Min historie

Jeg var virkelig forferdelig dårlig med jenter. Faktisk var jeg så å si jomfru før jeg tok sjekkekurset som 26 åring.
Jeg hadde hatt sex en gang før i russetiden med en jente jeg mistenker ikke var en jeg egentlig syntes var tiltrekkende. Grunnen for at jeg sier mistenker, er fordi jeg ikke husker hvordan hun så ut. Men det jeg husker er en kompis som kom bort til meg, mens jeg sto og klina med henne i en av ringene på Tryvann, og spurte om jeg var sikker på dette. “Ja ja ja”, sa jeg mens jeg vinket ham bort. Jeg tenkte bare “endelig”! Dette var min sjanse. Det skulle gå åtte år til neste gang.

I hele mitt voksne liv har jeg stort sett vært deprimert av og på. I dag er jeg ikke lenger helt sikker på om den eneste grunnen for dette var mislykketheten, ensomheten og mangel på nærhet blant jenter jeg følte på. Kombinasjonen av mislykkethet, ensomhet og depresjon som gjorde at jeg av og til tenkte at det kanskje var bedre å ikke leve. Jeg vurderte aldri å avslutte livet, for jeg syntes tanken på hva som er (eller ikke er) på den andre siden, var enda skumlere.

Jeg hadde en arena som jeg kunne utvikle meg på sosialt. Og det var i idretten. Her fikk jeg mestringsfølelse og selvtillit. Jeg fikk bevist for meg selv at jeg var god i noe. Denne selvtilliten utvidet min komfortsone til å si og gjøre ting som jeg ikke turte i andre sosiale kontekster. F.eks var jeg en helt annen person på skolen. Jeg var ikke spesielt skoleflink. Jeg var ingen på skolen. Følte jeg. Idretten min var ikke av interesse for mine lærere og medelever heller.

Jeg var veldig kvisete. Faktisk den mest kvisete gutten på hele min ungdomsskole. Og når alle går rundt og klager over en kvise i panna, samtidig som jeg har hundrevis i fjeset så ble det etterhvert et bevis for meg at jeg var stygg. Og såklart føler du at andre tenker det også. Det hjelper ikke på selvtilliten til en 14-16 åring. Jeg ble ekstremt ømfintlig over mitt eget utseende og holdt avstand til jenter av frykt for hva de kunne komme til å gjøre. Ikke forsto jeg meg på jenter eller klarte å ha en normal samtale med dem heller.

På videregående fikk jeg bekreftet det jeg hadde funnet ut på ungdomsskolen. Jeg var ikke attraktiv for jenter. Det var andre gutter som fikk all oppmerksomheten. Hvorfor fikk de det? Jeg antok det var fordi de var de så bra ut og det gjorde jo ikke jeg.

Så hva gjorde jeg når jeg innså at jenter ikke var interessert i meg? Jeg unngikk dem eller stedene de var. Som å dra på fester. Jeg dro ikke på fester. Der måtte man drikke også. Ikke ønsket jeg å drikke heller pga at jeg nå var blitt best i Norge i idretten min i min årsklasse. Så det passet meg ganske godt som en rasjonell unnskyldning ovenfor andre og meg selv å unngå fester pga der var det alkohol. Sånt drev ikke denne karen med. Imens knyttet de andre guttene og jentene i skolen min tettere bånd, både vennskap og romantisk, mens jeg isolerte meg fra det og ble mer og mer ensom på skolen. Du klarer ikke lure dine egne følelser med rasjonelle unnskyldninger.

Heldigvis hadde jeg idretten. Og det ga muligheten for enda en unnskyldning. Jeg hadde ikke tid til jenter, for idretten var det som var målet mitt. For å forsvare min egen skjøre selvfølelse oppkonstruerte jeg en rasjonell tankegang om at målet mitt tilsidesatte alt annet. Så det var ikke jeg som ikke hadde sjans på jenter, det var jeg som har valgt bort jenter. Denne unnskyldningen var mitt skjold mellom min skam og verdenen. Men det hjalp meg ikke. For fordi jeg følte meg så ensom innerst inne, så var jeg deprimert. Og fordi jeg var deprimert, så isolerte jeg meg. Og når jeg isolerte meg, så mistet jeg mer og mer kontakten med de vennene jeg faktisk hadde. Og sånn fortsatt spiralen.

