten og pratet som venner, vi har begge datet andre i mellomtiden men ikke møtt noen som vi har følt noen gnist med.
I februar så ville han at vi skulle prøve å date igjen noe jeg sa ja til men han likevel veldig unvikende og avlyste hele tiden. Senest nå for 3 uker siden sa han at han hadde møtt ei dame som han mente "was the one" men fikk melding av han i går og sa det ikke ble noe av alikevel...
Jeg er en 29 år gammel kvinne og han er 37, man burde forvente at en mann i den alderen kan klare å bestemme seg for hva han vil???
Han innrømmer at han er kresen, men hvorfor komme "løpende" tilbake til meg hvis han i utgangspunktet ikke ønsker å date meg?
Jeg sitter med det inntrykket at han hopper på det første han ser som virker bedre men kanskje ikke er det, og da kommer han ruslende tilbake til meg..
Jeg blir irritert av det og sagt ifra men så er det å bruke det fornuftige hodet, og ikke underlivet.. Vi har bra sex sammen, vi har felles preferanser men han er skikkelig vinglepetter!!
What to do?
Hilsen kvinne som trenger et realt klask i ansiktet
Hei
SvarSlettJeg ble kjent med en mann på tinder. Han er sjømann og jeg har en krevende jobb og barn. På grunn av hans turnus kunne vi ikke møtes på en måned. Vi pratet mer og mer, og om alt mellom himmel og jord. I mars skulle jeg overnatte hos han i 2 dager, denne første dagen ble plutselig til en 6 dagers date. Jeg fikk møte begge brødrene hans,konene deres og hans venner. Vi stakk også innom mine. Alle hans nærmeste hadde visst hørt om meg før jeg kom, og ble kalt dama hans (fikk litt kalde føtter). Men kjemien var jo absolutt der.
Natten før jeg skulle reise erklærer han at det hadde slått han at han følte vi var et par og at han følte at han hadde kjent meg i flere år. Han sa dette freaker han litt ut,men at det var en fin ting. Han var veldig opptatt i å finne ut om det alltid var slik for meg, og om jeg ikke fant det hele rart. Av en eller annen grunn høres det hele bare ut som at vi var på vei i vennesonen. Jeg sa (kanskje noe frustrert) at jeg håpet jeg misforsto han, men at om han hadde kalde føtter eller vi var på vei til å bli venner så ville ikke jeg legge noe mer i det hele. Han mente jeg var bertagende (noe jeg var), men at han absolutt Hadde ment det positivt og at han ville møte meg igjen så snart han var tilbake fra havet.
Etter jeg dro har vi kommunisert mindre på meldinger enn før. Jeg har unngått å skrive til han i perioder han ikke har skrevet uoppfordret til meg. Da tar han kontakt, men lite. Han sender fortsatt bilder, svarer på det jeg sender og ringer (om jeg foreslår det.). Vet han har vært opptatt med oppussing og har hatt mye besøk. Han forteller meg gladelig om Hva han har gjort i løpet av dagen. Hilser fra familien hans og venner. Men overanalyserende som jeg er så liker jeg ikke utviklingen. Føler han er lite interessert. Vi pratet som før i telefon, og vi prater om å møtes ved enden av måneden.
Jeg prøver å roe meg med at han er opptatt, og at alt bedrer seg når han får mer tid (som når han er på havet). Men underbevisstheten min sier at jeg bare burde la han gå. Hva burde jeg gjøre.?
Å om vi fortsetter. Gjelder 3 måndersregelen på sjømenn også?