Men ... Heldigvis hadde jeg idretten. Og miljøet i min idrett var stort. Så jeg opprettholdt et visst minimum av sosial interaksjon. Det var først da jeg la opp som 4 års senior at jeg virkelig oppdaget hvor ensom og retningsløs jeg var. Jeg som hadde vært et av Norges største talenter, fikk det ikke til som senior. Jeg hadde ingen plan B. Hva skulle jeg bli? Jeg falt inn i dyp depresjon og dataspill.

Jeg gikk til en studieveileder som fortalte meg hva jeg kunne passe som. “Greit, jeg begynner der. Jeg har ikke noe bedre å gjøre”. Studiet gikk litt bedre sosialt enn ungdoms- og videregående skole. Jeg hadde blitt litt eldre. Men det var ikke store forskjellen. Vi hadde eksepsjonelle forelesere første året på studiet og jeg fikk Aer på alt, unntatt et 5 poengsfag hvor jeg fikk B. Mestringsfølelsen løftet meg opp. Og det hjalp, for jeg hadde ikke knyttet noen sterke bånd til mine medstudenter. Det hadde jeg ikke energi eller lyst til å prøve på for jeg følte jeg mest sannsynligvis kom til å feile. Så sank kvaliteten hos forelesere på år 2 og 3 og med det min prestasjon og mestringsfølelse. De ønsket å komme seg fortest mulig tilbake til sin forskning istedenfor å forelese. Jeg skjønner egentlig ikke helt, den dag i dag, at jeg faktisk fullførte, for jeg lette etter alle unnskyldninger for å hoppe av på studiets siste halvår. Heldigvis hadde jeg en familie som nektet meg det.

Jeg var ensom, uten retning og deprimert. Og bitter. Jeg var veldig, veldig bitter. Bitter på jenter, venner. Bitter på de som mestret livet i motsetning til meg selv.

Jeg husker ikke helt hvordan jeg kom over Gode Vibber, men jeg tror Tinder var en katalysator. Det ga meg en trygg arena å teste ut interesse fra jenter uten å frykte at jeg skulle bli avvist og ydmyket innenfor min egen sosiale omgangskrets. Jeg tror jeg tilfeldigvis, gjennom å søke på “Tinder-openers”, fant ut at det fantes personer som underviste i hvordan man kunne bli bedre med jenter. Derfra var det ikke lang vei til å finne ut om det fantes noe sånt i Norge.

Som 26 åring dro jeg på kurs. Jeg hadde min første one-night-stand under kurset med en kjempesøt jente. Følelsen var ganske fantastisk. Etter kurset følte jeg meg som Supermann. Jeg hadde funnet løsningen. Såklart har det vært opp og nedturen til i dag, men i det store og hele så reddet det livet mitt. Gode Vibber-metoden er nemlig ikke bare et kurs i hvordan kommunisere med jenter, men hvordan kommunisere. Punktum.

I dag, som 29 åring, kan jeg liste opp en del fantastiske resultater. Jeg mestrer alt av sosiale situasjoner som kan kastes mot meg, jeg har gjenopplivet gamle vennskap, venninner som før så på meg som lille usikre Endre kommer nå til meg for råd om kjærestene sine eller flørter med meg, jeg er ikke ensom mer eller deprimert, istedenfor å spre negativitet sprer jeg istedenfor glede og positivitet til de rundt meg, jeg er en kraft å regne med, jeg har hatt sex med et usannsynlig høyt antall jenter, noen av de kjendiser, det er overflod av jenter i livet mitt, jeg føler (faktisk helt genuint) at jeg kan få alle jenter eller at alle jenter tiltrekkes av meg.

På mange måter er jeg personifiseringen av hvordan Gode Vibber-metoden kan snu livet 180 grader.

-Endre

P.S: Jeg er tilgjengelig for coaching over en kaffe eller ute på byen. Send meg en mail på endre@godevibber.no